Steinkirken er den første dokumenterte kirke i Askim. Den
ble bygd i slutten av 1100-åren, sannsynligvis ferdig i 1182, innviet på Sta. Agathes dag (Ågotsmesse) 5.
februar, og viet til jomfru Maria.
Professor Johan Meyer, som en tid
bodde i Askim, kunne etter studier av restene av kirken lage snittegninger
av kirkens opprinnelige form. Av steinrester på kirkegården og
veggsteiner spredt rundt i bygda etter auksjonen
da
veggsteine ble solgt, fant Meyer at kirken hadde utvendige vegger av
kvaderstein (rettvinklet tilhogde natursteiner) av lys grå granitt, med
innslag av rød granitt. Restene viste at det var lagt ned mye arbeid i
tilhuggingen av steinene. «Veggflatene er nitid hugget med stenøks», sier
Meier.
Bildetekst: Steiner fra den gamle steinkirken ble
brukt i steinmuren rundt kirken. (Foto: Thorbjørn Koch)
Kirken var opprinnelig bygd med
apsis (halvrundt utbygg bak alteret), og steinrester viser at den var
smykket med mange forseggjorte detaljer, blant annet en sålbenkstein fra et
vindu, som er enestående i Norden. Professor Meyer konkluderer sin
undersøkelse med å hevde at Askimkirken må ha vært en av de fornemste i
Oslo-egnen.
(I Arne Lystads hefte «Steinkjerka i
Askim», og i Einar Bjorvands omtale av kirken i kirkens 100-års
jubileumsberetning, er det fullstendige beskrivelser av kirken, dens
inventar og historie. Til salgs og utlån på biblioteket.)
Kirke før steinkirken?
Det heter at Askims første
kirke, steinkirken, ble bygd i 1180-årene. Men var den bygdas første kirke?
Sannsynligvis ikke. Det er antatt at den kristne kult kom til Viken, området
på begge sider av Oslofjorden fra Gøta elv/Langesundsfjorden til og med
Oslo/Aker, allerede i midten av andre halvdel av 900-årene e.Kr.
960 lot den danske kongen Harald
Blaatand seg døpe, og i 975 råder Harald alene over Viken. Sammen med
biskopen av Bremen og den saksiske keiser Otto II bestemte Harald at Viken
skulle kristnes. Det ble sendt prester og soldater til Viken, det ble bygd
kirker og mange lot seg døpe, heter det. Det er vel derfor sannsynlig at det
hadde vært avholdt mange gudstjenester i Viken da Olav Trygvasson gikk i
land på Moster i 995 og holdt «landets første gudstjeneste», som det heter
offisielt.
Ifølge sagaen var Olav Trygvesson
konge i fem år, fra 995 til 1000. Videre berettes det at da Olav hadde
samlet hele landet, var han lenge om sommeren og vinteren i Viken hvor han
hadde mye slekt. Han la der fram sine planer om å kristne Norge og fikk
støtte for det, sier Snorre. «Deretter kunngjorde han for allmuen at han
ville be folk i hele landet ta mot kristendommen». Snorre beretter
videre at «de som hadde lovet å støtte ham
var de første til å samtykke, og de var de mektigste av de mennene som var
til stede, og alle de andre gjorde som dem, og slik ble alle mann øst i
Viken kristnet».
Jeg har tidligere hevdet at det sannsynligvis var en
tidlig, liten trekirke i Askim før steinkirken. Einar Bjorvand mener det
samme, og tidligere Fylkeskonservator Asbjørn Bakken hevder at da
kristendommen kom til indrebygdene litt før år 1000 e.Kr., ble det bygd en
liten trekirke i Askim, og at den lå der steinkirken senere ble bygd. Vi har
ingen bevis for det, men Bakkens påstand bekreftes trolig av kravet om
messer til fastsatte tider. I de 150-200 år fra kristendommen kom til Askim,
til steinkirken ble bygd i 1182, ville det i vårt klima være umulig å holde
messer utendørs i store deler av året, og det betyr at det måtte bygges
kirker. Vi vet også at det flere steder ble bygd slike kirker, og hvorfor da
ikke også i Askim? Det ble dessuten forbudt å gravlegge i haug på gården, og
det betød at det måtte vigsles gravplasser.
En lokalhistoriker hevdet en gang at
lokalsamfunnet på den tiden var så fattig, at man ikke hadde råd til å bygge
kirker. Mannen var historieløs. Det var ikke lokalsamfunnet som bygde de
første kirker, det var storbonden som for egne midler bygde kirke på egen
grunn. Han hadde råd til å føre opp et enkelt stolpebygg, uisolert og med
jordgulv, på om lag 30-40 m2. Trolig på størrelse med «en måtelig stue», som
den private kirken på Skog i Skiptvet ble betegnet av professor Bull.
Bakken hevder videre at steinkirken
ble bygd rundt den lille trekirken, som ble revet først da steinkirken var
ferdig. Slik slapp man messefall, sier Bakken. Det er sannsynligvis riktig,
fra andre steder i landet vet vi at da de første små trekirker ble erstattet
med større kirker, ble disse i blant bygd enten inn til trekirken eller
rundt den. Et eksempel er Mære kirke. Arkeolog Kjersti Holien Kristoffersens
påviser i sin hovedfagsoppgave i arkeologi at Mære kirke ble bygd rundt en
liten trekirke. Ved utførte arkeologiske utgravninger i Mære kirke ble
det funnet rester etter ei trekirke innenfor skipet til den nåværende
steinkirka. Koret i trekirka målte ca 3,5 x 3,5 m, mens skipet var ca 6,5 m
bredt og 10,5 m langt. Det er klart at steinkirka ble påbegynt mens trekirka
enda var i bruk, og at trekirka ble revet i løpet av andre halvdel av
1100-tallet, sier hun.
