--
,
|
Gamle overfartssteder ved Glomma
Forskjellige kart viser at det var flere overfartssteder ved Glomma, til både Spydeberg og Skiptvet. Jacob Nicolaj Wilse og førstearkivar ved Riksarkivet, Jørgen H. Martinsen, har markert overfart 7 steder, men på kart og i folketradisjonen finner vi 4 til, – et litt nedenfor Mørkfoss, et ved Elvestad, et ved Vamma og et ved Lindhol. I tradisjonen heter det at enkelte steder kunne man vade over elva, og i følge Wilses beskrivelse av elva høres det ikke usannsynlig ut. Han hevder at elva i blant var veldig lita: … bredden av Glomma er uliige her overalt, fra 20 til 500 alen. Han sier også at elva var på det smaleste i februar. Han mener sannsynligvis bredden av elva på strekningen mellom Askim og Spydeberg. 20 alen er 12½ meter, og det er langt fra den Glomma vi kjenner i dag.At elva i blant har vært så lita at det har vært mulig å vade over, som enkelte historier beretter, benektes av noen, men bekreftes av mange lokale historier. Beretninger fra andre steder i Glommavassdraget bekrefter også lita elv og vademuligheter. Jeg var en gang sammen med sangeren Peder Alhaug på domkirkeodden ved Hamar, og han fortalte da at ut for domkirkeodden hadde en dykker funnet rester av brygger på en dybde av 7-8 meter. Bryggene var senere datert til det 12. århundre. Om den dagens dybde på 7-8 meter var normal vannstand, ble ikke nevnt. Hans historie ble senere bekreftet av en offentlig guide fra Hamar. Senere ble det fortalt at en terskel ved Minnesund, avsatt av breen i slutten av siste istid, til tider påvirker vannivået i elvas videre løp nedover mot utløpet ved Fredrikstad. I min barndom var jeg en del på mine tippoldeforeldres gård østre Skipperud i Skiptvet. Jeg husker at når vi lekte blant beitende kuer på den tørrlagte Skipperudmoa, så vi i blant at folk rodde i renna. Selv ved normal vannstand var elva noen steder grunn. I min barndom var jeg i blant med Krabben til Sarpsborg, og jeg husker at enkelte steder virvlet propellen opp leire fra bunnen.Arnt Svartedahl, som hadde hele sitt yrkesaktive liv på Glomma, bekrefter båttrafikk i renna. Han hadde sett folk rodde i renna, og han berettet at gamle folk husket at det i blant var så lite vann selv i renna, at man så bare hatten på den som rodde der. Han fortalte også at det var ei klopp over renna der den passerte mellom Glende i Skiptvet og Furuholmen i Varteig. Når storelva lå tørr, kunne man altså gå tørrskodd fra Skiptvet til Varteig. At elvebunnen i blant var tørrlagt, og at det rant vann bare i renna, blir bekreftet også av Roman Krusinski. Han forteller at da han holeslettet på Snekkerhytta i Vidnes, ble det snakk om vannstanden i Glomma, og en eldre Vidneskar fortalte da at det i blant hadde vært så lite vann i elva at man rodde i renna. Mellom Sketvestranda og Valdisholmøya var det tidligere så grunt at tømmeret i blant satte seg fast i elvebunnen. En kar som jobbet noen år i fløtinga, fortalte at det var så mye problemer med dette, at elvebunnen til slutt måtte sprenges ned. Det betyr at det ved lavvann sannsynligvis var mulig å vade fra Sketvestranda til øya, og det forklarer kanskje navnet på en liten plass på Sketvesia. Plassen het «Blokkhuset», og det er interessant at blokkhus er en gammel betegnelse på ytre forsvarsverk. Hadde man kanskje behov for et ytre forsvarsverk til borgen, som skulle hindre angrep til fots over elva? I 1225 var Arnbjørn Jonsson i Tønsberg for å slå ned et opprør, og etter at oppdraget var fullført, vendte han tilbake til Valdisholm, forteller