Den ligger ikke langt fra Askim sentrum, snaue tre kilometer i nordvest – Romsåsen. Likevel er det heller få askiminger som legger veien hit. Det betyr at den som vil kan oppleve åsens severdigheter, og dem er det flere av, kan gjøre det i ytterst fredfulle omgivelser. Selv om åsen for tida er gjenstand for anleggsvirksomhet, det vil si det skytes og sprenges i dens indre for å anlegge to veitunneler gjennom åsen.

Det samme skjedde på 1850-tallet om enn i mindre målestokk, da det ble oppdaget nikkel-forekomster i åsen og en hektisk gruvedrift over en tiårsperiode ble igangsatt. Men etter datidens målestokk, var det alt i alt en betydelig virksomhet som skjøt fart og som stilnet like fort som den begynte. Etter mer enn hundre års stillhet og vel så det er det igjen blitt liv og røre i den gamle gruven, men nå i form av organiserte omvisninger i sommerhalvåret. Betydelig deler av gruvegangene er blitt sikret for ferdsel av folk flest – fortrinnsvis og helst under tilsyn og oppsyn av kjentfolk.

Et svart hull i bergveggen - inngangen til nikkelgruven i Romsåsen

I gruven har det forresten i mange år vært bevingede fastboende: minst fem av de i alt tretten registrerte og fredede artene av flaggermus i Norge har tilhold i gruven, der det er kjølig om sommeren og lunt om vinteren. Noen påstår også fra tid til annen at det er noe mystisk som foregår i gruven i form av vesener som etterlater seg ymse skrot og søppel. Hvem som søker tilhold her vet ingen, og ingen har sett noen heller – bare dette skrotet og skrammelet som jevnlig dukker opp etter foretatte ryddesjauer.

►Geologisk sjeldenhet
Litt bortenfor inngangen til gruven er det en annen slags severdighet, nemlig den svært sjeldne kulenoritt eller potetstein som den gjerne kalles. Fagfolk sier at av den slags dypbergarter, som størknet under spesielle omstendigheter, finnes knapt hundre av i hele verden. Men i bergskråningen i Romsåsen er det tett i tett med kulerunde steiner på størrelse med – ja, nettopp en potet. Slike sjeldenheter havner selvsagt i museum, i dette tilfellet Geologisk museum i Oslo.


Kulenoritt eller potetstein er en geologisk raritet og like sjelden som rar.

Deler av skråningen minner forresten i struktur litt om en eggkartong, fordi folk har plukket med seg både en og to steiner opp gjennom årene og slik etterlatt små groper i fjellet. Noen år tilbake satte grunneieren, Hafslund Energi opp et skilt som forteller at det ikke er tillatt å plukke med seg potetstein, men ikke alle respekterer forbudet.

► Noe for botanikere også
Det er forresten en annen sjeldenhet også i Romsåsen, og den finner fagfolk på kulenoritten, nemlig Ruglet navlelav (Umbilicaria nylanderiana). Lav gjør som kjent ikke mye av seg, så den er vel heller vanskelig å skue for legfolk. Funnet ble gjort i 1997 og et tilsvarende funn ble gjort på Rauer i 2004.

På toppen av Romsåsen ligger det rester etter en bygdeborg fra jernalderen, altså 300 til 600 år e. Kr. Rester er utvilsomt den rette betegnelsen, for tidens tann har gjort sitt, hjulpet av Askim kommune som i 1935-36 anla vannverk på stedet. Det var dessverre mange år før lov om kulturminner ble gjort gjeldende, men restene av bygdeborgens er iallfall fredet.

Nær toppen på nordsiden av Romsåsen ligger restene av bygdeborgen.

Det er lett å ta seg frem i Romsåsen, som for øvrig har navnet etter Rom gård like ved, du finner så vel stier som skogsbilvei i åsen. Tilbake fra vandringen, på veien som fører inn fra Kykkelsrudveien, kan du stoppe opp å se den aller siste severdigheten, nemlig en nokså sjelden plantevekst, dvs. Sakhalin-sliranke som fullt utvokst når innpå to meters høyde og brakt til Norge som såkalt ballastvekst. Hvordan den har havnet fra Sakhalin i den østre delen av Russland i Stillehavet til Romsåsen er en gåte, Glomma er rett nok ikke så langt unna, men oversjøisk skipsfart like opp under Kykkelsrud – nei!

Nå vel,  imidlertid har det kommet oss for øre at en person, i sin tid kastet fra seg hageavfall på stedet og i avfallet var det rester av sliranken som åpenbart var liv laga. I så fall er denne fremmedfuglen i norsk natur å spore også andre steder.

© –Thorbjørn Koch