Fra samlingen med "lysepål" henter vi en beretning om gamle bryllupsskikker. Det er nedtegnelser så langt tilbake som 1850.
Artikkelen er fra 1950 og laget av Jens Grønset
Litt om bryllups-skikker i Askim i gammel tid.
Å gifte seg, stifte familie, er en av de største begivenheter i vårt borgerlige liv, og begivenheten har til alle tider og på alle steder vært forbunnet med en rekke mer og mindre merkelige skikker. Da den store danske historikker, Troels-Lund, for omkring 70 år siden gav ut sitt store verk «Daglig liv i Norden i det 16. årh.» ofret han et helt stort bind bare på å berette om trolovelse- og bryllups-skikker. Men her skal vi ikke gå så grundig tilverks, vi skal bare ganske enkelt fortelle om hvorledes de her feiret bryllup her i Askim i de siste hundre år. Det som slår oss er hvor voldsomt skikkene har forandret seg – ja hvordan disse skikkene – disse eldgamle skikkene – som hadde tradisjoner hundrevis av år tilbake i tiden – just i disse siste 70-80 år er dødd ut og blitt borte. Nevner vi nå slike ord som bearlag, beamann, fønn, fønnkveld og fønnjenter ja, så vet ikke de yngre hva det er en gang. Ordene er gått av bruk, døde for lenge siden. Men de eldste husker bearlaget, og mange husker fønn, og har selv gått med fonnkorja. (”Skyssgutter og fønnjentene skulle prise laget”)
Bearlaget var et fast begrep, det var grenna, naboene som skulle bedes. Grensen eller delet mellom bearlagene var helt faste. De var – som oftest naturlige, gjennom en bekk, et skogholt eller lign. Alle i bearlaget var helt sikre på å komme med når et gjestebud forestod, enten det var bryllup eller begravelse, men likevel var innbydelsen særdeles høytidelig. Bearmannen ble sendt rundt, alle kjente ham, og alle visste hva ærend han kom i, men ingen måtte la seg merke med det. Alvorlig kom han inn, strøk av seg lua, ble stående ved døra, og i bestemt formular bar han fram innbydelsen. Da runden var gjort, gikk han tilbake til gjestebudsgården og avga rapport, og dermed hadde de der den beste oversikt der hvor mange gjester de kunne vente.
Men la oss nå høre hva Christer forteller om et vanlig bondebryllup i Askim for vel 100 år siden. Lang tid i forveien samler tankene seg om den store begivenhet. Der skal brygges, bakes og slaktes. Kingelveven under takene nedfeies, hele huset renses for uvedkommende ingredienser, kobberkjeler under taket pusses så de skinner som det pureste gull. Er det i sommertiden, må låven gjøres ren, så der kan redes flatseng til gjestene. Så må der også sees etter på stabburet om skinke- og spekematen henger ordentlig under taket, om ringene med den sure melk er renskurt så de er hvite som elfenben, og krakken som de står på likeså. På lofter og kott må dyner, puter og vevnads bunker av alle slags ligge vel til rette. Sponen fra vinter-husfliden må henge i knipper i rad og rekker på veggene, ullgarn og lingarn hver for seg. Strømper og vanter som er virket i løpet av vinteren, må også kunne sees, likeså gangklærne, stive og bastante, virket av vadmel og verken og av husets kvinner. Det må være tilgjengelig og lett overskuelig, for alle bryllupsgjestene skal se, beføle og beundre det alt sammen. Det skal virke som reklame for husmorens flid, og som anbefaling for de av husets barn som ennå ikke er gift. Nå ja, dette var ikke det vanskeligste å ordne, en tok tiden til hjelp. Men reisen til byen og innkjøpet der ansåes som begivenhetens vanskeligste gjøremål. Minst 14 dager før