Snorre. Var det kanskje ved Blokkhuset Arnbjørn tok seg over til borgen på øya? Fulgte han Grønsundveien fra Moss, kunne han straks etter Skiptvet kirke ta inn på gårdsveien til Store-Tveter og fortsette i stien gjennom skogen i retning Dalby, Ski og Onstad, og derfra fortsette til stedet hvor Blokkhuset lå, rett overfor Valdisholm. Det er en mye kortere vei til Lindhol og øya, enn over Grønsund til Lindhol. Arvid Lilleng, som vokste opp i Grønsundområdet, hadde hørt av gamle folk at det var vadet over «Gåseva»ved Grønsund, og Oscar Thon fortalte til sin sønn Kåre, at et sagn i Skiptvet forteller at da Jutulen i Eidsberg hentet stein i Sketve til byggingen av Eidsberg kirke, gikk han over «Gåseva» ved Grønsund. Selv om dette er et sagn, og at det virker lite trolig at stein til Eidsbergkirken ble hentet i nabobygda, forteller sagnet at muligheten av å gå over elva ved Grønsund var tilstede i folks forestillingsverden. I sin bok «Bustadnavn i Østfold» bekrefter kanskje også Kåre Holt (professor ved tidligere institutt for namnegransking ved Universitetet i Oslo og den fremste kjenner av stedsnavn i Østfold) muligheten til å vade over i Grønsund ved lav vannstand. Han skriver at forleddet i navnet Grønsund kan bety «ikke dyp». Kanskje grunt, kanskje med vademulighet?Karl Lauritzen på Liverudangen i Skiptvet har hørt fortalt at det i gamle dager var mulig på tørr elvebunn å gå over til Os. Hvordan renna ble passert, visste han ikke, men tenkte seg at det kanskje lå en båt der. I folketradisjonen er det nevnt vadesteder også i Askim. Helge Rustad på Rustad ved Fossumbrua fortalte at ved lavvann hadde han gått på steiner på elvebunnen over til Spydeberg. Helge Skjolden på Vrangen i Heli fortalte det samme om overgang fra Vrangen i Heli til Askim. Han hadde også gått på steiner på elvebunnen. Skjoldens historie blir bekreftet av Andreas Oraug. En mann på Haltorp i Heli fortalte at i blant var elva nesten tørrlagt mellom Helisiden og Kykkelsrud, men han hadde ikke hørt fortalt noe om overgang over den nesten tørrlagte elva. En gammel tradisjon i Langli i Skiptvet, beretter at det ved lavvann var mulig å gå over elva i strykene ovenfor Vammafossen. Noen kart synes å bekrefte det. Ett kart er spesielt interessant fordi det viser ei lita øy i strykene, i en eventuell ferdselslinje mellom veien ned til elva på Askimsiden, og veien ned til elva på Skiptvetsiden. På en del gamle kart er overfartssteder markert, eller antydet ved at veier på begge sider av elva stopper mot hverandre ved elvebredden .
Førstearkivar Jørgen H. Martinsen ved Riksarkivet har på sitt kart markert samme overfartssteder som Wilse. Sannsynligvis har han kopiert Wilses kart.
Lindholveien Litt nedenfor Valdisholm endte ved elevbredden en avgrening av Lindholveien, som begynte ved Onstadsund og fortsatte til Lekum. Ved Lindhol er det på kart markert vei ned til elva, og på Skiptvetsiden vei fra elva til Staås, men overfart er ikke markert. Petter Rustad fortalte da han var vel 90 år, at det ved Lindhol hadde vært overfart til Skiptvet. Johnny Bergersen har bekreftet overfartsstedet. Vei ned til elva er ikke noe bevis for overfart. En slik vei kan være for tømmerslipp alene, men muligheten må holdes åpen for begge alternativer: både overfart og tømmerslipp. I museumsområdet i Askim er det fortsatt igjen en rest av Lindholveien. Veien fortsetter i veien til Ivar Ruis villa, videre i veien til bygdetunet, og ender i Museumsveien. På andre siden av Museumsveien fortsetter en sti i den gamle veitraseen.
