Fra Askimbyen skole til Løkenveien (Bøndenes Hus) har Chausseen gått inn i nyere veier eller forsvunnet, men fra Løkenveien til Høiendal er det tilbake en rest som i dag går under navnet Gamleveien, og er tilførselsvei til villaene mellom veien og jernbanen.
I første hus på Gamleveien var Bjerknes med låsfabrikk. I husrekken bakenfor var baker Hansen med bakeri, og der Gamleveien i dag stopper i Eidsbergveien, var Helge Salsengs eiendom Aulestad. Familien Salseng kom dit i 1935. Da var Halvor Dahl i virksomhet i kjellerlokalet ut mot veien med kolonialforretning. Fridtjof Haugen skal også ha hatt kolonialforretning i kjelleren. I det store uthuset i bakgården var Jensens bilverksted, og der finner vi etter Jensen fiskehandler Halsam som drev med fiskoppkjøp og transport av fisk ut i distriktet med i alt syv biler. I bakgården var det stor binge for isblokker som ble brukt til nedkjøling av fisken.
Etter Halsam finner vi på Aulestad spiren til transportfirmaet Trygve Enger og Sønn. Det var Trygve Engers og Andreas Katralens transportfirma. De skilte lag i 1940-årene, og Enger fortsatte alene med transport, en virksomhet som hans sønn Jan senere overtok.
I kjelleren på Aulestad startet også Askim Frukt- og bæpresseri, i beskjeden målestokk, og Rolf Moseby loddet der sine radioledninger, og la grunnlaget for den senere Norild Apparatfabrikk. Senere var i samme lokale Loyd Lindberg med produksjon av presenninger og telt, og Viggo Hoel med skomakerverksted. En stund var det også en brudesalong med salg av brudeutstyr i kjelleren, og til slutt Pål Westby med sitt pokallager/utsalg. Kilde: Asbjørn Salseng)
Norild Apparatfabrikk
Rolf Moseby kom til Askim i 1946, og startet firmaet Moseby Radio. I kjellerlokalet på Aulestad produserte han også testapparater for psykotekniske institutter. Moseby utnyttet da kunnskaper han tidligere hadde ervervet i sin praksis i Elektrisk Bureau. Sin utdannelse hadde han finansiert ved produksjon og utleie av skytebaner for tivolibransjen.
Verkstedlokalet ble etter hvert fullt utnyttet ved at Askim Industri A/S startet produksjon av panelovner, en virksomhet som etter kort tid ble overført til Halèns fabrikklokaler på Tomter. Moseby startet da sitt eget firma for produksjon av panelovner, og avviklet etter hvert Moseby Radio.
For å få flere bein å stå på, ønsket han å finne et produkt ved siden av panelovnene, og det ble vaskemaskiner. Mosebys vaskemaskiner var utstyrt med varmeelementer, og slo godt an fordi dette manglet i konkurrentenes maskiner.
Plutselig bestemte Oslo Lysverker å stoppe tildeling av el-kraft til oppvarming av nye boliger, og behovet for panelovner ble brått borte. Da var det andre beinet godt å ha – vaskemaskinproduksjonen reddet virksomheten. Etter hvert ble bedriften engasjert også i kuldebransjen, og da Frionor og Findus startet distribusjon av frossenfisk via butikker, leverte Mosebys firma 1500 av de første 3000 frysedisker i butikker landet. Mosebys firma for frysedisker ble registrert høsten 1948 under navnet Askim Apparatfabrikk, Rolf Moseby, men ble relativt snart etter døpt om til Norild Apparatfabrikk, Rolf Moseby. Lokalene på Salseng ble for små, og det ble leid en beskjeden verkstedbygning på Buer av Agnar Spjudvik, og senere også gartneribygningen til lager.
Behovet for større lokaler økte imidlertid, og da Riseberg, Skipperud og Svalheim skulle bygge sin garasje på Osloveien, ble det inngått en avtale med disse om leie av et kjellerlokale og to og en halv etasje over garasjene. Det var i 1951. Bedriften overtok etter hvert en betydelig del av markedet, og produktspekteret ble utvidet til å omfatte komplette løsninger for kjøling, frysing, ventilasjon og energisparing i varehus og supermarkeder. Videre ble det levert både på land og til båter store kjøleskap for skolemelk, og kafeteriadisker.
Igjen ble det behov for mer plass, og det ble gjort en avtale med Torgeir Nærland på Kvakkestad om at han skulle bygge et lokale på 1000 m2, som Moseby skulle leie på åremål. Men plassbehovet økte, og det ble av Askim Kommune kjøpt et område på 17 mål på Gurud, hvor det ble bygd et industribygg på 4150 m2. Norild Apparatfabrikk, Rolf Moseby, var på dette tidspunkt fremdeles et personlig firma. Fra 1985 er firmaets navn Norild A/S, og eier i dag er Glava A/S. (Gjengitt etter Rolf Moseby)
And/s Askim Frukt- og Bærpresseri
Nok en nåværende stor bedrift ble etablert på Aulestad – Askim Frukt- og Bærpresseri. 15.6.1935 holdt Askim Bondekvinnelag et møte med foredrag om flytende frukt. Temaet vakte interesse for å få til en produksjon av et slikt produkt, og en komité bestående av Ingeborg Haug, fylkesgartner A. Moen og herredsgartner A. Garseg fikk i oppdrag å utrede ideen nærmere. En ny komité oppnevnte et arbeidsutvalg som skulle undersøke priser på apparater, maskiner o.l. Det ble innhentet råd fra Norges landbrukshøyskole, samtidig som man så etter passende lokaler for en slik produksjon.
Man fant at et kjellerlokale hos Helge Salseng på Høiendal passet bra, selv om det var lite, bare 40 m2. Det ble innbudt til andelstegning med kr. 25.- pr. andel, og da beløpet på tegnede andeler var kommet opp i kr. 8000, ble det avholdt generalforsamling som vedtok oppstart av virksomheten.
Forutsetningen for første års drift var pressing av 350 flasker pr. dag. Frk. Skallerud, gift Bjerke, var den første bestyrer av presseriet, og høsten 1936 ble den første drikken tappet fra eget anlegg. Askim Frukt-Bærpresseri var i gang, som første private produsent i landet av epledrikk, senere kalt eplemost.
De første årene var tunge. Det oppsto en del vanskeligheter i produksjonen, utstyret var enkelt og billig, og produksjonsmåten primitiv. Presseriet ble i begynnelsen kjørt bare i korte perioder, uten bemanning den øvrige del av året. 1938 sluttet fru Bjerke som bestyrer. En stund ble anlegget bestyrt av flere personer, inntil Walter Ljunggren fikk ansvaret for driften i 1940, og det er vel ingen tvil om at han bygde opp grunnlaget for det som skulle vokse til en bedrift med betydning i et stort distrikt. Ljunggren eksperimenterte seg fram til et anerkjent produkt med epler som råstoff, og bygde selv de første hel- og halvautomatiske maskiner.
Med sitt praktiske skjønn og sin store interesse for teknisk utvikling, foretok han etter hvert mange forbedringer i produksjonen. (Sitat fra Jubileumsheftet 1936-1986).
Råvaremengden økte fra år til år, og det ble nødvendig med større produksjonslokaler. Det ble derfor kjøpt 2.5 mål tomt av Hasle på Gurud, inn til Osloveien, og bygd et 3 etasjers industribygg med 200 m2 grunnflate. Bygget var ferdig i 1947, og ved innflytting ble det kjøpt inn en hydraulisk pakkpresse og en ny vaskemaskin. Etter hvert ble det kjøpt mer moderne utstyr til produksjonen, og i 1964 ble lokalene bygd ut med et lager på 400 m2. Total gulvflate var dermed 1500 m2.
Kundekretsen og arbeidsmengden økte, og selv om man fortsatte å investere i nytt produksjonsutstyr, økte også problemene på grunn av for liten plass. 1970 ble det derfor kjøpt 13 dekar av Torgeir Nærlands gårdsbruk Kvakkestad for plassering av nytt fabrikkbygg. Det nye bygg ble planlagt og tegnet av bestyrer Walter Ljunggren, byggearbeidene ble påbegynt 1972, og året etter kunne man ta i bruk 3000 m2 nytt produksjons- og lagerlokale pluss 1500 lokale i kjellerplan.
Siden er det foretatt mange nyinvesteringer, og i dag fremstår bedriften som et av landets mest moderne frukt- og bærpresserier, med blant annet rapsolje som nytt populært produkt. (Gjengitt etter jubileumshefte 1936-1986 og Asbjørn Salseng)
Steinbrudd og pukkverk
Kart
Det er fortalt at uttak av stein har lange tradisjoner i Kråkåsen. I et av bruddene gjenopptok kommunen i 1953 uttak av stein, kombinert med pukkverksvirksomhet.
I begynnelsen av året bygde Askim Elverk en trafokiosk i området for strøm til pukkverket. Til fundamentet, som ble støpt, ble trolig en liten sannsynlig gravrøys like ved benyttet som sparestein i betongen. I dag er bare litt av bunnlaget i røysa tilbake. 17. februar begynte Askim Elverk montering i kiosken, og en uke senere var det klart for levering av strøm til virksomheten.
