Skikken med bruk av lys ved dødsfall har sin opprinnelse langt bak i tiden. Når en person var død skulle det våkes over avdøde, og ved likvake brant det lys ved liket. Lyset, eller lysene, i blant tre, ble satt på kistelokket, over den dødes bryst. I senere tid ble det i bårehuset på gården, på hver sin side av kisten, plassert et begravelsesskjold med et brennende lys. Skjoldene, lysene og lysstakene ble kjøpt av avdødes familie, men det heter at man også malte nytt navn på tidligere brukte skjold.

Ved overføringen av kisten fra hjemmet til kirken på begravelsesdagen, ble lysene og skjoldene båret av to menn som gikk foran kisten. Man måtte passe godt på at lysene ikke sluknet underveis. Hvis det skjedde, var det snart gravferd igjen. Sluknet lyset til høyre, kom en mann til å dø, sluknet lyset til venstre, var en kvinnes dager talte. Under seremonien i kirken sto lysene og skjoldene igjen plassert på hver sin side av kisten. Etter begravelsen ble lysene gitt som gave til kirken, og skjoldene hengt på en vegg i koret eller sakristiet.

Symbolikken i begravelsesskjoldene er relatert til både liv og død. På venstre side av skjoldet er det en ljå, dødens symbol, på høyre side et liljeblad, livets symbol, og over skjoldet en hodeskalle med en krans rundt hodet. Hodeskallen er også dødens symbol, men kransen, seierskransen,symboliserer at døden er overvunnet og livet fortsetter i en annen dimensjon.

Utformingen av begravelsesskjoldene synes å være inspirert av adelens skjold, og plasseringen av skjoldene på en vegg i kirken etter begravelsen, erstattet kanskje en tradisjon fra adelskapets tid, da det ved en adelsmanns død var vanlig, at hans skjold ble hengt på en vegg i kirken.

Skjoldene ble masseprodusert av en fabrikk i Oslo. Magna Aaser sier i sin bok «En gammel slekt fra Askim», at Iver Torp var en mester i å lage slike skjold. Det er vel sannsynlig at hun mente malingen, og det var vel derfor han fikk maling av begravelsesskjold også i Hovin i Spydeberg.

I lysthuset fra Prestegården oppbevares noen rustne og bulkete begravelsesskjold. Tre av skjoldene, to for H. P. Kristiansen, og ett for Anton Andreassen Oraug, var ikke verre medfarne enn at de kunne restaureres. Kristiansens skjold er i Kirkemuseet, og Oraugs skjold i Bygdemuseet. Skjoldene ble restaurert av Arne Lystad i 2005.

H. P. Kristiansen er sannsynlig identisk med Hans Petter Christiansen som ifølge Gårdshistorie for Askim i 1863 kjøpte søndre Ihlen, bnr. 1, av Johan Larsen for 3500 spd. Ifølge Gårdshistorien døde han i 1901, som det også står skrevet på skjoldet. I kirkeboken finner vi at en Hans Petter Kristiansen også døde i 1901, men selv om både fornavn og etternavn varierer i skrivemåte i Gårdshistorie og Kirkebok, Petter og Peter, Christiansen og Kristiansen, er det sannsynligvis samme person som nevnt. I følge Gårdshistorien var han furer og aktiv politiker. 1878-83 var han medlem av formannskapet i Askim, men var også engasjert i fylkespolitikken.

 A. Oraugs fulle navn var Anton Andreassen Oraug. Han var sønn av Andreas Jensen og Maren Johannesdatter på Nedre Oraug. Anton ble gift med Ellen Andreasdatter på Haraldstad, og overtok etter hennes fars død gården Haraldstad. Anton Oroug var ordfører i Askim 1890–91 og 1896–97. Stortingsmann 1895–97.

Arne Lystad