Vamma En gammel tradisjon i Skiptvet beretter at før kraftstasjonen i Vamma ble bygd var det ved lavvann mulig å vade over elva i strykene ovenfor Vammafossen. At det var mulig å ta seg over elva synes bekreftet av flere gamle kart som har vei fra Vammeli til elva. På Schibtvetske Comp: Districts kart fra 1805 er det vei fra Vammeli til litt ovenfor fossen, med godt markert overfart til Skiptvet. På flere andre kart er det også markert vei fra Vammeli ned til elva, uten markering av overfart og fortsettelse av veien i Skiptvet, men på et kart fra 1850-1860 er det vei fra Vammeli til litt ovenfor fossen, uten markering av overfart, men markert fortsettelse av veien i Skiptvet.
Vammeli Overfartsstedet til Skiptvet ved Vammeli har vi bekreftet i en rettssak fra 1773. Rettssaken var forlangt av fergemannen ved Grønsund mot Rasmus og Sjøfar Kastdalen for at de hadde tillagt seg flåte og med denne oversetter reisende til skade for sundeieren ved Grønsund. Han forlangte flåten ødelagt, og at fergetrafikken opphørte. Motparten hevdet under rettssaken at det fra gammelt hadde vært vanlig at hvis noen kom og ville over til den andre siden, ble de tatt med, og at på Vammeli fra gammelt hadde vært flåte til slikt. I dommen heter det at Askimbøndene fikk beholde sin flåte: Hvorfor for Rætt afsiges, at disse gaarder u-behindret af Grønsund maa have deres flaade til Egen Nytte og andres Tieniste som den Kand behøves.
Langnes Det er heller ikke til Langnes knyttet noen tradisjonsberetninger om overfart, men både Wilse og Jørgen H. Marthinsen har markert overfartssted ved Langnestangen. En hypotetisk gjennomfartsåre fra Lekum, over Skjørten/Vammeli, forbi bronsealderrøysene på Glomvikåsen og nær bygdeborgen på Romsåsen, sannsynliggjør en overfart i Langnesområdet, og ferdsel opp til Hovin og videre innover mot Osloområdet. Spesielt interessant er det at bygdeborger som ikke lå bortgjemt i ødemarka, lå til ferdselsårer, og at bronsealderrøysene ble lagt med sikt til ferdselsårer. Interessant er også at hulveibiten i Kråkåsen ligger i en slik tenkt trasé, og at den gamle veien fra Rom til Langnes passerer mellom to gravhauger. Gravhauger ble ofte lagt til trafikkert ferdselsåre for at de døde, som ble regnet som sosialt nærværende, skulle kunne følge med på ferdselen, og bli hedret av dem som passerte. Overfartsmarkeringene på kart er litt syd for spissen på tangen, men steinleggingen ut for spissen på tangen, er også spennende i overfartssammenheng. De ligger i retning Saksebøløya, som korter inn avstanden over til Spydeberglandet. På elvebunnen er det en rekke lave steinlegginger, men det er bare noen få nær strandkanten som i dag er synlige. Arkeologene har ikke funnet noen forklaring på dem, og Ivar Rui, som en gang undersøkte noen av haugene, fant ingen fornminner som kunne knyttes til dem. Det eneste man visstnok vet om slike steinlegginger i vann, er at ved senkning av Isesjøen på 1800-tallet ble det funnet tilsvarende steinlegginger. De ble datert til jernalder. På Jutulen, litt nord for Langnestangen er det noen tilsvarende runde steinlegginger, minst 30 i alt. Feltet har samme karakter som feltet ved Langnestangen, og som ved Langnestangen er det heller ikke for disse funnet noen forklaring. Det er imidlertid interessant at steinleggingene på Jutulen kanskje kan knyttes til overfartsstedet Onstadsund, og da er det mulig at også steinleggingene ved Langnestangen ligger til et overfartssted. Det er hevdet at elva er for brei mellom Langnestangen og Hovinlandet til at det kan ha vært noen overfart der i oldtiden. Det er litt for lettvint. Flere tradisjoner beretter om lav vannstand i elva i tidligere tider, kanskje i blant så lav at