(Målene på trekirken på Mære er nesten identiske med målene
på kirken på Skog i Skiptvet.)
Tilbake til begynnelsen
Flere små kirker i Askim?
Bildetekst: Omtrent slik var de første kirker,
bygd av storbonden på egen grunn.
Kirkehistorien beretter at
misjonærene oppsøkte den mektigste person i det området hvor de ønsket å
misjonere, enten storbonden eller høvdingen. Tidligere erfaringer viste at
fikk de overtalt områdets mektigste person til å ta ved den nye kult, fulgte
både hans folk og allmuen med. Vi vet ikke om noen høvding i Askim, men det
var sikkert mektige bønder i bygda som kunne være interessante for en
misjonær som kom vandrende.
Det er derfor interessant at de
kirkerelaterte stedsnavnene vi har i Askim er på tidlige storgårder:
Kirkevollen på Vammeli, Kirkeholen på Huer og Kirkerud på Hov. Arkeolog, dr.
philos.
Jan Brendalsmo har forsket i kirkerelaterte stedsnavn, og funnet at det i
noen tilfeller er det ved arkeologiske undersøkelser avdekket spor som
bekrefter en tidlig liten kirke på steder med kirkerelaterte stedsnavn.
Kirkevollen på Vammeli
Idé om tidlig kirke på Vammeli er
ikke urimelig. Vammeligårdenes beliggenhet tett til Glomma, i et hellende,
selvdrenerende terreng mot syd, taler for tidlig rydding av gård.
Interessant er også veien som passerer gjennom gårdenes tun. Den kan ligge i
en eldgammel gjennomgående ferdselsåre fra bronsealderens kraftsenter i
Lekumområdet i Eidsberg, nordvestover langs elva gjennom det senere Askim,
forbi Hovin i Spydeberg og videre innover mot Osloområdene. Denne
ferdselsåren fra Lekum til kultstedet Hovin i Spydeberg var kortere enn
ferdselsåren over Onstadsund. Kanskje var den også en pilegrimsvei til
kirker og klostre i Oslo? At denne ferdselsåren var viktig og mye trafikkert
bekreftes kanskje av bygdeborgen noe lenger opp ved elva. Bygdeborgene lå
ofte til gjennomgående ferdselsårer, sier arkeolog Elizabeth Skjelsvik.
Hvis vi tar gårdsnavnene som utgangspunkt er det tydelig
at det i Vammaområdet ble tidlig gårdsdannelse. Foruten Vammeli har vi
-vingården Skjørten, og Oraug, gård med naturnavn som indikerer tidlig gård.
Gravfeltene fra jernalder vitner også om at før oppdelingen i flere gårder,
var Vammeli en storgård.
Kom det kanskje en misjonær vandrende på veien forbi
Vammeli i misjonstiden, en munk eller prest som overtalte bonden på Vammeli
til å bygge en gårdskirke? Eller kanskje et veikappell. Kirkevollen ligger
nemlig tett inn til ferdselsåren, i et kryss som dannes av at en vei tok av
fra ferdselsåren, med retning mot sentrum av bygda?
Kirkerud
Kirkerud var opprinnelig en plass under gården Hov. Om
det har vært hov på gården, vet vi ikke, men navnet åpner for muligheten.
Historikerne mener at de første kirker ofte ble plassert på de gamle
kultsteder, og sett i sammenheng med det er det jo mulig at plassen
Kirkerud, da den ble ryddet, ble navnsatt slik fordi en kirke en gang
avløste et hov på stedet. Flere gravhauger i området bekrefter kanskje
kultsted, som ofte ble valgt til plassering av kirke.
Kirkeholen på Huer
Gårdsnavnet Huer viser at gården er
gammel, kanskje urgården i området, som vikingtidsgårdene Onstad, Haraldstad
og Kolstad er skilt ut fra. Altså en potensiell storgård som det kan ha vært
interessant for en misjonær å oppsøke. Ideen blir forsterket av at en
oldtidsvei passerer gården, eller i gårdens nærområde.
Den kjente delen av Oldtidsveien
begynner på Trippestadåsen, og fortsetter langs toppen av Haraldstadåsen og
ned til Glomma. På, eller nær, toppen av de to åsene ligger en rekke
fornminner, i alt ca. 63 gravhauger, 5 gravrøyser og 2 steinsettinger.
Fornminnene ble registret av UiO i
1966, og arkeologene konkluderte med at ingen andre steder i Østfold får
vi et så anskuelig bilde av den for oldtidsminner så karakteristiske
beliggenhet langs en gammel ferdselsvei som her.
Gårdsnavnet Huer indikerer gammel gård, og det sammen med
nærheten til overfartssted og gammel ferdselsåre, er gode tegn på at det var
en tidlig misjonskirke, en gårdskirke eller et veikappell på Huer. De første
misjonærene kom etter de mest beferdede ferdselsårene, og fulgte sikkert
samme mønster som man kjenner fra tidligere misjonering i sydligere deler av
Europa – å oppsøke bonden eller høvdingen på områdets største gård.
Kirkeholen forsvant for noen år siden i holesletting. Eieren hadde ikke
under dosingen sett merker etter stolper eller rester av pilarer/grunnmur i
det utdosede område.
Tilbake til begynnelse