I utkanten av bruddet sto en pukkmaskin med transportbånd til siloene like nedenfor, og ved foten av åsen lå kompressorhuset. Utenfor huset var det montert en trykktank, og fra denne gikk det rør opp til bruddet for frembringelse av luft til boremaskinene. Det ble bygd mannskapsbrakke, den gamle veien opp i området ble forsterket for tyngre trafikk, og det ble bygd ny vei opp til bruddet og ny vei til og fra siloene.
Etter opprøret i Ungarn i oktober 1956 ble det vurdert i herredsstyret å stille mannskapsbrakka til rådighet for ungarske flyktninger. Driften var da sannsynligvis opphørt, men eksakt når er ikke kjent. Det ble ikke noe av flyktningmottaket, og under utsprenging av tilfluktsrommet i fjellet bak brannstasjonen ble brakka oppholdsstedet for sprengingsarbeidere som utenfra var hentet til Askim. Bakka ble siden gitt til kommuneforeningen, som flyttet den til Gausdal for der å benytte den som feriested.
I dag er det bare fundamentet til trafokiosken, fundamentet til kompressorhuset, veien opp til bruddet, veien inn til siloen, og fundamentene for siloen igjen av virksomheten.
Lauvås
Lauvås var bygselplass under Kjellås i andre halvdel av 1800-årene. 1915 ble plassen utskilt og lagt til Ås. Det ser ut til at Justinius Anderson siden brukte Lauvås sammen med Ås. I 1937 ble begge bruk skjøtet til Augusta Krogstad som noen år drev strykeri i Tunheim ved Fremtiden. (Folkets Hus i dag)
Restene av stuefundamentet og den lille forhøyningen med mursteinrestene etter pipa beretter at bolighuset var lite. Allikevel bodde det flere personer i huset på samme tid, blant annet under gruvedriften i Romsåsen og anleggstiden i Kykkelsrud.
Følgende personer har bodd på plassen Lauvås:
1875 bygslet skredder Valentin Jensen plassen. Han bodde der sammen med sypike Maren Hansdatter fra Eidsberg.
1876 ble tvillingene Anton og Julie født på Lauvås. De var barn av verksarbeider Theodor Sjursen og hustru Maria Ingebregtsdatter som da bodde på plassen.
1877 døde Martin Hansen på Lauvås.
1885 døde en annen mann i den lille stua inne skogen. Det var Johannes Kristensen. Året etter flytter pike Karine Johannesdatter Lauvås til Kristiania. Hun var født 1862 og trolig datter av Johannes Kristensen.
1891 forpaktet enke Gunhild Marie Hansdatter Lauvås. Hun bodde der sammen med datteren Karoline Johannesdatter.
1900 finner vi en kvinne fra en nabobygd på Lauvås. Det er Anna Andersen fra Hønstvedt i Skiptvet som var gift med sliperiarbeider Anton Kjellås.
I denne tiden bodde det også en rekke av arbeiderne i Kykkelsrudanlegget på Lauvås.
Olaf Dankertsen fortalte en gang at skuespilleren Birger Løvås hadde sitt navn fra den lille plassen Lauvås. Han ble født 1901 men er ikke ført i kirkeboken for Askim. Kan det være gjennom piken Karine Johannesdatter Lauvås, som flyttet til Kristiania, han har sitt navn?
Ta av fra Kjellåsveien og gå mot Fjeldstad. Et kort stykke inne i skogen tar av en vei til venstre. Følg den et lite stykke, og hvis du ser nøye etter vil du til høyre i skogen finne svake tegn til en gjengrodd veitrasè. Følg den og du står snart ved en lysning under et lavt åsparti. Ser du nøye på terrenget vil du finne tufta til den lille stua, en liten forhøyning med noen mursteinrester på. Det er ikke rester eller synlige spor etter uthuset, som sikkert var der, men litt nord-øst for tufta er det et lite myrdrag som trolig er restene etter brukets brønn.
Hull ved Lauvås
Tegning: Arne Lystad
Om lag 15 meter V for hustufta på Luvås er det et underlig hull i terrenget. Hullet er gravd ut i toppen av en kunstig oppbygd jordskråning inn mot en lav fjellvegg. Det er foreslått at det er restene etter en jordkjeller, og det kan være riktig, men forklaringen virker tvilsom. En kjeller under åsen ville sannsynligvis renne full av vann i regnvær. Jordkjellerne ble jo vanligvis lagt på en høyde i terrenget for å unngå innsig av vann. Jeg beskrev hullet for Randulf Kure, som straks konkluderte med at det var en tjærehjell jeg hadde funnet. Han hadde sett en tjærehjell i Øymark, og den var nøyaktig slik jeg beskrev hullet ved Lauås, sa han.
Det kan være en forklaring til – hullet kan være en ulvegrav. En indikasjon på det er, at da jeg rensket opp i bunnen av hullet fant jeg et lite parti midt i hullet hvor det var løs jord, en liten flekk med diameter 7-8 cm. Den løse massen var spennende. Den fortsatte nedover i samme diameter, og det kan bety at det har stått en stolpe der, og det er en indikasjon på at hullet er en ulvefelle.
I midten av fellene ble det nemlig satt en stolpe med en plate på toppen, hvor åtet, i noen tilfeller en levende hund, var plassert som lokkemat for ulven. I slike tilfeller var hullet dekket med kvist og annet løsmateriale fra skogbunnen. I sin bok «Fangst» gir Ståle Botn en slik beskrivelse av fangsfeller for ulv. I noen tilfeller kunne fellene være så små at det var plass til bare en ulv, heter det også.
Ulvefelleteorien er interessant. Vi vet at ulven var en stor plage i distriktet i «gamle dager», og man har i Norge sikre dateringer av fangstgroper tilbake til 3700 f.Kr. Det er ganske nærme den tiden vi vet det var steinalderboplasser langs elva litt vest for Lauvås.
Orientering og tegning av hullet, med en oppfordring om en befaring eller ekspertuttalelse, ble sendt Fylkeskonservatoren i 1996, men er ikke besvart.
Solli
Stua på Solli. Foto: Arne Lystad
Gården Rom ble ryddet i hedensk tid, og det første tunet lå trolig der husene på Mellom-Rom ligger i dag. I gammelnorsk tid (1000-1349) ble gården delt i to bruk, Nord-Rom og Sør-Rom. Nord-Rom var gårdene som i dag kalles Mellom-Rom og Nord-Rom, og Sør-Rom var gårdene som ligger mellom tidligere E18 og den nye E18. Nord-Rom ble brukt samlet til 1838 da gården ble delt i to bruk som ble kalt Mellom-Rom (Pål Kvakkestad), og Nord-Rom (Tidligere Erna Eng).
Solli ble liggende til Mellom-Rom ved delingen i 1838. Når stedet er ryddet er ikke kjent, og det er ikke dokumentert at Solli har vært husmannsplass. 1902 ble Solli fradelt Mellom-Rom. Til hvem er ikke kjent, men allerede i 1910 ble Solli kjøpt tilbake av Herman Gangfløt, som da eide Mellom-Rom.
Man vet det har bodd folk på Solli fra 1870-årene og til langt ut i 1900-årene. Under gruvedriften i Romsåsen ble anlegget leid ut til gruvearbeidere, og i under byggingen av kraftstasjonen i Kykkelsrud, til arbeidere der. Arnold Sollie fortalte at det i blant bodde opp til 10 personer samtidig på Solli.
Personer som ifølge Gårdshistorien har bodd på Solli:
1875. Gruvearbeider Hans Gulbrandsen som var gift med Karoline Jensdatter. Deres datter Karoline ble født dette år.
1885. Dette år dør enken Ingebretsdatter på Solli.
Den kjente fagforeningsleder Anton Sollie ble født på Solli. Han hadde sitt navn fra Solli. Hans foreldre var sliperiarbeider Ole Magnus Johannesen og hustru Gunhild Marie Kristiansdatter fra Enebakk. Ole Magnus bodde på Solli fra midten av 1880-årene til han døde 1903. De hadde i alt syv barn.
Samtidig finner vi på stedet Oline Ingstad og hennes mor. Oline ble kalt tante Oline av de andre på Solli, men om hun var skyldt til sliperiarbeiderens familie er ikke kjent.
I slutten av 1880-årene bor også Magnus Jakobsen på Solli, og sønnen Karl Johan dør her i 1888.
I 1890-årene bodde trolig gruvearbeider Hans Petter Ingvaldsen samt hans hustru Elisabeth Larsdatter på Solli.
1899. Dette år dør enkemann Johan Andreassen her.
I 1910 finner vi enke Johanne Pedersdatter i den lille stua, sammen med sønnen Karl Karlsen og datteren Marthe Fritsen.
Piken Helga Elida ble født på Solli 1910. Det betyr at på denne tiden bodde sannsynligvis også hennes foreldre, dagarbeider Hans Kristian Olsen og hans kone Anna Elise Antonsdatter på stedet.