det ved Langnes kanskje gikk vann bare i renna. Kanskje man, som mellom Furuholmen i Varteig og Glende i Skiptvet, klarte seg med ei klopp over renna? Vi kan heller ikke uten videre overse Magnus Lagabøters Landslov som påbød at alle sund i elver og innsjøer skulle være organiserte for transport av folk og utstyr fra den ene siden til den andre. Vi vet at stokkbåter er brukt i Norge i minst 6000 år. Lå det kanskje en båt eller ei flåte ved overfartsstedet? (Steinleggingene ble registrert av UiO i 1966.) Sundby Johan Glomvik bekreftet overfart ved Sundby, ned for Glomvik. Han fortalte også at en vei fra Glomvik ned til Sundby ble kalt Hølveien. Navnet skal sikkert tolkes som Hulveien, og hulvei var det, hevdet Glomvik. Dypt nedslitt, med preg av sterk trafikk gjennom mange år. Sogneprest Wilse og førstearkivar ved Riksarkivet Jørgen H. Martinsen har også markert overfart ved Sundby
Wilsund Det blir hevdet av forståsegpåere at det aldri har vært mulig å ta seg over ved Wilsund fordi strømmen er for stri der. Men vi bør vel tro Wilse når han sier at det på hans tid (1700-tallet) var overfart over Wilsund. Gikk det mye vann i elva var det umulig å ta seg over, sier Wilse, men ved liten vannføring var det mulig. Når man fra Askim tok seg over i båt rodde man på grunn av den sterke strømmen først et stykke på skrå oppover elva, mot strømmen, for så å la båten drive med strømmen inn i Vilsundbukta, slik Wilse har markert overfarten på kartet. Jørgen H. Martinsen har en hypotetisk bronsealder/jernalder ferdselsåre fra grense-traktene til et overfartssted i nærheten av bygdeborgen, sannsynligvis Wilsund, men ferdselsåren kan ha passert over elva på to overfartssteder: over Wilsund til Spydeberg prestegård og videre sydvestover mot fjordbygdene, og over Langnes til Hovin, for fortsettelse nordvestover i retning Follo-Oslo. I Askim endte Marthinsens vei over Wilsund ved nedre Sando. Det var to husmannsplasser med dette navn, den ene nede ved elva, og den andre litt opp i skogen, mot Myra. Fra Myhra til nedre Sando er veien i behold, og på et kart fra 1799 finner vi veien inntegnet fra nordre Rom til nedre Sando Nedre Sando er forsvunnet, men på øvre Sando ligger grunnmuren igjen, ført opp av gråstein. Mange Askiminger har vært innom øvre Sando i årenes løp, og nålevende bygdefolk er født der. Siste bruker av øvre Sando var Fredolf Glans. Han overtok bruken av Sando i 1950, og drev bruket til 1961. Det ble da plantet til med skog, men Glans fortsatte å bo på Sando til 1965.
Onstadsund Kongeveien passerte Onstadsund og det medførte mye trafikk. Veien ble også kalt Sundveien og Mellomriksveien. Det siste navnet fikk den trolig etter Karl-Johans opprusting av veien i tiden mellom 1818 og 1823. Det het at det da var farbar vei fra Leningrad til Christiania, fortalte Thorstein Torp. Det var mye klage over fergefarten. Det ble klaget over alt for store lass på fergen, den lange ventetid, fordrukne bønder på vei hjem fra byen og fulle fergemenn. Denne veien kom også svenske ungdommer som søkte arbeid, og når skuronna nærmet seg kom ofte mannfolk og kvinnfolk som tilbød sine tjenester som onnefolk. Det var da ofte en mann og to kvinnfolk i følge, mannen med ljå og kvinnene med river. Deres jobb var å slå kornet og rake sammen og ta vare på hvert kornbærende strå, bøndene var nøye på det, og binde nek. Både svenske og norske handelsmenn fartet også etter kongeveien. Blant varene som ble fraktet til Norge var det ofte svensk jern og spiker. Dette var populære og lettselgelige varer fordi det svenske jernet var mye bedre enn det norske. Kudrifter, både norske og svenske, dro ofte over Onstadsund. Det var kanskje mest dyr for salg til slakt i