bryllupet begynte man foreløpig å drøfte denne saken, og to dager før avreisen var hele familien samlet til rådslagning. Under meget debatt ble man enige om å oppstille følgende kjøpeliste – ikke så å forstå at noe ble skrevet da der som regel ikke fantes noen skrivekyndig – men alt måtte slåes fast i erindringen, og ingen ting glemmes. Mannen i huset begynte først å regne opp hva han mente vedkom seg: 50 potter brennevin a 14 skilling potten, 25 potter fransk brennevin a 20 skilling, 10 potter bisp til kvinnfolkene a 12 skilling. 2 ruller skråtobakk av Tidemands, 25 krittpiper, og kanskje litt karus tobakk for presten i tilfelle han kom. Konen syntes hun måtte ha: 15 pund kaffe, 12 pund kandissukker, 2 p gul sepe, ingefær, pepper, sennep og kanelbark – et pund av hvert slag. Og så mente hun at det måtte være heldig å ha noen medisiner ved hånden i påkommende tilfelle nå, da der kommer så mange gjester. Hun mente at litt kamfersalve, terpentin, dyvelstrekk, antimodium moderdråper og kanskje litt kamferspiritus med okkedildop heller ikke var så verst. Så kom den vordene brud med sine krav, og deretter alle barna sine.
Mannen funderte lenge på dette, rev seg fortvilet i håret og utbrøt endelig: Hvor vil I jeg skal ta penger til alt dette. Konen ble nesten redd, men her kunne intet spares, og spakferdig vover hun å foreslå å slakte den store oksen og kanskje den ene grisen også, og ta dem til byen og selge dem. ”Så får du jo penger – vet je, og vi får dessuten en masse lungemos atved til bryllupsmaten.”
Ja, dette var litt om forberedelserne, og så skal vi høre litt hva Christer forteller om fønna. Dagen før bryllupet kom brudgommen til brudens hjem, hvis de ikke allerede tidligere var flyttet sammen. Han måtte nemlig være tilstede om fønnekvelden for å leke med fønnejentene, der aftenen før bryllupet innfant seg med brudepresanger og alle hånde matvarer fra innbudne og bekjente. Disse jentene, der halv-veis var pyntet som bruder skulle først trakteres på det beste og siden ha seg en svingom, og som dansør var brudgommen naturligvis den gjeveste. – Utover formiddagen bryllupsdagen kom der en hærskare digre spann, fulle av fløtegrøt, sendt som ekstra fønnemat fra naboer, familie og kjente – ofte langveis fra – alle ville gjerne være med, så der kunne komme 20 – 30 sådanne spann. Disse spannene måtte fraktes forsiktig, og det smeltede smøret ble sendt med på en flaske. Denne flasken måtte puttes inn på barmen eller ned i bukselommen for at smøret skulle holde seg flytende til det kom fram.
På bryllupsdagen innfant gjestene seg tidlig på morgenen i brudehuset, kjørende sine sprekeste hester, men med dårlige kjøregreier, som ikke hadde vært pusset siden de ble tatt i bruk.
Ute på trammen stod kjøkemesteren og tok i mot. Først ble det inntatt en bastant frokost med mange drammer, så karvet mennene rulletobakk i pipa, røkte og pratet om årets avling. Kvinnene stod i grupper og nøp i presangene. Brudgommen ferdedes midt i blant dem, iført blå vadmelsklær, der allerede hadde avsatt noe av farven rundt håndleddene. Endelig kom bruden fra stabburet eller et annet avsides rum fulgt av sine brudeterner. Hun var iført rød figurert Tibets kjole, på hodet hadde hun, dersom hun følte seg berettiget til det, gylden krone, men hadde hun vært mor, eller var synlig på vei til å bli det, fikk hun nøye seg med å smykke sitt hår med en myrtekrans forsynt med lange kulørte silkebånd, der lå over hals og skulder.