1918-19 var Hjalmar Teodor og Anna Otilie Larson på Solli.
I førsten av 1920-årene finner vi Viktor Ekman her, og fram til 1965 bodde Trygve Nethus og hans familie i den lille stua. De var de siste som bodde på Solli..
Tursti fra Schukkertlinja til Kråkåsen
I 1995 ble jeg av varaordfører Håkon Olav Åndstad og Monica Kristiansen fra fylkesmannens landbruksavdeling engasjert til å registrere og beskrive gamle veier i Askim. Det var et ledd i et kulturprosjekt i regi av Fylkesmannens landbruksavdeling og Askim og Spydeberg kommuner. Intensjonene med kulturlandskapsprosjektet var ikke bare å registrere, men også i den grad det var mulig, å tilbakeføre deler av det tidligere kulturlandskap, deriblant få fram igjen deler av de gamle ferdselsårer for bevaring for ettertiden.
Jeg var da ute i terrenget sammen med Monica Kristiansen noen ganger og påviste veier. Hun syntes det var synd at den gamle bevaringsverdige veien fra Langnes sluttet i skogbrynet på brinken NNØ for Nord-Rom, og ba meg ta kontakt med Erna Eng, som eide Nord-Rom den gang, og spørre om å få en stripe til sti over hennes jorde mellom skogbrynet og Kråkåsen, i den sannsynlig gamle traséen.
Det ble gjort, og Erna ga vederlagsfritt til kommunen grunn i en meters bredde til stien. Jeg lagde en avtale uten tidsbegrensning som ble underskrevet av henne og daværende ordfører Hans Jakobsen, og Sigurd Kristiansen fliset opp stien over jordet.
Men med sti over Erna Engs jorde var vi ikke framme ved Kråkåsen. Fra jordekanten måtte stien fortsette gjennom Block Watnes utbyggingsområde, og jeg tok kontakt med Block Watnes utbyggingsavdeling. Det resulterte i et møte på Rådhuset med en representant fra Block Watne, Helge Gundersen, en person fra Teknisk etat og kultursjef Berit Kolden. Gundersen fortalte at området var grovregulert, men han ga tillatelse til å opparbeide en sti der jeg fant det passet, og så skulle man når tiden kom regulere inn et grøntområde der jeg hadde plassert stien. Det ble avtalt at Berit Kolden skulle lage et avtaleutkast om stien og bevaring av den lille stua Solli som lå i Block Watnes område, og sende det sammen med et kart som viste hvor jeg hadde plassert stien, over til Block Watne.
Knut Åser og Odd Stokkebekk hjalp til med å rydde stien gjennom Block Watnes område, og vi satte opp en tavle med beskrivelse av den lille stua Solli som stien passerte. Det ble også avtalt med Askim Arbeiderparti, Samorg og kommunen at det lille huset på Solli skulle restaureres, og brukes av skolene i området som et som et eksempel på hvordan folk bodde i anleggstiden.
Det ble ikke noe av restaureringen. Etter at Øvre hadde skrevet om stien, skiltingen og restaureringsplanene, ble skiltene revet ned, tavlen med beskrivelse av Sollia revet fra hverandre og kastet, og huset ramponert så mye at restaureringsplanene måtte skrinlegges. Stien er imidlertid i behold, og ble under Onsdagstur den 8. september 1999 med 92 deltagere, åpnet av Erna Eng og ordfører Hans Jakobsen.
Fra og med hulveibiten i Kråkåsen og fram til Schukkertlinja følger stien sannsynligvis samme trasé som en hypotetisk gammel ferdselsåre mellom Lekum og overfartsstedet ved Langnes, senere kanskje også en pilegrimsti til kirkene og klostrene i Oslo. Ideen bekreftes kanskje av at traseen passerer under bronsealderrøysene på Skjoldenåsen og bygdeborgen på Romsåsen. Røyser ble i blant lagt med sikt til ferdselsårer, og arkeologen Elizabeth Skjelvisk hevder at bygdeborgene ofte ble bygd ved gjennomgående ferdselsårer.
Stua på Solli etter raseringen. Foto: Arne Lystad
Alvumstua
Husmannsstua på Alvum ble grisehus på Tovengen. Foran stua går den gamle veien til Kjellås. Foto: Arne Lystad
På Tovengen ligger Alvumstua. Plassen Alvum, som lå under Oraug, ble eget bruk i 1912, og kjøpt tilbake til Oraug i 1921. I 1928 ble stua på Alvum solgt til Tovengen, hvor den ble brukt som grisehus. Stua (grisehuset), er holdt ved like, og ligger litt vest for tunet, synlig fra E18.
Johan Dahl bodde på Alvum før stua ble flyttet til Tovengen og degradert til grisehus. Han diktet en gang en sang om Alvum, som hans sønn David Dahl, en av deltagerne på Onsdagsturene har tatt vare på. Onsdagsturen for eldre 28. mai 1997 var lagt om Tovengen og den tidligere Alvumstua, og da vi var kommet til grisehuset, ble sangen om Alvum sunget av turdeltagerne for en rørt David.
(Mel: «Å kjøre vatten …»)
Her bor vi fjernt i fra alle folk,
det må visst være verdens ende.
Her kommer endene
flokk ved flokk,
om det er is over vanne.
Ja, det er fagert
her ved skogens bryn,
når sol mot aften
gyller hver en gren,
når Glomma går så stri og blå,
og Vrangenfossen
lystig durer.
Sando/Vilsund
Førstearkivar ved Riksarkivet Jørgen H. Martinsen hevder i Frakt og ferdsel i Heggen og Frøland at en hypotetisk bronsealder/jernaldervei passerte gjennom det sentrale bosettingsområde i Askim, over Løken og Hov, til et overfartssted ved Glomma, nord for bygdeborgen. Dette overfartsstedet var trolig Vilsund, og det betyr at den bevarte veistompen fra Myra til Sando kanskje er en del av den gamle gjennomfartsåren. En bekreftelse av veien i nyere tid finner vi på Jegerkorpsets kart fra 1799 hvor den er markert fra Rom nordre til Sando. (Rom mellom etter gårdens deling i 1838.) På Rom nordre passerte den mellom to gravhauger.
Mellom Myra og elva passerte veien to gamle husmannsplasser, øvre og nedre Sando. Begge plasser er nedlagt, men på øvre Sando er deler av grunnmuren igjen, ført opp av gråstein, og en stump av vannledningen stikker opp av bakken.
Mange Askiminger har vært innom Sando i årenes løp, og nålevende bygdefolk er født der. Siste bruker av øvre Sando var Fredolf Glans. Han overtok bruken av Sando 1950, og drev bruket til 1961. Det ble da plantet til med skog, men Glans fortsatte å bo på Sando til han i 1965 flyttet ut.
Sanddyna
Litt nedenfor Fossumbrua ligger Sanddyna. Sanddyna var før oppdemningene en pen odde med en grunn vik. I dag er odden mindre, men det er fortsatt god plass til en kafferast. Dette var tidligere, og er kanskje fortsatt, en flittig brukt fiskeplass. Tidligere kommuneingeniør i Askim, Harald Sira, var ofte ved Sanddyna og fisket, i håp om å dra opp den enorme gjedden han hadde sett vake der. Den største gjedde han hadde sett, et enormt monster, hevdet Sira.
Tidligere var Sanddyna vaskeplass for bondekoner i Spydeberg og det nærliggende område i Askim, heter det i folketradisjonen. Vaskekonene kom kjørende med vasketøyet på høyslae med grinder. Før de rygget vogna ut i sandvika innenfor odden, tok de av grindene. Vogna ble så rygget så langt ut at det ble passe høyde ned til vannet for vasking og skylling. For å sikre at hesten sto rolig, ikke rygget lenger ut eller dro vogna på land, ble det stukket kjepper mellom eikene på hjula. Samme historie fortelles om bondekonenes vasking ved Onstadsund.
Glomvik
Føderådskontrakt og vannledning av trerør
Det gamle navn på gården var Svinekle. Navnet er trolig satt sammen av svin og ekla. Det siste betyr andre steder i landet mangel, og navnet kan derfor bety svinemangel. Gården ble ryddet i gammelnorsk tid, det vil si mellom år 1000 og 1349 e.Kr..
På toppen av åsen bak Glomvik er det registrert to bronsealderrøyser. De er imidlertid så utkastet at det er vanskelig å bedømme den opprinnelige formen og størrelsen.
Det hendte det ble skrevet føderådskontrakt når en sønn eller datter overtok gården. Fra Glomvik har vi en spennende slik kontrakt som viser at foreldrene i blant ble godt sikret. 1847 overtok Kristian Olsen hele gården, og i oppgivelsesskiftet etter faren ble bestemt at han skulle ha føderåd, som ble verdsatt til 40 spdl. i året:
Hvert år den 14. oktober skulle faren ha en tønne bygg, en tønne rug, en halv tønne erter, fire tønner havre, tre bmpd. oksekjøtt, to bmpd. flesk, en halv tønne salt, tolv merker kaffe, fire merker sukker, ett par sko, en lerretsskjorte og ett par ullstrømper. (Det er underlig at poteter ikke er nevnt).
