Forløpet og utbyggingen av fossefallene ved Vamma.
Hans Harald Løkke.
[Innlegg i Fosseduren i 1998]
Det er vel ikke så mange av oss som kjenner til historiene bak våre kraftstasjoner, så i den anledning vil jeg gi en presentasjon av mennene bak utbyggingen av fossene ved Vamma.
Vamma har vært Hafslunds «flaggskip» i mange år og for aksjonærene ei veldig god «melkeku»
Sam Eyde var mannen med teknisk utdannelse fra Tyskland, og full av ideer om bruken av fossefallene i Norge til industriell bruk. Han ble Hydros første generaldirektør. Sam Eyde skrev også en bok om sine meritter; «Mitt liv og mitt livsverk», som ble skrevet meget levende og direkte. Jeg bruker sitater skrevet direkte fra hans bok.
Jeg innså at det gjaldt å samle en del av den beste vannkraftfor å kunne fremby den til industriell utnyttelse, men forståelsen av disse ting var på den tid meget liten i Norge, og det var vanskelig å reise penger til et slikt formål. Selv hadde jeg ingen kapital, da det jeg hadde måtte gå til mitt ingeniørkontor. Det blev imidlertid dannet et konsortium som bestod av mine svenske venner heradshøfding Knut Tillberg og legasjonsråd Fredrik Rappe, og den 30. juni 1902 påtok jeg mig like overfor disse, og for regning av et selskap som skulle dannes med en kapital av kr 1 200 000 ¨å innkjøpe Vammafoss og Vrangfoss i Glommen, med en samlet fallhøide av 28,2 m. Den 16. juli 1902 blev selskapet dannet under navnet A/S Vamma Fossekompani, med heradshøfding Tillberg, direktør Fr. Hjorth, byråsjef Schiøtt, ingeniør Helge Steen og mig som aksjonærer. Både Hiorth, Steen og Schiøtt blev for øvrig snart kjøpt ut av Tilberg og mig. Legasjonsråd Rappe var min venn fra studietiden. Han var meget velstående, men hans interesse for de norske foretagender innskrenket sig i grunnen til de chanser de gav for en god pengeplassering, - ellers stolte han alltid på de forslag Tillberg og jeg kom med, og det fikk han heller ingen grunn til å angre på. Det var gjennom Rappe jeg kom i forbindelse med brødrene Wallenberg i Stockholms Enskilda Bank, som skulle komme til å spille så stor rolle videre. Brødrene Wallenberg hadde videre skrevet kontrakt med ressurssterke Banque de Paris og direktør Edmont Moret i Paris. Moret var bankmann og hadde hverken innsikt i tekniske eller industrielle spørsmål. Dette medførte de største vanskeligheter for mig hver gang jeg var i Paris og skulle ha noe vedtatt av direksjonen, for Moret var ustanselig klar til å komme med andre forslag i håp om at hans egen posisjon skulde bli så meget sterkere. For overhode å få viktigere saker igjennem i Paris måtte jeg gripe til en krigslist. På direksjonsmøtene la jeg først frem alle uvesentlige saker og ventet med de viktige spørsmål til lunsjtiden nærmet sig. Da begynte franskmennene å bli nervøse og urolige, de så på klokken og forberedte sig på å gå. Og så kunne jeg i løpet av noen minutter få unda avstemningen over de punkter på dagsorden som virkelig var av betydning.
Da min gamle venn Finaly senior en gang fikk høre om de vanskelighetene jeg hadde med Moret, sa han; «Den karen lar sig nok ikke omfrisere. Det eneste som hjelper er å få fjernet ham.» Men det lyktes mig først flere år senere. Like til 1911 hadde jeg den fornøielse å måtte samarbeide med Moret, og hvis jeg ikke hadde hatt så sterke nerver og vært så brennende opptatt av min virksomhet, vilde jeg neppe holdt ut.
Etter at jeg fra sommeren 1902 og utover hadde fått samlet vannkraftrettighetene ved Vamma og Rjukan, gjaldt det å finne utnyttelse for disse veldige kraftmengder. Elektrisiteten som kraft og lyskilde var endnu i sin grønneste barndom, og vannkraft ble bare anvendt i temmelig beskjeden utstrekning i enkelte industrier samt kverner og møllebruk, så det var intet enkelt problem å finne anvendelse for alle disse hundre tusen hestekrefter. Som eksempel på hvor uendelig liten tiltroen var med hensyn til anvendelse av elektrisk kraft, både på den tid jeg opptok vannfallsplaner, og i de nærmeste følgende år, kan jeg nevne de forhandlinger jeg førte med Kristiania kommune angående avståelse av Vamma. Jeg hadde helt fra begynnelsen regnet med at Vamma kunde komme til å inngå som ledd i hovedstadens elektrisitetsforsyning, men mine forslag i den retning blev ikke møtt med den ringeste forståelse. Fra først av blev det hevdet av kommunens konsulent at stigningen i byens elektrisitetsbehov vilde dreie sig om ca., 500 KW pr. år, og på grunnlag av et sådant småborgerlig syn på saken var naturligvis enhver mulighet for antagelse av et så stort prosjekt som Vamma utelukket for kommunens vedkommende. Vamma blev senere på ny tilbudt Kristiania i 1907, men selv på dette tidspunkt skjønte man ikke hvilken betydning dette vannfallet kunde få.
På grunn av fallets gunstige beliggenhet for Kristiania var jeg av den mening at Vamma ikke skulde benyttes i salpeterindustrien, men burde reserveres offentlig bruk. Forståelsen fra Kristiania kommunes side uteblev imidlertid, og Vamma blev i 1912 overdratt til Hafslund. Sjefen der, direktør Knut Bryn, og hans medarbeider direktør Bernhard Thams, var langt mer klartseende enn kommunens folk. Jeg fikk Hydro til å gå med på overdragelsen, idet jeg personlig uttalte mitt ønske om at Kristianias fremtidige interesse blev tilgodesett ved kombinasjonen Vamma-Kykkelsrud. Utbyggingen blev nu forsert og forelå ferdig i 1915 med en kapasitet på 87 000 hk.
Men tenk om kommunen hadde kjent sin besøkelsestid og sikret sig eiendomsretten til denne fabelaktige kraftkilde.
