--
,
|
Leirraset mellom Lier og Eik i 1813
Martin Solbergs beretning om raset: «En interessant forandring i jordoverflaten foregikk omkring 1813, idet det gikk et stort leirras mellom Liergårdene og Eik. Der det før var en flate mellom Eik søndre og Lier søndre, ble det etter raset en 40 meter dyp dal. Leirmassene førtes utover Lierevja, ut i Glomma, over denne og inn i bukta ved Tonerud i Spydeberg. I min barndom (f. 1861) så man utover hele evja trær på kryss og tvers i jordmassene i det bekkeleie som var dannet etter raset. Det fortelles at mannen på Eik, som var på vei fra Lier aftenen før raset, ble forundret over at hesten hans plutselig satte i firsprang. Det viste seg etterpå at det var over den strekningen som raste ut på natten. Plassen Eikshytta ble stående igjen mellom to avdelinger av raset. Fra plassen går nå en tange ut i en skarp spiss midt i dalen. Det er et gammelt bekkeleie i skråningen på den svære bakken nedenfor Hellerenga. Det er det løp bekken fra Haugen fulgte, og så man nøyere etter så fant man at bekken i flere meters lengde passerte et skråfjell, og det er forklaringen. Bekken hadde her gravet seg ned langs fjellet, oppløst leiren i dypet og dannet en underjordisk innsjø som til slutt tok jordlaget over med seg. Fra skråfjellet kan man følge bekkeleiet til nedenfor Bokås. Særlig tydelig var det nedenfor Hellerenga. Der har bekken gått i svinger med lite fall i et ennå tydelig dalføre, idet det der står igjen en rest på vestsiden av den gamle bekk.» Veien mellom Eik og Solberg går langs kanten av raset. Senere har det rast mer ved veien, og utrasingen har utvidet seg betydelig der hvor Haugenbekken går ned i dalføret. Ca. 1870 raste det ut flere mål jord, og det dannet seg en hel avgrunn. Stien til Skansehytta passerer innerste del av rasområdet, som fremdeles er godt synlig, med nedfalne trær og utraste skråninger. Det står der en tavle med kart over rasområdet, og tekst som beskriver raset.
|