Kristian skulle holde en melkeku for faren, som også skulle ha brendsel, lys, reparasjon og vask av klær, hest med skysskar når han ønsket, og 6 spdl. i årlige håndpenger. Videre skulle han bo i det midterste kammerset i den nye hovedbygningen, og ha oppvarming i sunne som i syke dager, «omhyggelig og forsvarlig i alle dele». Men han skulle selv bekoste sin begravelse, og han hadde lagt tilside 20 spdl. til dette. (Kilde: Johan Glomvik.)
Vannkilden til gården var en brønn litt inne i skogen mot åsen, og vannet ble ført fra brønnen til gården i trerør, som fremdeles ligger i bakken.
Produksjon av trerør går langt tilbake i historien. Oslos første vannledning var lagd av trerør, lagt enten i 1624, eller i 1630-årene. Vannrørene ble lagd av furustokker, hvor det var boret ut gjennomgående hull med 50, 75 eller 100 mm indre diameter, avhengig av vannmengden de skulle føre. Boringen var vanskelig, og i lange stokker måtte det bores fra to ender. Man måtte da treffe nøyaktig på det første hullet, ellers så ble det med tiden «forstoppelse» der hullene møttes. Rørene ble skjøtet med å slå inn «bøssinger» av smijern i enden av stokkene. (Bøssing: rørformet gjenstand for sammenføyning og tetting av rør.)
Det er ikke kjent hvem som lagde vannrørene på Glomvik, men det var kanskje Christian Teigen. Han ble født i 1829 på Eiebakke, og arbeidet som tømrer, snekker og hjulmaker, men han lagde også pumper og vannledninger av tre, som han monterte selv. Christian Teigen var en meget dyktig håndverker, og det ble sagt at «har han Christian Teigen gjort det, så er det bra, han fusker ikke». Det var vel derfor han også ble betrodd å være mestersvenn på kirkebygget.
Myrkviðr – gården som er nevnt i Eddakvadet
På Mørkved var det sannsynligvis tingsted. Til et tingsted skulle alle rettstvister bringes for en avgjørelse. Det var på gården en gang en haug som ble kalt «Tinghaugen». Det er antatt at rettssakene ble avholdt på denne haugen fram til det i 1357 kom påbud om at innstevninger og dommer skulle skje skriftlig. Det førte visstnok til at tingene i fortsettingen ble holdt innendørs.
Harald Blandhoel beretter i et brev til Oldsaksamlingene i 1959 at sveiserboligen på Mørkved skal ha ligget på en gammel «tingplass» som ble slettet da boligen ble oppført. Dette var kanskje «Tinghaugen». Da det ble gravd ut for boligen ble det funnet en del brent stein og brannjord. Det heter også at det en gang sto en steinring på «tingplassen», trolig et hegn rundt en gravplass, noe som kanskje bekreftes av den brente jorda og de brente steinene, som kan være rester av branngraver. Steinringen er for lengst borte. Da Harald Blandhoel i 1959 undersøkte stedet lå «Tingplassen delvis i dyrket mark, og delvis i skog, og av steinringen var det igjen bare 3 dype søkk.
Vi vet ikke når gården Myrkviðr ble ryddet, men siden den er nevnt i Yngre Edda, heltekvadet som ble skrevet mellom 700-1100 e. Kr., er den trolig fra før vikingtid. I Eddakvadet berettes at Skjoldungætten, som styrte Raumarike, hadde sitt hovedsete ved Raumas (Glommas) utløp. En av skjoldungene het Helge Hundingsbane. Han kom i klammeri med kong Granmar på Svarinshaug. Gårdene Sverstad, Haug, Fosser og Herre-Fosser i Rakkestad er trolig rester av kongeriket Svarinshaug. Granmar hadde en sønn som het Hødbrod. Han hadde vist mot i en kamp ved Moensheim, trolig Mona ved Mysen.
Helge samlet folk i en flåte som seilte inn Horneskilen, og ankret opp der. Da Hødbrod får bud om Helges flåte og utfordring til kamp ved Frekasten (Kongsten på Øren), sender han bud til de indre bygder. Blant annet til Myrkviðr i Askim. Han sendte også bud til kong Høgne på Sævesfjellet i Os i Rakkestad. (Høgnes kongerike omfattet hele Os. På Slottsåsen bak Sævesgårdene ligger en bygdeborg, kanskje kong Høgnes forsvarsanlegg?) Kilde:Ragna Braadland
I følge navneforskerne betyr ve hellig sted, eller kultsted. Noen hevder derfor at Mørkved var et kultsted. Dette er en gal konklusjon. Det er riktig at navneforskerne sier at ve betyr hellig sted, men ifølge samme forskere er det bare i de tilfeller hvor ve står uten forstavelse. Man har aldri funnet ve i betydningen hellig sted eller kultsted knyttet til en forstavelse. d-endelsen ekskluderer også navnet i betydningen hellig sted. Navnet betyr altså bare, som navnegranskeren Rygh sier: mørk skog.
Botsferd
Hvis man hadde vært slem og gjort syndig gjerning mot sin neste eller Vår Herre, kunne man i tidligere tider få tilgivelse for dette ved å oppsøke et hellig sted ute i den store verden. En reise til Jorsal (Jerusalem) var for eksempel høyt verdsatt som botsferd.
Hvilke synder bonden Styrlaug Aslaksson i Askim hadde begått, sies ikke, men han syntes tydeligvis selv at de hadde vært nokså grove. I 1344 lar han nemlig skrive et brev hvor det heter følgende:
«Til alle menn som ser eller hører dette brevet sender Styrlaug Aslakson Guds og sin hilsen. Fordi jeg etler å fare til Vår Frue i Aachen, har jeg, Gud til ære og mig til sjelebot, gitt korsbrødrene ved den hellige Halvards kirke i Oslo 12 øresbol i nordre gården Rud i Askim sokn i Borgesysla. Vilkårene er at de først nevnte korsbrødrene skal være skyldige til ævelig å høitideligholde min årsdag (dødsdag) med sjelbønner og sjelemess, med 4 mark voks (til lys) og ½ mark penger i offer. Og de skal fø 6 allmosemenn (fattige) og 2 klokkere på hver av mine årtidsdager.»
Kirkens budskap om skjærsild og helvete skremte mang en bonde fra gård og grunn i de tider. Kirkene ble eiere av gårder, og bøndene leilendinger på egne gårder. I slutten av 1300-tallet var 78% av kirkegodset i Heggen og Frøland kommet til ved gaver, 6% kjøpt, 9% av bøter og 7% på annen måte. Av dette var hele 68% kommet fra folk som ikke er nevn med tittel, de fleste ganske sikkert bønder.
En polfarers grav
En gang var bygdas skattøre så lavt at det trakk til seg velsituerte pensjonister som spekulerte i lavest mulig skatt. Professor Meyer, som i tekst og snittegning rekonstruerte steinkjerka, var visstnok en av dem. Men det var nok en kjent person som trolig ble trukket til Askim på grunn av skattøret.
Det var polfareren Peder Ristvedt. Han var deltager på to av Roald Amundsens ekspedisjoner: I 1901–1902, prøveekspedisjonen med Gjøa til nord-øst Grønland, og i 1903–1906, ekspedisjonen til den magnetiske nordpol og gjennom nordvestpassasjen til Nome.
Ristvedt døde 1955, og ble gravlagt i sin kones grav på Askim kirkegård. Han var Ridder av 1. Klasse av St. Olavs Orden.
I 1997 fant Erling Egden polfarer Peder Ristvedts grav på kirkegården. Graven var ustelt og teksten på støtten nesten uleselig. Han nevnte det for Arne Lystad, som anmodet ordfører Jakobsen om bidrag fra kommunen til oppussing av støtten. Egden og Lystad ble innkalt til formannskapet for å redegjøre for sine planer om oppussing. Med til møtet ble tatt med også Arne Borger som hadde vært ærendsgutt for Ristvedt i sin barndom.
Etter redegjørelsen ble det gitt tillatelse til oppussing på kommunens bekostning, begrenset oppad til kr. 10,000,- Oppussingen ble foretatt av stenhuggeren i Rakkestad, som så det positive i tiltaket, og lovet rimelig restaurering. Den nederste del av teksten på støtten, bl. a. ridderutnevnelsen, ble borte bak beplantningen, og det ble derfor lagd en markplate med utfyllende tekst og hull til beplantning, for plassering foran støtten.
Markplater var på det tidspunkt ikke tillatt på kirkegården i Askim, men kirkeverge Øivind Berge så i dette tilfelle behovet for en slik plate, og ga sin tillatelse. Stenhuggeren holdt hva han lovet, restaurering av støtten og markplate med tekst kostet bare kr. 7000,-.
