«Ulvestua» på Skjørten

Bildetekst: Ivar Rui i «Ulvestua» (Foto: Askim Historielags bildearkiv)

I 1961 berettet Svein Manum i Aftenposten om en ulvegrav (ulvestue) som ble funnet på «Ulveholen» på nedre Skjørten, drøye hundre meter fra tunet på gården. Ulvestua ble gravd frem, og det viste seg at den var tømret. De nederste åtte omfar var vel bevart og målte i høyde 1,2 meter, og med det som var fjernet tidligere var graven trolig 3 meter dyp opprinnelig. Gulvflaten var 3 ganger 3 meter, og i midten sto en stolpe. Det må ha tatt lang tid å bygge denne fella. Graving, felling og tilhugging av stokkene, over åtti i alt, og så til slutt byggingen, forteller at man i dette område ikke bare har sett ulv, men at den må ha vært en sann plage på den tiden fellen ble bygd, trolig for omlag 200 år siden. Restene av «Ulvestua» på Skjørten er i dag montert i låven på Askim Bygdemuseum.

Å fange ulv i grav var tidligere en vanlig fangstmetode i vårt område. På toppen av stolpen i midten av grava var det en plate. På den ble det plassert et åte som skulle lokke ulven til å hoppe inn over graven som var dekket med tynne greiner og naturlig rask som vanligvis ligger på bakken. Det hendte også at det ble satt en levende hund på toppen av stolpen. Ulven ble opptatt av den, og mer uforsiktig enn når den ble fristet av et dødt åte.

Grava på Skjørten var stor, men de kunne også være så små at ulven fylte den når den var falt nedi. En annen fangstmetode med levende hund var å sette opp sakser rundt stolpen, og det hendte man la ut forgiftet åte. Det foregikk også jakt på ulv med forfølgelse på ski og drev med hund. Ved slik jakt var det ofte flere mann. Ulven, som hadde problemer i løs snø, ble etter hvert trettet ut, mens jegerne på deres ski holdt ut til de nådde ulven og ga den et slag over ryggen med spydskaftet, som også fungerte som skistav. Ryggen knakk ved slaget, og ulven var hjelpeløst overlatt til jegeren.

At ulven tidligere var en plage også her i distriktet finner vi vel trolig bekreftet i et uttrykk jeg hørte i blant av gamle folk i min barndom: «... men heldigvis er det ikke ulv lenger». At uttrykket bygde på dårlige erfaringer med ulv er det vel ingen tvil om. Wilse bekrefter da også slike erfaringer. Han beretter fra en reise han gjorde at tre hunder som løp etter sleden ble tatt av ulv. Vi vet også av mange andre ulvehistorier fra distriktet om dens herjinger. 1709 solgte Hans Mattisen på nedre Rud en hest som var bitt av ulv, og fikk bråk med kjøperen da dette ble oppdaget. På Haltorp i Spydeberg ble en hund bitt av ulv, i 1880 ble det sett ulv på Maseng, i 1900 ble det skutt en ulv i Ørje osv.

Hva med ulven i vår tid?

Tilbake til begynnelsen