Christiania, men det var visstnok også drifter med livdyr. Driverne la opp sine ruter slik at de var framme ved Huer i kveldstid. Der var det nemlig gjestgiveri med alle rettigheter, og kve (innhegning) for oppbevaring av dyrene natten over. I 1800-årene var det skysstasjon med ølsalg på en av Onstadgårdene, men den forsvant vel som følge av brua ved Fossum. Sundtrafikk med mange reisende som overnattet på Huer førte naturligvis til forskjellige former for sosialt samvær. Blant annet ble det ordnet danseplass, noen mener to danseplasser, i området. Den ene av dem lå i Onstadskogen, og der var det ofte var dansetilstelninger på kvelder og i helger, fortalte Torstein Torp. En gang var det en spillemann med fele som spilte til dans, og da han hadde spilt en stund var det en av de danseglade mannfolk som fant at spellemannen burde ha litt betalt for jobben. Han gikk derfor rundt og samlet inn penger i en lue, og da innsamlingen var slutt og spillemannen tok en pause, gikk han fram til denne og rakte fram luen med pengene. Spillemannen ville imidlertid ikke ha noe for spillingen og sparket til lua så pengene for i alle retninger. Tidlig neste morgen var en person fra en av gårdene i nærheten en tur i området der danseplassen lå, og fikk der se spillemannens kone lå på alle fire og samlet sammen pengene mannen kvelden før sa nei takk til. Det var ikke bare fergetrafikk ved sundet. Ved fergestranda var det også vaskeplass i klart rennende elvevann. Når man skulle til elva og vaske tøy begynte forberedelsene til vasketuren allerede hjemme på gården. Man tok grindene av høyvogna, lastet på skittentøyet og kjørte til vaskestedet. Vel fremme rygget man vogna ut i elva til det var passe vaskehøyde fra vognbunnen. Så stakk man to kjepper mellom eikene på to av vognens hjul, en kjepp foran akselen og en kjepp bak akselen. Da var man sikker på at vogna under vaskingen ikke gled bakover, utover i elva, eller at hesten kunne dra den. Samme tradisjon er kjent fra Sanddyna, like nedenfor Fossumbrua. Og der var det ikke bare askimdamer som vasket, vaskedamer kom også fra Spydeberg, er det fortalt.
Kastet Wilse og Marthinsen har markert overfart også ved Kastet. Overfart bekreftes også av folketradisjonen. Iver Hvidsten forteller at det var mulig å komme over til den lille øya ut for Kastet. Men han trodde djupålen gikk mellom øya og Spydeberg, og da var man kanskje avhengig av båt eller flåte for å komme videre til Spydebergsiden av elva. Det lå kanskje en båt eller ei lita flåte der?
Skråperud Både Wilse og Marthinsen har markert overfartssted mellom Wittenberg i Trøgstad og Skråtorp i Spydeberg. Det er trolig samme sted som Wittebergbrua ble bygd senere – i slutten av 1840-årene. Wittenbergbrua var en tømmerkonstruksjon som forsvant sammen med fire mann i en flom i 1850. Siden ble det montert en hengebru på stedet, og en person i Spydeberg fortalte meg at han hadde gått over den brua. Overfartsstedet mellom Wittenberg og Skråperud er det siste Wilse og Marthinsen har markert mellom Vamma og Øyeren. I folketradisjonen er det imidlertid ett overfartssted til før Øyeren – ned for Flateby i Enebakk. Asbjørn Høie, som hadde sin mor fra Flateby, fortalte at hun hadde nevnt et overfartssted ved elva i området. Det er sannsynligvis dette overfartssted Christian Fredrik henviser til under striden i Askim/Trøgstad-området i 1814 når han i en ordre til oberst von Hegermann gjør obersten oppmerksom på at han måtte passe på ved Mørkfoss slik at ikke de svenske soldatene tok seg over elven ved vadestedet han har fått oppgitt var der. « … en Overgang som ej allene kan passeres med Baade, men som endog til visse Tider skal kunne gjennomvade,» skriver kongen.
|