Avdukingen av oppusset støtte, markplate med inskripsjon og ny beplantning ble foretatt lørdag 4. oktober kl. 12.00 av varaordfører Håkon Olav Andstad, med bistand av kultursjef Berit Kolden. Tilstede var også barnebarnet til Ristvedts bror, Marit Harstad, som bor i Trøgstad. For å sikre at gravstedet i fremtiden ikke på nytt skulle forfalle, ble det gjort avtale med klasse 5A ved Askimbyen skole om årlig planting og vedlikehold.
Maud Nygaard kjente Ristvedt godt. Hun husker ham som en sporty mann som var flink til å lage mat. Arne Borger, Øivind Løken og Jan Thon har fine minner om Ristvedt fra sin barndom. En eksentrisk og spennende person, minnes Løken som bodde i samme hus som Ristvedt. Jan Thon har i sitt eie fysisk minne etter Ristvedt, – et fotoalbum han fikk, og Arne Borger forteller at han ofte gikk ærend for polfareren. Ristvedt var ivrig jeger og fisker, og hadde mange gode venner i Askim jeger- og fiskerforening, hvor han ofte underholdt med fangsthistorier fra de arktiske strøk.
Vardeåsen
Navnet Vardeåsen har sin opprinnelse i at det en gang i tiden var en varde der. Hvor langt tilbake er ikke kjent, men iflg. Jegerkorpsets kart fra 1799 var det på den tiden en varde i beredskap på åstoppen.
Navnet på åsen har vekslet gjennom tiden. Den er også kalt Vardeåsen og Åslandsåsen, men på et gammelt militærkart, opptrykt i 1954 av Norges Geografiske Oppmåling, heter den Lieråsen. På militærkartet står det at åsen var 267 m, og på et udatert kart fra første halvdel av 1900-årene, står det også 267 m. I forbindelse med oppføringen av det nye utsiktstårnet, ble høyden ved flymåling fastsatt til 236 m.o.h. Vi må anta at det er den riktige høyden.
I mange år bakover har det vært utsiktstårn på Vardeåsen. Det siste tårnet var imidlertid etter hvert blitt så falleferdig at det var farlig å benytte det. En gruppe personer dannet derfor en «Nytt tårn komité», og bestemte seg for å gjøre noe med dette. Det var Svein Greaker, Glør Wandug Iversen, Arne Kristian Garseg og Tor Sæther, og 14-6-1998 kunne gruppen invitere interesserte turgåere opp til et nytt og sikkert utsiktsplatå, 12½ m over åstoppen.
Et sagn knytter seg til dette åspartiet. Det fortelles at en jutul holdt til der, og at da han så steinkirken i Askim ble bygd, ble han så arg at han kastet en stor stein mot den. Kreftene strakk imidlertid ikke til, og steinen havnet på et av jordene på gården Heller. Det fortelles at steinen lå på dette jordet til ut i 1960-årene, da den ble flyttet til et annet sted på gården., men ingen vet i dag hvor.
Raviner
Raviner ble gravd ut av elver fra brekanten, og er en god illustrasjon av med hvilken kraft breelvene grov seg ned i den tidligere havbunnen, som kom til syne da landskapet hevet seg etter nedtrykningen av isbreen.
I Kykkelsrud kan du se en flott ravine. Parkér ved Myra i Løkkekroken og gå den gamle veien gjennom skogen mot Kykkelsrud. I en åpning i sydenden av skogen er det en lite slette med utsikt til Glomma og renseanlegget. Her lå plassen Åsrud som ble ryddet under Kykkelsrud i begynnelsen av 1800-årene. Det bodde folk på Åsrud til ut i 1900-årene. Siden ble stua brukt som feriested noen år av ansatte i kraftselskapets Oslo-avdelinger.
Den lille sletta i skogkanten, om våren omkranset av et vell med hvitveis, var fotballøkka for ungene i Løkkekroken, forteller en som vokste opp i området. Fra sletta fortsetter veien rundt en stor, flott ravine som ble dannet av en elv som for mange tusen år siden rent ut fra brekanten i nærheten.
INTERESSANTE TREKK FRA ASKIM I FORTIDEN
Istidens forming av bygda. Det store jordras på Lier og Eik. Livet på bytur. Skolestell og sunnhetspleie. Overtro og rare legeråd.
Den følgende beretning er skrevet av Martin Solberg, som var født på gården Solberg ved Solbergfoss. I sin ungdom utvandret han fra Askim, utdannet seg til lege, og avsluttet sitt yrkesaktive liv som distriktslege i Drangedal. På oppfordring fra redaktøren i Øvre Smaalenenes Avis nedtegnet han en gang følgende beskrivelse av bygda Askim og levekårene i andre halvdel av 1800-årene.
Det faller meg naturlig å begynne med en lovprisning over bygdas naturforhold, dens skjønnhet og fruktbarhet, og jeg må be leserne følge meg en liten tur på min kjepphest.
Ser man på et geologisk kart over Indre Østfold, blir man slått av hvor lite fjell det er i Askim i forhold til de andre bygdene i fylket, for ikke å tale om vårt land ellers. Man blir imponert av de veldig sammenhengende flater av Portlandialeire, kalt slik etter de i denne leire hyppig forekommende skaller av en art havmusling som levde ved kystene den gang leiren ble avsatt i havet i slutten av istiden, under naturforhold som ligner de på Svalbard nå.
Det er de store istider som har formet vårt lands overflate. Hvis man bruker sine øyne når man står på et fjell, kan man se skuringsmerker og andre virkninger på fjellformene, som viser den retning isen har beveget seg. Retningen er i Askim fra nord-nordøst til syd-sydvest. Der hvor isen har arbeidet seg oppover fjellet er det skuret og glattet til et skråplan,-støtsiden. Der hvor isen har gått nedover på syd-sydvestsiden faller fjellet bratt av (lesiden), fordi isen der ikke har makt til å skure. Dette viser seg tydelig både på større fjell og små skjær, som bare rager noen meter opp over jorden.
Det er isen som har laget leirejorden, og denne er avleiret i et dypt hav ved elver fra breen, som vi ser det på Grønland og Svalbard. Leirejord er kiselsur aluminium, og denne dannes ved at isbreen skurer fjellet under seg til fint pulver. De fineste partiklene føres lengst, og da leiren avsattes i et ca. 200 meter dypt hav lå isranden langt inne i landet.
Askim består av to «terrasser»
Man kan i Askim adskille to terrasser, en lavere i den vestlige del mot Glomma, og en høyere i den østlige. Grensen går mellom gårdene Lier og Aaser, mellom Solberg, Eik, Heller, Hobøl, Haugen. Videre mellom Holter, Kolstad og Lunder, Boslet, Skoveg og videre utover overfor Hoel i retning mot Storerud. Leiren i det høyere parti er mer sandholdig og jorden derfor lettere å arbeide enn i de lavere strøk hvor leiren kan være svært stiv. Enkelte mindre partier kan være mer sandholdig i den lavere terrasse.
I Askim har vi ingen av de såkalte morene-avleiringer, som i Hobøl, Kråkstad og Ås. Den nærmeste er Mona, men den er til gjengjeld svær. Disse rygger av sand og stein er også avleiret av isen etter at landet delvis er hevet opp. Man antar at de betegner en delvis ny fremrykning av isen under en kaldere periode. De består av sand, stein og leire blandet om hverandre.
Da landet hevet seg opp over havflaten etter istiden , var det en jevn bølgende flate. Den ble raskt skåret opp av elver og bekker som laget dype daler, særlig ned mot Glomma. Utvidelse og planering av disse daler foregår enda, særlig om våren. Glomma har dannet en hel del lange evjer, som det går dragsug i. Høyvann og lavvan kan veksle med flere meter. Dette graver på sidene. En større bekk munner ofte ut i elva, og har innhakk og holer med skråninger så bratte at enkelte gårder er tungdrevne. Men jorden i disse bakkene er ofte bedre enn på flaten, da den er mere ny, kan man si, fordi bakken ikke er så utvasket av havet som den opprinnelige jordflate
Askim har sikkert vært tidlig befolket. Vi har gården Hov, blotstedet for gudene, omgitt av vin-gårdene Løken, Skjolden med flere. De gårder som nå har endelsen -en, som Aut-en og Skjørt-en har tidligere hatt endelsen -vin. De anses for å være de eldste gårder. Vi har også gårder med endelsen -stad og -land. De er også gamle. Ved sin oldnorske form tyder også Grøtvedt på høy alder. (Grjot: stein, tveit: særskilt beliggende landstykke). Bygda er vakker, ja.
