Offeret er kanskje Askims mest spennende gravfelt
Offeret på Gudim er kanskje Askims mest spennende gravfelt, med rester av ei røys fra eldre bronsealder (1800/1500-1000 f.Kr.), en del av en steinring fra keltertiden (500 f.Kr - Kr.f.) og 10 gravhauger fra eldre jerrnalder (500 f.Kr-600 e.Kr.). Navnet Offeret indikerer at det her var en offerplass i hedensk tid, og det synes å være bekreftet av restene av steinringen på toppen av høyden. (UiOs registrering 1966. Skjøttes av Rolf Løken og Arne Lystad)
De første kirkene ble ofte lagt på eller nær et hedensk kultsted. Vi har ingen tradisjon som antyder hov der kirken ble plassert, men vi har noe annet som er en fullgod erstatning for et hov. Det er Offeret, høyden mot Gudim, som trolig var en hedensk kultplass helt fra den første bosetting i området, til kultskiftet en gang rundt første årtusenskifte.
Ifølge Tacitus var det ikke templer og gudestøtter i oldtiden, man dyrket sine natur-guddommer i hellige lunder. (Høyden som kalles Offeret er et typisk eksempel på en
slik lund). Tidligere Riksantikvar Harry Fett hevder det samme: «Tidligst har guderne hos oss været dyrket i innviede lunde, skoge på høider og vel også i grotter», og legger til: «Den katolske kirke, der forstod at knytte gammelt og nyt sammen, har visstnok ofte benyttet sig af gamle kultsteder til kristelig bruk», for eksempel ved å legge kirken på kultstedet, eller nær dette. (Slik som i Askim.) Dette var visstnok for å hindre gudedyrking i smug på de gamle kultsteder, men vel så viktig var trolig at det gjennom århundrer var opparbeidet tradisjon for at kultstedene var samlingsstedet for et større eller mindre område, og derfor god politikk å legge kirken der, eller i nærheten.
Men det er mer enn navnet som indikerer at høyden mot Gudim var et sentralt, hellig sted for våre forfedre langt bakover. I folketradisjonen het det at det en gang hadde vært en ring med steiner på Offeret, men at de langt tilbake var fjernet. Beretningen ble betraktet med skepsis, men i 1997 fant jeg en rest av ringen, 5 steiner, lavt liggende i terrenget og overgrodd med mose og gress. Tradisjonsberetningen var riktig.
Konservator Karl Kalhovd, som var med på en befaring av Offeret i 1997, hevdet at det hadde vært 8 steiner i ringen, som hadde en diameter på 15 meter. En eldre dame i området husket at det for lenge siden var ei røys i midten av ringen. Kanskje er det en rest av et alter?
Sirkelen er trolig et hegn rundt en hellig plass, en offerplass, og ifølge konservator Kalhovd kan den i tillegg også omslutte en eller flere flatmarksgraver. Slike eksempler er kjent fra andre steder i landet, sier han, og minnes en rik kvinnegrav som ble funnet i en steinring.
Sirkelen er imidlertid mer spennende enn et hegn rundt graver og offerplass. Med hjelp av Klaus Landfald og Øivind Riseberg fra Teknisk etat, fikk jeg utført en nøyaktig oppmåling av steinringen, og målingen viste at tre av de fem steinene ligger med senter nøyaktig på en sirkel, mens de øvrige to ligger utenfor sirkelen, den ene litt utenfor sirkelen, den andre med den ene siden inn til sirkelen. Og ikke nok med det, senter på steinen med siden inn til sirkelen ligger på en linje som trukket fra sirkelens sentrum peker mot soloppgang ved sommersolverv, et viktig tidspunkt i hedensk tid.
Dette fornminne er datert til keltertid, 500 f.Kr. – Kr.f., og steinenes plassering i forhold til solen, forteller at ringen kanskje har sitt opphav i kelternes kultur og religion. Harald Olsens beskrivelse av kelternes religion er i denne sammenheng interessant: «Det begynte med naturhelligdommer, for eksempel på høyder. Over tid skjer det en utvikling av de opprinnelige naturhelligdommer som hellige steder. Det skjer som en markering av stedet som spesielt, for eksempel med steiner. Det kunne være enkeltsteiner, grupper av steiner eller steinsirkler, som sannsynligvis har tilknytning til soltilbedelse.»
Noen meter fra steinringen finner vi nok et bevis på gammel bosetting i området. Dette fornminne var tidligere av en arkeolog blitt registrert som rester etter tre gravhauger.Jeg fant det tvilsomt, og fikk konservator Kalhovd til å se på restene, og min mistanke om at dette var noe annet, ble bekreftet.
Dypt i terrenget ligger rester av en stor røys fra bronsealder, fastslo han med sikkerhet. Det er bare bunnlaget igjen, men opprinnelig var røysa ca. 15 meter i diameter og 1,5 – 3 meter høy. Den ble datert til eldre bronsealder, 1800/1500 - 1000 f.Kr.
Det er også registrert 10 gravhauger fra eldre jernalder på denne høyden, fra tiden mellom 500 f.Kr.-600 e.Kr. De fleste av haugene er meget små, og sannsynligvis fra keltertid.