Kristian Toverud i Vamma og Solbergfoss.
I Vamma bor Kristian Toverud. Han er pensjonist. Men han minnes godt utbyggingen av Vamma og Solbergfoss. Han jobbet selv på begge steder under anleggstiden. Først i Vamma, deretter i Solbergfoss.
Det var farlige arbeidsplasser, flere ble drept i arbeidsulykker.
Selv var han nær på å miste livet to ganger.
Vamma var et stort anlegg. I den travleste tiden kunne det jobbe opptil 800 mann der. Jeg begynte der i 1915. Jeg ble ansatt for å gjøre forfallende anleggsarbeid. I grunnen var jeg heldig. Jeg ble satt til oppmålingsarbeid sammen med en til. Det var fint arbeid, og fortjenesten var god.
Vi målte opp og satte opp merker. Snekkerne gjorde ingen ting før vi hadde satt opp merker. Så en måtte henge i. Arbeidsdagene var lange.
Det var ti timers dag den gang, og ofte var det kaldt og surt. Spesielt om vinteren på grunn av at en måtte stå ute i timevis uten noe på hendene. En klarte ikke å skrive og sette merker med votter på.
Falt ned.
Det var på våren. Jeg sto på toppen av den høyeste av hengebru-mastene.
Snøret med måleloddet hadde jeg hevet utenfor. Ingeniøren sto på en knaus lengre borte for å foreta en beregning. Det var glatt og isete.
Plutselig skled jeg utfor. Rundt masten var det bygd opp stillas i flere etasjer. Jeg datt gjennom samtlige og alt raste ned.
De fant meg så å si begravd i en bordhaug.
De grov meg fram, og det viste seg at jeg kun hadde skadet meg på knærne.
Jeg hadde slått hull på dem. Jeg fikk gå hjem den dagen.
Ingeniøren beregnet fallet til 28 meter. Slapp unna uten men.
Våren 1918
sa jeg opp. Faren min hadde fått lungebetennelse og jeg måtte heim for å ta onna. Jeg gikk aldri «tebars». Jeg var redd for å få jobb inne i stasjonen. Det var grusomt å jobbe der på grunn av varmen. Temperaturen der inne lå på 60 – 70 grader, på grunn av dårlig ventilasjon. Det hendte at folk ble gærne av å jobbe der. De holdt ikke ut varmen, og ble direkte sinnssyke.
De ble sendt til Veum, sinnsykehuset i Østfold. Etter å ha vært der en stund ble de helt bra igjen. Men ingen kom tilbake.
Etter å ha vært heime en stund, reiste jeg til Solbergfoss og tok arbeid på anlegget. Det var hardt arbeid der på anlegget. Jeg kan huske at vi hadde ett kvarter på oss for å tømme en jernbanevogn med sand eller grus, og hadde kun en spade å bruke. Men jeg var ung og sterk og likte å arbeide.
Så det gikk. Jeg trivdes.
Hengebru falt ned.
En entreprenør fra Oslo hadde bygd en hengebru over fossen, som skulle brukes under anleggstiden. Den var beregnet til å tåle 42 tonn. Det skulle den prøves med. Vogner med stein ble kjørt utpå. Jeg så med en gang at brua forandret seg og sa det til broren min. Den står ikke til kvelden.
Hele dagen gikk jeg og ventet på at brua skulle falle ned. Hver gang jeg måtte gå over den holdt jeg meg fast i en wire som gikk på utsiden av brua. Den var brukt under arbeid med å sette opp brua. Dagen var nesten slutt, og vi skulle over for siste gang. Jeg tok tak i wiren med den ene hånda og slo følge med en kar over. Bak oss kom bror min og en annen. Da vi var midt på brua smalt det som ett børseskudd.
Brua raste ned i dypet. Jeg hang i wiren, og kastet den andre armen ut og fikk tak i mannen ved siden av meg. Men han hadde en glatt anorakk på seg. Jeg greide ikke å holde ham, og han forsvant i dypet. Bror min og den andre hadde råflaks. De ble hengende etter klærne i jernbaneskinnene og ble reddet.
Sjøl gikk jeg med armene inn til den andre siden, hvor hjelpsomme kamerater fikk meg på land.
Neste dag gikk jeg og sa opp. Siste tjue fem årene har jeg jobbet for Vamma. Det som jeg har drevet mest med er tømmerkjøring med hest.
Det har jeg alltid likt. Synes det er trivelig med hest.
Nå er jeg pensjonist. Vi gamle har det godt idag.
Når kvelden kommer gjør jeg opp i ovnen, og koser meg med avisa, sier Kristian Toverud.
tt -05.11.2018