Østfolds perle
Tar man seg en tur opp på en fjellknatt av 30 og 40 meters høyde, som Grøtvedtåsen, Lieråsen eller Solbergåsen, ser man ut over et landskap så stort at det omfatter flere kirker. Man ser Glomma som en sølvåre gjennom skogkledt fjell og dyrket mark. I Askim er det få storgårder og heller ikke mange små bruk. De var passelig store å drive med familiens egen hjelp. Og familiene var store før i tiden. Det ble ikke gjort noen store kunster ved barneavlen, og folkeøkningen ble ikke lenger holdt i sjakk av en stor barnedødelighet, således som i tidligere århundrer da dødeligheten hos små barn kunne gå opp i hele 30%. De hygieniske forhold holdt jo på å bedres, skjønt husene oftest var gamle med dårlig grunnmur og fuktig eller ingen kjeller under. Befolkningsoverskuddet gikk til Oslo eller Amerika, mest til Oslo. Jeg har flere søskenbarn og deres avkom i Oslo enn i Askim, og jeg tror det er så i de fleste familier. Oslo rommer antagelig flere askiminger enn Askim.
Innskrenkningen av korndyrkingen, bruk av slåmaskiner, mer rasjonell potetdyrking osv. minket behovet for arbeidshjelp. 6-8 slåttekarer spartes. Arbeidet med treskingen var i min barndom et mas i ukesvis, skjønt vi hadde en skarve treskemaskin som ble trukket av to hester i en vandring i et stort hus, hvor det midt i var et uhyre trehjul. Jeg har prøvd å gå og kjøre i det uendelige. Da var det godt at viser som «Hjalmar og Hulda» besto av mange vers. Ætteleddet før meg tresket med sliul, og da måtte en stor del av vinteren gå med for flere mann. I min tidligste barndom ble det drevet korndyrking i stor stil. Flere utjorder i havnehagen ble sådd 2-3 år, og så havnet i 3-4 år og derved gjødslet. Mellom 1870 og 1880 sluttet man med havren, og utjordene grodde til med skog, som så i sin tur ble hogd for å skaffe kulturbeite.
Det ble dyrket mye rug til husets bruk, og til salg mindre hvete og bygg. Salg av havre og mel til Oslo samt kjøtt var den viktigste kilde til å skaffe kontanter. Smør ble betalt med 32-40 øre pr. mark, og melkesalg var det liten anledning til. Man holdt kuer mest for å få gjødsel og kalver. Det ble dyrket poteter til eget bruk og en del til torvforing, men man gjorde seg dyrkingen besværlig. Man pløyet dem ikke opp og ned med hest, men hakket renner med grev og hekket jorden over. Bratte bakker bruktes helst, og avlingen ble større enn ved den nå brukte metode. Dyrking av kløver og timotei og tilsåing av tillegget dermed betegner kanskje det største fremskritt i jordbrukets utvikling på den tid. Den var nettopp kommet i gang i min tidligere barndom, og slike kløverenger og slik etterslått som jeg den gang så, forekommer ikke lenger. Jorden var ennå ikke blitt kløvertrett.
Romantikk i byveien - hvilestedene
Kjøringen til byen med varene var besværlig i de kalde vinternetter. For å spare kjørte man enten inn den ene natta og losjerte i byen den andre, eller omvendt. Man kjørte ofte i store følger, og på hvilestedene, hvor de møttes til og fra byen, var det et eiendommelig folkeliv. Jeg var med på bare et par havreturer omkring 1875 og husker best hvilestedet ved Ringnes nærmest Oslo. Vi kom dit en vinternatt så kald at vi måtte springe og gå det meste. På tunet var det en vrimmel av kjøretøyer. Hester ble ført ut og inn i de enkle stallrom, som for det meste var åpne, og det dampet av hestene gjennom de plagg eller sekker som var lagt på dem.
I døra til hvilestue møttes dampen utenfra med en sky av blå tobakksrøk gjennom hvilken man i det dimme lampelys kunne skimte skikkelser rundt bordene langs veggene i ferd med å nyte kaffe og sin medbrakte niste, eller de satt og røkte og drakk brennevin. De som kom fra byen spanderte. En del var usikre eller høyrøstede i målet. Det ble mest snakk om hester. Det ble spilt kort, helst knakk som var veldig populært fordi det så ofte ble anledning til å slå i bordet. I en krok satt en gammel mann med et tombolaapparat. Han ble ikke påaktet av endre enn meg, bortsett fra noen skillinger i blandt.
Inn av døra kom en ung mann i pelsverktullup og rødt skjerf, en fin mann som imponerte meg svært, inntil jeg hørte man begynte å drive gjøn med ham. Å opptre som storkar var farlig for en bondesønn den gang, og det viste seg da skøyerne hadde krysseksaminert ham at han var en slags Gulbrand i Lia som ikke hadde annet igjen av hest og varer enn den fine pelsen. Jeg hørte senere at det gikk «skradderihus» med ham, idet han «spelte opp».
Det var romantikken i de ensformige byturer man traff i disse hvilestuer. Det var mange som reiste med to hester to ganger i uken med havre og som losjerte i de såkalte «bondestuer» som en del kjøpmenn stilte til gratis disposisjon for å få handel. Disse bondestuer var mer skitne enn det går an å beskrive, og de har nok vært et arnested for smittsomme sykdommer i et omfang som bare de som har sett dem kan ha noen formening om.
Det ble også kjørt andre varer til byen, som kjøtt, flesk og smør. Det var en opplevelse å stå på Youngstorvet og høre på akkorderingen om salget og etterpå være med å kjøre varene ut til kundene i byen. Jeg var med far en sommernatt på en slik tur.
Man kjøpte det man trengte i byen. Landhandlerne begynte nok før 1870 med småting, men bøndene kjøpte i byen så lenge de måtte kjøre sine produkter dit. Men man kjøpte minst mulig. Man dyrket lin til eget bruk, holdt sauer, og kvinnene var opptatt med å spinne, veve og sy. Mennene smidde og snekret alt mulig, fra møbler og redskaper til kopper, kar og tresko. Jeg erindrer også at det ble laget tau av lindebast og tommer av grovt striegarn. Det var meget morsomt å se på og hjelpe til med snøringen av disse.
Om sommeren arbeidet man fra 5-6 på morgenen til sent på kvelden, men med 5 spisepauser og hvil (for mennene). Kvinnene, som også deltok i markarbeidet, hadde husarbeide i hvilepausene. Om morgenen ble det spist brød eller lompe med smør eller knaost, og kaffen var brun og fyldig av enten cicorie eller «knup». Lange strimler ble rullet av brøddeig, kuttet i små stykker og brunstekt i bakerovnen. Kokken 9 var det melkegrøt med kokte poteter i og surmelk.
Til middag var det grovbrød med melk eller kjøttsuppe med gulrøtter eller kålrabi, og salt kjøtt eller fløte samt poteter og flatbrød, på hvilket «suggelmaten» ble servert. Eller det var velling med sild eller spekekjøtt, spekeflesk eller stekt flesk eller klubb. Oppvasken var lettvint da alle hadde egen kniv og skje på en hylle, og man spiste av et felles fat midt på bordet og hadde som anført flatbrød på tallerkenen. Kosten var Schiøtz normal.
Om sommeren sov alle arbeiderne middag til klokken 2, og det var moro å vekke dem, «pelle iskjildra aua sine». Klokken 3 var det «på’n igjen» med spising, og da gjerne et kvart eller et halvt ovnsbrød med litt smør og ost på samt melk. Om aftenen som regel poteter enten med sur, tykk melk eller kokt duppe. Kosten kan betegnes som kraftig, og nærmer seg i så henseende den normal som prof. Sciøtz har stilt opp: 1 liter melk og 1 kilo poteter. Melken ble ikke separert den gang. I husmannsplassen var det nok tarvelig med kosten når kua sto borte, og at småbarna led under det kan jeg slutte av at det ble signet og manet for «svekk» hos småbarn.
Dermed kommer vi inn på tidens sunnhetsbegreper som jo ikke ganske svarer til våre. Man «hadde helsa», og i såfald kunne plutselig påkommende sykdommer som lungebetennelse, halsbyld, mavetilfeller og lignende kureres med husråd, eller man hadde «mistet helsa» og da snakket man nok med doktorene, men ventet seg ikke meget av dem.
Kamferbrennevin kurerte de fleste av de alminnelige plager, tørret hakkespett var utmerket for mosot, og gulsot kurertes med safran i brennevin. Hadde man tannpine forsøktes med igler. Hjalp ikke det tok man et gammel rustent hesteskosøm og rispet i tannkjøtte så det blødde bra, og så ble sømmet slått inn i en trestamme. Jeg har selv med stor spenning stått og sett på at en voksen tjenestekar «kurerte» seg på den måten. Sømmet var lenge å se i et plommetre i haven.
Ble et dyr sykt i benene, skar man en gresstorv rundt benet, og den hengtes opp på spissen av en gjerdestaur med gresset ned. Da jeg gikk for presten i 1875 var det enda slike torver å se et og annet sted. I 1869 leste en kone Fadervår baklengs over ister som ble smurt på ormebitt hos en 7-årig pike. Det var dog ikke så mange som lenger trodde på alle disse rådene, men resonerte som så at skade kunne de vel ikke gjøre.
Noen tro på gjenferd og nisser tror jeg ikke det var. Enkelte påsto nok å ha sett et eller annet, og jeg følte meg ikke sikker i uthusene for nissen når det var mørkt. Første gang en sønnekone besøkte sin svigermor gjorde denne korsets tegn over henne med en brennende vedpinne. Om det var begynnelsen til at hun aktet å samle glødene kull på hennes hode, skal være usagt.