Klokken 12 skulle vielsen foregå i kirken, og gjestene ordnet seg etter rang og stilling, og toget satte seg i bevegelse. I teten red to unge menn, helst kavalerister, med hver sin pistol av sværeste kaliber, forsynte med flintelås og fengkrutt og ladd til parade. På en kjerre kom deretter kjøkemesteren til høyre, klarinettblåseren til venstre-. Deretter kom brudeparet, og så alle gjestene. Da følget drog ut fra gården braket det fra 6 – 8 munnladningsmuskedundre en salve løs, og det smalt så bondegampene trodde det var dommedag. De reiste seg på bakbena og rev og slet i seletøyet som besatte. Bruden bleknet, skalv og omfavnet sin vordende beskytter, men intet hjalp, nå måtte det gå som det kunne.
Rytternes funksjon var å fyre av en salve ved hver fasjonabel bondegård, lade på ny og fortsette. Det var derfor til hver tid lett å påvise hvor brudefølget befant seg. Det så en av kruttrøken. Oppkjørselen til kirken skulle foregå med brask og bram. Rytterne sprengte fram til kirkeporten, gjorde holt og brente av en salve så vi syntes kalken drysset av den gamle stenkirken. Det var heller ikke høvelig for det øvrige folket å komme puslende frem, alt skulle gå med fynd og klem, og oppkjørselen til kirken så nærmest ut som når et brannmannskap rykker inn på brannstedet. Kjøkemesteren kom seg ned fra kjerren, og så rykket klarinetblåseren opp på kjøkemesterens venstre side. Følget ordnet seg, og under dype bukk, gav kjøkemesteren brudeparet signal til å gå inn i kirken, og det skjedde under kirkeklokkenes ustanselige kimen og til en trillende rund brudemarsj komponert og foredradd av klarinetblåseren. Presten Johan Erik Heidenreich (i Askim 1833 til 1858) hadde fått i stand et sangkor, det møtte opp og sang ved alle brudevielser. Christer var med og sang, og han derfor fikk godt kjennskap til hvordan alt gikk for seg i kirken. Disse unge sangerne stod ut og så på opptoget, men sprang inn gjennom den «lille kirkedør», og da prosesjonen beveget seg fremover kirkegulvet, stod sangerne oppstilt i koret. Så ble vielsen forrettet etter det gamle ritual, men alt det får vi hoppe over. Da seremonien var slutt, spilte klarinetten opp igjen, og følget toget ut.
Så heter det videre: For brudeparets fremtidige lykke var det ikke heldig å kjøre samme vei fra kirken som den de kom. Best var det når kirken kunne kjøres rundt fra øst til vest, og så finne en annen vei hjem, selv om kroken ble nokså lang.
Når så brudeparet og gjestene kom hjem fra kirken, stod bordet dekket. Alle de omtalte fløtegrøtspann, og så spekemat, brudeklining, som bestod av lefse belagt med smør og søtprim; smørspann og ramost stod oppradert midt på bordet. På sidene, nærmest gjestene, stod trefat eller trau, breddende fulle av dampende kjøttsuppe med kål, gulrot og gryn, og ved siden store opplag av kokt kjøtt og flesk, samt lutefisk og veldige hauger av flatbrød. Ved hver kuvert fantes gaffel, kniv, treskje og en brikke av brent leire omtrent som de man nå fortiden anvender under blomsterpottene.
Ja, nå var alt ferdig, og maten stod på bordet, men det verste stod igjen og det var å få gjestene til bords. Ingen ville gå først. Etter lang nøling sèg brudeparet frem og inntok «høysetet» hvoretter kjøkemesteren måtte bruke all sin kraft og veltalenhet for å få de hungrige gjester anbragt på krakkene. Og de første han hadde fått anbragt, smatt ut igjen mens han arbeidde med andre. Men omsider var da også dette strev overstått og alle kommer på plass, men unnselige og forlegne var de alle.
