Nr 1.Lørdag 23. oktober 1948 3 årg.
10 år. Et kort tilbakeblikk.
Det er kanskje ikke alle som er merksamme på at Askim historielag i disse dager kan feire 10 års jubileum.Men det er så. Den 23. november 1938 ble laget stiftet på Avholdslokalet. Nå ja, en tiåring er vel ikke så stort å jubilere for, og vi skal da også nøye oss med å stanse litt og trekke fram noen enkelte minner fra disse 10 år.
Hva var nå for det første årsaken til at historielaget kom i gang? Mellom oss sagt så var grunnen den at det var et barn som trengte foreldre – dette barnet het Bygdemuseet. Askim Vel hadde pleiet og strevet med dette barnet i mange år. Men nå var det blitt for stort. Vellet kunne ikke råde med det lenger. Det måtte skaffes eget hus på egen tomt. Autenkjona stod i Folkeparken, og det gamle stabburet ved Kommunalgården var stappende fullt av gamle ting.
Styret i Vellet gikk til Askim herredstyre og spurte om det ville samarbeide, med tanke på å reise et Bygdetun for Askim Ja, herredstyre var nokså villig, og Museumsutvalget ble startet med tre representanter for herredstyret og tre fra Askim Vel. Det var om våren – i mars – at Museumsutvalget tok til å virke. Vi fikk med oss professor Johan Meyer, som da bodde i Askim, og drog rundt i bygda og så på gamle stuebygninger. Men vi fant ingen som vi ble riktig begeistret for.
Denne våren var det at Nygaard på Lier hadde bestemt seg for å rive den gamle stua og bygge seg en ny. Han ringte ned til Rui en dag og spurte om han kanskje var interessert i noen gamle vinduer og dører. Ja, Rui var interessert, og samme dag drog han og Grønset opp for å se på sakene. Da vi fikk se stua på Lier, som altså skulle rives, slo det ned i oss Her er stua til Bygdemuseet. Professor Meyer og de andre i utvalget var enige. Herredstyret gikk med på å bevilge kr 3500 – for det var prisen. For å gardere seg mot videre utgifter til flytting og restaurering, forlangte herredstyret at der skulle skaffes en del garantister. Og det var ikke så vanskelig. 91 garantister for 100 kr hver ble skaffet på noen få dager fra 8 til 11. juli. Og dermed hadde vi også fått det første store bevis på interesse og forståelse for bygdemuseet.
Den 1. oktober ble det holdt et møte i Parklokalet hvor professor Meyer og Jørgen Dahl talte om museumssaken, og der var stor enighet om å danne et historielag. 28 medlemmer skrev seg inn med det samme, og tegningen av medlemmer fortsatte, slik at det var kommet opp i hundre da laget endelig ble stiftet den 23. november for 10 år siden.
Ja, slik stod sakene. Tanken på Bygdemuseet var hovedsaken. Det var for å realisere den historielaget ble stiftet. I lovene for laget ble jo satt inn at det også skal arbeide for andre oppgaver. Men ser vi tilbake på disse ti år som er gått, må vi nok innrømme at det er reisningen av Bygdemuseet som har vært det dominerende.
Det gikk ikke fullt så lett å få tomt som det hadde gått å få hus. Det ble en nokså seig bakke å komme opp.Men den striden skal vi ikke repetere nå. Det var slik den gang som det er som oftest. Det var noen som så rett og noen som så feil. Men det er så her i verden at ingen ser rett bestandig, og ingen ser feil bestandig, og derfor har heller ingen grunn til å være høy i hatten. I hele 1939 var tomtespørsmålet framme gang på gang uten at det ble noen løsning. Styret holdt på Henstad ved Kommunalgården, men ved endelig avgjørelse i herredstyret den 18. juli 1940 falt dett med 13 mot 11 st. Men når nøden er størst o.s.v. I samme styremøte, slo tanken på Grøtvedtåsen ned blant oss. Dermed begynte våre vandringer til Grøtvet, og her kom vi til venner.
Eierne av Grøtvedtåsen – søsknene Olberg og O. Skaugenvar rimelige og særdeles velvillige når det gjaldt tomt til museet, og herredstyret tok også forholdsvis godt mot planen her.