Julaften var det en del å iaktta. Skulle dyrene holde seg friske i det kommende år måtte husmoren selv går omkring og dele ut et kornbånd til hvert dyr og si: «et vel og trives vel, i kveld er det julekveld». Til jul måtte det støpes mange talglys. Det måtte være lys overalt, og de trengtes når det var juleselskap. Lamper var ennå noe nytt i mine tidligste år. Det var gjerne bare et par i huset. Til jul måtte det også brygges øl. Det var en hel affære å fremstille malt, og ellers måtte det jo til jul skaffes lutefisk og fremfor alt ribbe.
Det var meget selskapelighet i i gammel tid. Man spiste og drakk svært i julen, og særlig i brylluper. I min brors bryllup med Karen Oraug på Haraldstad i 1879 var det ikke mange karer som kunne stå på sine ben utpå natten. Kvinnene derimot tror jeg var mer edruelige i selskaper den gang enn nå. Man drakk akevitt og punsj laget på sterk sprit, sukker og vann. En skikk som visstnok holder seg ennå i julen og i selskaper var at det ble servert flere kjøttretter både middag, aften og natt. Derfor var det vanskelig å undgå å forspise seg. Man skulle ta igjen det at man levde enkelt og sparsommelig til daglig.
Interessen for å lese og samle kunnskaper var almindelig både hos gamle og unge i min ungdom. Man kan kalle den tid for opplysningens tidsalder. På en aftenskole som jeg søkte i 12-års alderen gikk det karer i 30-års alderen. Skolestua var overfylt. Da jeg i 15-års alderen søkte en amtskole i Spydeberg, gikk jeg sammen med folk i 30-40-års alderen. Kvinnene var ennå ikke kommet med i denne kunnskapsbegeistring.
Vi hadde «Almuevennen», med «Adressebladet» som bud fra utenverdenen, og når vi smågutter fikk posten 1 til 2 ganger i uken på skolen, måtte de viktigste nyhetene leses på hjemveien. Vi kunne da diskutere de stridene parters stillinger under krigen i 1870-71, og utsiktene for presidentkandidatene i Amerika.
Hvordan skoleundervisningen ble drevet
Skolen var tre-delt. Vi gikk to dager i uken, men vi hadde lekser hjemme, og en del skriveoppgaver og regneoppgaver. Vi hadde skolegang også om sommeren mellom våronn og slåttonn og således lang skoletid. Foruten religion hadde vi skrivning og regning, dertil en eller annen avdeling av Jensens leksebok for folkeskolen og folkehjemmet som ble lest og gjennomgått på skolen og deretter gitt i lekse. Denne merkelige boken var en gullgruve. Der leste man utdrag av Bjørnsons fortellinger, historie, kirkehistorie, geografi, naturlære om mennesker, dyr og planter, ja, selv litt om stats- og samfundsvitenskap og til slutt prøver på oldnorsk og landsmål.
I de siste årene hadde ihvertfall en del av oss en liten gramatikk og en regnebok. En del lærte å skrive ortografisk korrekt og tumlet med brøk og regulatri bedre enn folkeskolens barn nå driver det til. Det hadde sine grunner. For det første hadde vi alle lært å lese før vi kom til skolen, dertil kom at lærerne ikke som nå drev klasseundervisning, slik at det ble de mindre begavede som bestemte takten.
Lærerne la an på å drive de flinkeste lengst mulig frem. Dermed kunne han ved leilighet gjøre seg bemerket som en flink lærer gjennom enkelte elevers kunskaper. Dertil kom at man ble flyttet opp i klassene ikke vesentlig etter alder, men etter kunnskaper. På den måten ble de flinkeste samlet i øverste klasse. Mange kom ikke lenger enn til 2. klasse, og disse slapp ofte ikke fram for presten på flere år.
På kirkegulvet ble man stilt opp etter lærdom uti skriften, men det ble påstått at rangordningen kunne påvirkes av de gaver konfirmanten hadde med seg når de «ble tatt ut». På den tiden var prestens inntekt ofre ved de store høytider. For å få folk til å møte fram sendte han til skolene «offersedler» som barna gikk rundt med i hver sin grend. På disse var oppført: fester offer for 2 år, 3 år osv. Jeg husker dette særlig fordi jeg en julaften ble fyllesjuk etter en slik tur. Jeg skulle jo overalt bevertes med øl, dram og fattigmannsbakkels.
Vårt viktigste fag i skolen var religionen. Pontoppidans forklaring burde man kunne utenat, eller ihvertfall svarene, og vi var derfor vel hjemme i «saliggjørelsens orden». Vi var på det rene med at vi burde omvende oss. Men det var ikke så greit. Da måtte vi oppgi alle fornøyelser, og ikke bare det. Selv det å lese i bibelen og gå i kirken kunne bli syndig forlatelse hvis det ikke ble gjort i den rette ånd. Å utsette omvendelsen skjønte vi var farlig, særlig når det ble spådd at dommedag var nær forestående.
Vi visste at den skulle komme, som en tyv om natten, da alle himler skulle forgå med stort bulder, elementene komme i brann og oppløses. Det ble nok om natten sendt opp mange hete bønner om utsettelse, -helst til vi ble gamle. Det nyttet ikke å betro seg til de voksne, for de var tydeligvis ikke omvendt de heller. Vi smågutter kunne diskutere spørsmålet, og når vi var flere var vi modige og mente at når verden hadde bestått så mange tusen år, sto den saktens til vi også ble gamle.
Ved skoleårets slutt møtte presten opp og holdt eksamen med karaktergivning, og han tok det grundig. To og to kaltes frem for å eksamineres. Ikke bare i Pontoppidan, men også i Jensens lesebok etter at man hadde lest et stykke. Skriveboken måtte forevises, og enkelte måtte gjøre regnestykker. Han holdt på til sent på kvelden. Det var især øverste klasse som ble tatt så grundig. Og så hadde vi bispevisitasene da lærerne møtte med sin flokk på kirkegulvet og i menighetens påhør «katekiserte» barna og selv fikk karakter. I menighetsmøtet etterpå hendte det nok at læreren fikk overhøvling av biskopen. Det var ikke spøk å være lærer i de dager.
Askimbyens første og visst eneste hus var til ca. 1870 Bilidt. Det var en liten rødmalt bygning som sto i hjørnet nedenfor der hvor veien fra Henstad krysset veien fra Klokker- gården. Der var det bakeri og utsalg av kaffe, tobakk, og endel småting. En av de første større bygninger var Samfundsbygningen, som senere ble lokale for mange stor- politiske møter og fester. Den ble bygget ved private bidrag av penger, tømmer eller arbeide, innsamlet vesentlig av Nils og Simen Hoel, visstnok først og fremst til bruk for skytterlaget. Det utviklet seg etter hvert til å bli et av de største skytterlag i landet, en æresstilling som nå innehas av Drangedal.
Litt fra Martin Solbergs selvbiografi
På oppfordring av Magna Aaser skrev Martin Solberg en liten selvbiografi for hennes slektsbok «En gammel slekt i Askim». Biografien beskriver også litt av levekårene i Askim i hans barndom.
«Jeg er født 7. juli 1861. Så langt jeg kan huske tilbake var jeg interessert i all slags lesestoff. Mine lærere på Holterengen skole, Kristiansen og Karlsrud, har vært lærere for mange av Kolstadslekten. Lærebøkene var katekismus, forklaring, litt historie og sist, men ikke minst: Jensens lesebok for folkeskolen og folkehjemmet. I det siste år fikk jeg også Feragens regnebok og en gramatikk, men de hørte visst ikke til skolebøkene. Min barndom falt i en «opplysningens tidsalder». Både voksne og barn interesserte seg for å lære, og Jensens lesebok var en uutømmelig kilde.
Det aller gildeste var utdragene av «En glad gutt», møtet mellom Øyvind og Marit, skolemesterens historie, likeså jakthistoriene. Interessante var også studentenes foredrag og demonstrasjoner for sin elev om apens og menneskets anatomi og om dyre- og planteriket. Dessuten inneholdt boken: kirkehistorie, verdens- og norgeshistorie, geografi, litt astronomi, litt fysikk, samfundslære, ja, endog stasøkonomi. I slutten av boken var det prøver av landsmål og oldnorsk.
Hvert år hold presten eksamen på den måten at to og to kaltes fram til eksamensbordet ad gangen. Det varte til sent på aftenen. Skolebarna var interessert i all slags lesning. Under krigen 1870-71 studerte vi småguttene avisene, Almuevennen og Adressebladet, på hjemveien etter vi hadde fått avisene på skolen. Vi fulgte de forskjellige armeers bevegelser på kartet, og jeg husker den dag i dag flere enkeltheter fra den krig enn fra den siste.»
Noen historiske notater
Formannskap: 20. oktober 1837 ble Askims første formannskap valgt.