Av den livlige skildring av bryllupsmiddagen, må vi hoppe over det meste, bare ta med et par ting som viser skikker og forhold for hundre år siden. Kjøkemesterens oppgave var å være humorist, og han måtte aldri mangle vittigheter, og etter en passende innledningstale bød han da velkommen til bords, undskyldte rettene og begynte å skjenke brennevin. Så grep da endelig hver sin skje og begynte å lange til sig av suppefatene, som regel en 4-5 personer om hvert fat. – Etter at en 3-4 drammer var konsumert, ble stemningen mer livlig. Man spiste suppe, kjøtt, flesk og lutefisk om hverandre drakk øl av store boller og krus som sendtes rundt. – Fløtegrøten ble servert som dessert. En treskje i stående stilling ble plantet i hvert grøtspann, og utgående fra brudeparet satte hele karavanen seg i bevegelse bordet rundt. Enhver måtte smake på alle spannenes innhold, og etter hvert som det var gjort, slikket en av skjeen, satte den i samme stilling ned i grøten igjen, sendte den til naboen og gjorde seg skyndsomt i orden til å ta i mot en ny. – I det en smakte på grøten, måtte en ikke glemme å si noen anerkjennende ord om hver enkelt, for konene kjente naturligvis sine spann og den kone hvis grøt ikke ble rost, trodde at enten var det for lite rosiner i den, eller for lite sukker og kanel ovenpå den, for det visste hun at den var fet nok.
Om kvelden da dansen skulle begynne, ble musikken forsterket med et par fiolinspillere, og disse spillemenn, som var tilkalt for anledningen, måtte være anerkjente for sin dyktighet, især på springdansens område. Bruden måtte nå danse med samtlige menn i laget. Var noen så gammel og avfeldig at han ikke med noenlunde anstand kunne «trede en feier», måtte han likevel være med. Og da tok han bruden i hånden, trampet rundt gulvet med henne, trallende sin egen melodi, og kalte dette «å danse kjerringa med staven».
Men når så de unge tok fatt, ble det en annen dans. Repertoaret bestod som regel av hamburger, skotsk, gallopade, vals og når blodet ble varmt og stemningen høy, springdans med rundkast og spend i taket, så støvet hvirvlet som tett tåke omkring dem.
Et bondebryllupp av de store varte som regel 4 dager i den tid vi her taler om. Tiden gikk med lek og dans, kjøre og rideturer, anlegg til grunnfundamenter til nye bryllup, men mest med å spise og drikke. Og når siste gjest søvnig, motløs og trett drog hjem, var det også slutt med brennevinet, lungemosen og spekematen, og ingen følte seg opplagt til å gjøre noe de første åtte dager.
Ja, dette var et kortfattet utdrag av Christers livfulle og dramatiske skildring av «et notabelt bryllup i min fødebygd fra omkr. 1850 som han har gjort så utførlig og korrekt som mulig, etter hva han selv sier.
Så skal vi høre litt om hva noen av de eldste som lever nå kan fortelle om bryllupsskikker fra sin barndom og ungdom – altså for en 70-75 år siden. Anton Løken forteller at på Løken var det 10 gårder i bealaget. En åtte dagers tid før gjestebudet ble beamannen sendt rundt. Kristen Nygaard var beamann, visstnok den siste der i kretsen. De husker han kom inn og holdt en fin liten tale, men selve formen husker ingen. I 1880 årene ble det slutt på skikken med beamann, og en gikk over til å sende beabrev eller beabrev i posten.
Forberedelserne til bryllup var fremdeles like store. Det ble vasket og rengjort høyt og lavt, ølet ble brygget av malt eller sirup, og bytur ble gjort for å kjøpe inn alt som skulle til. Traktementet var blitt mer raffinert, især skulle der diskes opp med mange slags steik, og av drikkevarer som skulle kjøpes var det mest akevitt, som ofte kaltes «råkæl». Da Karl Gundersen Katralen hadde bryllup på Riseng i 1891 hadde han ikke hjemmevirket vadmålsdress, men kjøpedress fra byen. Han forteller at døtrene på Riseng hadde hver sin rokk og de spant og vevde. Karl var selv med og bråta og skok linet på kjona på Riseng, og hans vordende kone spant, vevde og sydde utstyret. Han har ennå duker og seks lin laken som hans kone hadde med seg da de giftet seg for 60 år siden.