Den 29. august var hele herredstyre på Grøtvedtåsen. Vi drakk kaffe på Salen hos Olberg, og på møte etterpå seiret vi over hele linjen. 4000 kr ble bevilget til kjøp av ca 4 mål av søsknene Olberg og O. Skaugen, og så fikk vi det som det stod mest strid om; Disposisjonsrett over kommunens eiendom, Veistein. Dermed var steintaket nedlagt for alltid, og veien lå åpen for Bygdemuseet. Vi kunne begynne på egen grunn. Og vi hadde fått en heldig og god plass. Vi er visst alle blitt mere og mere glad i den med årene. Og vi hadde fått frie og gode arbeidsvilkår. Herredstyret velger ett medlem av styret, men blander seg forresten ikke i våre disposisjoner. Forholdet har hele tiden vært det beste, og kommunen har stilt seg meget velvillig til våre ønsker.
Det har naturligvis vært her som overalt ellers hvor det skal bygges, at pengene har spilt en avgjørende rolle. Men når vi ser tilbake, må vi si det har gått over forventning. Allerede før vi kom i gang med å bygge, tok vi mot pene beløp av flere institusjoner i Askim, og senere har de heller ikke sagt nei, så vi slapp å gjøre de 91100 kr. garantiene effektive. Jørgen Dahl som hele tiden har vært som en snill bestefar for denne ungen vår, skaffet oss veldig fine materialer for meget rimelig pris. Snekkermester Jens Jensen laget dører og vinduer til (side 28) Lierstua, og regningen var på 0,00 kr. E. Brandbu tok på seg å rive, flytte og sette opp igjen Lierstua for 5800 kr. og Martin Blandhoel flyttet og satte opp igjen kjona for 416 kr. Den 14. juni 1941 var Lierstua ferdig, og ble overtatt med kaffe og stas på Salen hos Olberg, hvor vi forresten hadde hatt mang en konferanse og drukket meget kaffe før vi satte foten under eget bord. Den 20 sept. 1941 holdt vi det første møte her.Det var på salen i annen etasje. Innredningen var da ferdig.
Krigen og alle de vanskeligheter som fulgte med den, bremset naturligvis sterkt på arbeidet også her, men det gikk likevel framover, og sommeren 1943 var museet åpnet (åpent?) for besøk om søndagene.
Den 20 okt.1943 mottok vi et hyggelig brev fra Wilhelm Skallerud. Han skjenket den gamle stua på husmannsplassen Vrangen til Bygdemuseet. Byggekomiteen fikk en ny oppgave, men Karl Skjolden og de andre karene greide det med glans. Gode naboer hjalp til med kjøringen Jens Skaug og Harald Blandhoelgjorde godt og solid arbeide som tømmermann etter arkitekt Carl Berners (?) restaureringsplan.Den 8. april 1946 holdt styret sitt første møte i Vrangenstua.Da var den malt innvendig og møblert og var blitt riktig trivelig, ja nesten den hyggeligste vi har.
I 1946 ble det utført meget godt arbeide på museet. Vaktmesterboligen ble satt opp, og byggmester Jens Skaug har all ære av den. Kjeller med kjellertrev ble gjort ferdig, og gjerde ble satt opp rundt hele eiendommen. Denne var nå blitt adskillig større etter at det i 1946 ble kjøpt inntil 1,5 mål av O. Skaugen på østsiden. Sommeren1947 kunne vi da lyse ut vaktmesterstillingen, hvor Sigurd Gundersen og frue ble ansatt.
I alle årene er også samlingene øket stadig og jevnt, så plassen er for liten trods de store utvidelser. Samlingen fra det gamle stabburet på Henstad på 400 nr. er på ti år vokset til 1500 nr. Og samlingene får ros av skjønnere.
Ja, sannelig – 10 åringen er blitt stor. Men så er det også rørende å se hvor mange det er som har vært snille mot ham. En kan bli varm om hjertet når en blar i den ellers så tørre møteprotokoll. Mottatt gaver fra den og bidrag fra den. Billig og godt arbeide er utført av den og den. Bygdemuseet er blitt det vi håpet: Hele bygdas eiendom – felleseiendom.