Første ordfører: Sogneprest J. Heidenreich, valgt 9. november 1837.
Første formannskapsmøte: 24. januar 1838 på vestre Askim.
Poståpneri: 1857 fikk Askim sitt første poståpneri, hos lensmann Berg på øvre Henstad.
Chausseen. 1857 ble den gamle hovedveien over Onstadsund erstattet av ny vei fra «pladsen Knapstad i Hobøl til pladsen Brennemo i Eidsberg». Denne veien ble kalt Chausseen (sjåseen) og passerte gjennom tettstedet vi i dag kaller Askimbyen.
Byveien: Et folkelig navn på chauseen
Østre linje: 1882 ble jernbanen gjennom Askim åpnet for drift.
Telegraf: Jernbanen førte med seg telegrafforbindelse med omverdenen. Telegrafen var i stasjonsbygningen
Bank: En «alminnelig sparekasse», forløperen for den første bank i bygda, ble opprettet i 1885.
Lege: Fram til 1890 hadde Askim lege sammen med Eidsberg, Trøgstad, Rødenes, Rømskog, Rakkestad og Skiptvet med kontor i Eidsberg. Fra 1890 kontor i Askim.
Telefon: Telefonen kom 1892, med sentral i stasjonsbygningen. I begynnelsen var det 5 abonnenter.
Elverk: Askim har Østfolds eldste Elverk, med første strømleveranse fra Kykkelsrud til Askims første trafokjosk ved jernbanestasjonen i 1908.
Apotek: Filialapotek under apoteket i Mysen ble opprettet i 1912. Først 1924 fikk Askim selvstendig apotek.
Kino: Første kinoforestilling 27. november 1914 i «Fram».
Biltrafikk: 1920 ble samtlige bygdeveier i Askim åpnet for automobilkjøring.
Sykehus: 1922 ble en sykestue med 8 senger tatt i bruk.
Vannbasseng: Parkdammen var første vannbasseng for sentrumsområdet.
Kilder utover de som er nevnt i teksten:
Oldsaksamlingens registreringer
Gårdshistorie Askim
Lars Aabol: Askim kommune gjennom 100 år
Marthin Dehli: Dette i seg selv lille kall
Jens Grønset: Askim før og nå
Tor Idland: Fra ville stryk til fossekraft
Arkivmateriale NSB
Det norske næringsliv – Østfold
Overingeniør i Statens Veivæsen Joh. Skaugaard: Det Norske Veivæsens Historie
Kommunens informasjonsbrosjyre om Romsåsen
Fylkeskonservator Stein Schjelle
Fylkeskonservator Anne-Sophie Hygen
Konservator Karl Kalhovd
Dr. philos./arkeolog Jan Brendalsmo ved NIKU
Erling Johansen
Anne Pedersen: Harald Blåtand og Jelling
Trygve Wik: Heim og stad
Reidar Fønnebø: Oldtidsveger – slep og kongeveger
Jørgen H. Marthinsen: Frakt og ferdsel i Heggen og Frøland
Siv. ing. Bjørn Rosenberger: 150 år siden «affæren» ved Langnes
Steinar Bakke: Deler av historien om Solbergfossbanen
Ivar Rui
Thorleif Kvale
Ottar Stordahl
Harald Blandhoel
Harald Berg
Johnny Fossum
Carl Carlsen
Karl Aaser
Arve Løken
Alfhild Røssum
Randi Skalberg
Roald Borge
Asbjørn Høie
Willy Bakkene
Rolf Løken
Ingeborg Løken
Egil Johansen
John Karlsen
Bjarne Aaser
Erling Egden
Geyr Karlsen
Folketradisjonen
Egen forsking
Noen vil nok savne sitt navn som kilde. I de mange år jeg har vært i Askim er det mange som har fortalt detaljer fra det tidligere Askim, men uten at jeg på de tidspunkter så oplysningene som kildemateriell for en fremtidig historie om Askim, og derfor heller ikke noterte hvem kilden var.
Noen av opplysningen har jeg også fra deltakere i trimgruppas «Onsdagsturer» som jeg guidet i 3 år. Det ble fortalt historie, og i noen tilfeller ble det jeg fortalte korrigert, dessverre uten at jeg noterte hvem som sa hva.
Rikmannssverdet fra Kvakkestad
For mange år siden ble det funnet et sverd på Kvakkestad. Sverdet er fra yngre jernalder, 600-1000 e.Kr., og kanskje det mest interessante funn i Askim fra denne tiden. I Oldsaksamlingens dokumentasjonsprosjekt er sverdet beskrevet slik:
«Tveegget sverd av jern fra yngre jernalder, hvorav kun overhjaltets knapp mangler. Klingen er 77.7 cm lang og 6 cm bred oventil. Øverst på begge sider av klingen er det et damasceret ornament, i samme slags mønster som for eks. Loranges «Den yngre jernalders sverd». Hjaltene synes å ha samme form som på NO. 494 og har vært omrammet i samme stil som på NO. 492 og 510, med metallbelegg og dype hull, hvori det har vært innsatt prydelser av uviss art (Glasstykker?). Hullene er ovale og står radvis, avvekslende med den lengste diameter horisontalt og vertikalt. Den øvrige flate er innlagt med innhamrede bronsestriper. Ved endene av nedre hjalts over- og underflate fremstående naglehoder. Disse hoder er runde og sølvbelagte. Det synes å ha vært lignende hoder på øvre hjalts underflate. Hjaltenes lengde er 9.5 og 8.5 cm. Avstanden mellom dem er 9.5 cm».
For få år siden fikk jeg fra førstekonsulent Elisabeth Jansen Vogt ved Universitetets Kulturhistoriske Museer overraskende tilsendt et foto av sverdet. Dessverre synes ikke ornamentene og de innhamrede bronsestripene på bildet, men hullene for prydelsene og de sølvbelagte naglehodene kommer godt til syne.
Det eneste vi vet om sverdet ut over det beskrevne er at det ble funnet i kanten av en bekk ved flytting av jord derfra til et jorde på Kvakkestad. Hvem Kvakkestadgård er ikke kjent. På samme sted ble det også funnet noen tydelig tilhugde stumper av eiketre. Trolig ble sverdet funnet ved bekken som fulgte Frostrudmyra sydover, og plankebitene kan være rester av en enkel bru som langt tilbake lå over bekken i traseen for Jørgen H. Martinsens hypotetiske bronse/jernaldervei fra grensetraktene, som han beskriver i sitt hefte «Frakt og ferdsel i Heggen og Frøland». Han mener at denne ferdselsåren passerte gjennom bosettingene i det sentrale Askim, og fortsatte videre nord for bygdeborgen på Romsåsen og fram til et overfartssted ved Glomma. Ideen med bru forsterkes av Morgan Skjoldens beretning at man under lukkingen av Frostrudbekken for en del år siden fant flere eikeplanker (stokker?) i myra, og av Anders Kvakkestad beretning om at det en gang var funnet brygge- eller brurester ved myra.
Bekreftelse av Marthinsens ferdselsåre har vi kanskje også i stien som passerer under foten av Kråkåsen. Fra gang/sykkelveien til Romskolen går det opp skråningen en oppbygd sti, og under åsfoten lenger inn i skogen finner vi igjen en på den ene siden oppbygd sti. Disse oppbyggingene på den ene siden i det fallende terreng, er ifølge to arkeologer bekreftelse på gammel ridesti.
Det synes som det er et rikmannssverd som ble funnet på Kvakkestad. Det er lite sannsynlig at et slikt utsmykket sverd er laget av en bygdesmed i ei lokal gårdssmie, selv om mange av dem var kunstnere på sitt område. Sverdet har kanskje utenlandsk opprinnelse, og tilhørte trolig en person med posisjon og kapital ut over det vanlige på den tiden. Men var det noen «rik» og bereist mann i Askim i yngre jernalder? Det virker lite sannsynlig, trolig var det daværende Askim et enkelt bondesamfunn. Men datidens mennesker var kanskje ikke så mye annerledes enn nåtidens? Kanskje det også den gang fantes noen som ofret alt for å imponere omgivelsene, og i behovet for å heve seg over sine medmennesker på en eller annen måte skaffet seg de nødvendige midler for å flotte seg litt?
Men hvis en i nærområdet hadde mistet sverdet ved bekken, hadde det vel blitt savnet ganske snart, og trolig raskt blitt funnet. Sannsynligvis er vel sverdet mistet av en rytter på gjennomfart, kanskje med en pakkhest som bar hans eiendeler, inklusive sverdet. Hvis sverdet falt av pakkhesten ved passering av bekken, kan det ha blitt savnet først ved fremkomsten til rytterens mål, og det kan ha vært timer og mil fra stedet hvor det ble funnet. Å dra tilbake og lete på slump kan ha blitt sett som nytteløst, og rytteren hadde kanskje heller ikke tid og anledning til det.
Vi kommer trolig aldri lenger enn til spekulasjoner i let etter forklaringer på at et sverd en gang ble tapt ved en bekk på Kvakkestad, men funnet beriker uansett lokalhistorien.