Anton Løken forteller at i hans barndom – altså for 70 år siden var det skikk at alle sendte fønn. Men «ekstrafønn», grøtspannene altså, var det slutt med. Full fønn bestod av 6 kakur (vanlige ovnsbrød) en smørkinne på godt og vell en halv kg fint smør og et sukkerbrød. I dette sukkerbrødet kunne det være en 20 til 24 egg, og var i flere etasjer med en myrtekrans på toppen. Omkring 1890 var det omtrent slutt med å sende fønn. I Karl Gundersens bryllup 1891 var det således ikke fønn. Enkelte fortsatte nok også senere, men på slutten innskrenket fønna seg til et sukkerbrød, og det forekom helt til ut mor 1920 årene.
Skytterne i spissen for brudefølget kom bort i 1870-80 årene. Men at noen skjøt til ære for brudeparet langs veien til kirken holdt seg lenge, og siden gikk det over til skyting utenfor brudehuset om kvelden og natten. Denne skikken henger som kjent igjen ennå.
Musikken på kirkeveien holdt seg litt lenger, men ble borte i 1880-90 årene. Frøken Julie Løken kan huske at hennes far, Johannes Kristiansen Løken, som spilte både fiolin og klarinett, red foran brudeparet på kirkeveien og spilte klarinett. Sannsynligvis var han den siste som gjorde det her. Han døde i 1893 – 64 år gammel.
Selve bryllupsmiddagen hadde også forandret seg svært i disse årene fra 1850 til 1880. Spannene med fløtegrøt som Christer skildrer så livaktig, er blitt borte og hele arrangementet er blitt forandret, og det var heller ikke lenger god skikk å la seg tvinge og true til bords. Løken forteller at når følget kom hjem fra kirken stod kjøkemesteren og tok i mot, og enkelte ganger var det også hornmusikk som spilte. Så ble selskapet buden til bords. I stua stod dekket et veldig bord. Der var oksestek, skinkestek, dyrestek, benløse fugler, karbonader og somme tider også filèstek. Gjestene plasserte seg ved småborder i første og annen etasje og suppen ble båret rundt. Siden gikk gjestene og forsynte seg ved det store bordet, hvor en mann stod og skar opp stekene. Kjøkemesteren gikk stadig rundt og skjenket i glassene. Brud og brudgom satt ved et eget bord sammen med sine foreldre og presten, hvis han var tilstede. Det var ikke vanlig med taler under middagen, men av og til ble det holdt taler under desserten.
Etter middagen begynte dansen. Brud og brudgom førte opp hvis de kunne, hvis brudgommen ikke danset, måtte han ha en stedfortreder. Men springdans med rundkast og spark i taket var det nok nesten slutt med. En springdans skulle det være i løpet av natten. Ved to-tre tiden om natten var det «kveldsmat», og siden kaffe, som bruden skulle skjenke. Frøken Annethe Løken som er 85 år forteller at det var skikk i bryllupene at gjestene gikk ut på kjøkkenet og takket for maten, og da skulle kokka ha en drikkeskilling, ½ daler eller 2 kr var vanlig.
Så lenge det var skikk å sende fønn, var det ikke vanlig med kostbare presanger. Ofte ble det gitt penger fem kroner var vanlig i 1890 årene sier Løken.
Ut på kvelden andre dagen var gjestebudet slutt, og gjestene drog hjemover. Mennene var da ofte drukne, men kvinnene var bestandig helt nøkterne. Ofte var det etterselskap når naboene kom for å hente fønnkorgene.