Vi skal heller ikke glemme alle dem som har underholdt med taler og foredrag på våre tilstelninger og sammenkomster. De har alle gjort det velvillig og gratis. Historielaget er blitt samlingstedet for folk med historisk sans og historiske interesser. Og vi har alle fått utvidet våre historiske kunnskaper ved mange gode foredrag som er holdt her. Og dertil har vi gode minner fra hyggelige samvær rundt peisen i Lierstua. (side 30) Det styret som ble valgt for 10 år siden, sto uforandret til nyttår 1948. Da gikk fru Mathilde Nilsen Wiker og Johs. Olberg ut, og Hilda Øiestad og Anders Østby kom med i stedet. Vi vil i dag takke disse to som har gått ut for det trofaste arbeide de har nedlagt. De var begge med og hegnet om det vesle museumsbarnet i mange år før historielaget ble stiftet, og de var begge med og skjøv lasset opp den bratteste kneiken.
Styret er klar over at det er mange, mange som skulle vært nevnt. Men det gikk ikke. Det var for mange. Men de er ikke glemt. De står alle i historielagets bøker.
Ja, her har vi nevnt noe av det som er gjort, men ikke noe av det som er forsømt. Det er ikke vanskelig å peke på. Alle de oppgaver vi har foran oss skal vi også la ligge i dag. En tiåring har framtida for seg, og når vi steller godt med ham vil han nok vokse seg stor og kjekk, og bli til glede og gagn for hele bygda.
Askim 23. oktober 1948. Jens Grønset
ASKIM HISTORIELAG’S 10-ÅRS JUBILEUM
23/10-1948
Mel.: Blant alle lande.
Ja, ti år siden det er i år
Historielaget startet, som tiden går.
De som har strevet
den hele tiden,
vår takk de får.
Som formann Rui ved sprøyten står,
så rolig Grønset ved siden går.
Ja, Løken kassa
han godt har passa,
i alle år.
Fru Wiker penger har fikset inn,
og Olberg rusler med ro i sinn.
Ja, alle sammen,
både ung og gammel,
om laget slår ring.
Av redaktører det har vi to,
og avisen har vært riktig god.
Vi er så spente,
når kan vi vente
å få høre no’.
Av medlemmer har vi sytti det,
og alle følger så ivrig med.
På møter og fester,
når no’n oss gjester,
vi har det g.
Når på han ”Lars” vi har fått sving,
og alle benker seg rundt omkring,
ja da går praten
den halve natten,
er vekk som vind.
Vi ønsker laget vårt fremgang god,
og at på åsen det opp må gro
mange flere huser,
som minner hyser
om fedres bo.
Folkevise fra Askim.
Ranga jeg meg på rangalår, ranga jeg meg så gjerne.
Ranga jeg bort mi beste bjelleku, ho hette røde Gullstjerne.
Kom jeg him te’n far og mor, alle dem var ville,
nær som ho søster Snille.
Bar ho graut i klute, bad meg ete ute.
Gjorde jeg det som verre var: Satte lo og la i brand.
Det te å brenne, jeg te å renne,
te jeg kom te et anna land.
Sto e kjerring og stampa graut. Jeg tok e stekke, ville slekke.
Kjerringa tok en værmebrand, slo te meg på min snehvite hand.
Jeg tok en kampestein, dro te kjærringas kjakabein.
so ho felt i svime - fekk jeg grauten åleine.
Grauten ga jeg høggargutten,
høggargutten ga meg ve’n
ve’n ga jeg bakstekjerringa,
bakstekjerringa ga meg lefsa,
lefsa ga jeg lomann,
lomann ga meg kønne
kønne ga jeg møller’n
møller’n ga meg mjølet,
mjølet ga jeg grisen,
grisen ga meg busta,
busta ga jeg skomaker’n,
skomaker’n ga meg støvla,
støvla ga jeg brura,
brura ga meg linna
linna ga meg løvet,
løvet ga jeg kua
kua ga meg kælven
kælven ga meg en gard,
som jeg kunne sitte på i førretjuge år,
og sia så lenge jeg lævde.
Denne regle er skrevet opp av Erna Skårud. Hun har også skrevet opp melodien.
Hennes far, presten Alf Skårud sang den. Han hadde lært den av sin far, Mattis Skårud,
som igjen hadde den fra sin mor, som var fra Maseng i Askim.
En avskrift er sendt professor Knut Liestøl til uttalelse.
Askim 23-10-48.
