Lokalhistorie

Utgitt av
Askim menighetsråd
1978
© Askim menighetsråd, 1978
Forsiden er tegnet av Harald Skotheimsvik.
Bakside: Kristus triumfans — den seirende Kristus, stående på jordkloden med seiers- fane i den ene hånden og den andre løftet til velsignelse, fra toppstykket til altertavlen i Askims Mariakirke, 1697. Norsk folkemuseum.
Fotos: Askim kirke, Ottar Stordahl. Interiør gamle kirke, Norsk folkemuseum, Universitetets oldsaksamling, Riksantikvaren.
Øvrige fotos: Øvre Smaalenene, Prestearkivet.
Trykt i:
Sandvigs Boktrykkeri, Askim
MCMLXXVin
FORORD
I anledning Askim kirkes 100-års jubileum, ga Askim menighetsråd i møte 10.2.1976 Einar Bjorvand i oppdrag å begynne redigeringen av et festskrift. I møte 8.3.1977 avla Bjorvand rapport om arbeidet med skriftet og forslag til omfang, opplag og kostnadsramme. iMenighetsrådet bifalt forslaget og oppnevnte sokneprest Odd Stene og amanuensis Einar Bjorvand som redaktører for skriftet.
Når redaktørene med dette legger fram resultatet av sitt arbeid, er det i håp om at skriftet vil kunne styrke interessen både for bevaringen av våre kulturminner, og for det levende budskap som kirken også idag står som formidler av.
I de tidligere århundrer er bygdas historie og kirkens historie ett. Det stofftilfang man derfor har å øse av, er enormt, og en redaksjonskomité må nødvendigvis finne en linje og prioritere visse aspekter både i fortid og nåtid. Stoffmessig kunne dette blitt en tykk bok. Når man nå, også av økonomiske grunner, har valgt å lage et mer beskjedent skrift, er det uunngåelig at mange vil finne at det er stoff de savner, vi kan bare håpe at leserne også kan finne stoff av interesse.
Redaktørene vil rette ea hjertelig takk til alle som har gitt verdifull hjelp i form av opplysninger, råd og dåd. En særlig takk til våre bidragsytere: Biskop Gunnar Lislerud, amanuensis Bernt T. Oftestad og lærer Jens Grønset. Sist, men ikke minst, vil vi takke Askim kommune som har støttet skriftet økonomisk.
Odd Stene Einar Bjorvand
IV
INNHOLD
Biskop Gunnar Lislerud, Bygget av levende steiner 7
Einar Bjorvand, Den gamle og den nye kirken 9
Jens Grønset, Askim kirkestol: Hva kirkeregnskapene forteller 34
Bernt T. Oftestad, Menighet i en ny tid 45
Odd Stene, Kirkelivet i krig og fred 66
Odd Stene, Askim gravkapell 73
Odd Stene, Askim prestegård 77
Jens Grønset, To Askim-prester 82
Sokneprestene i Askim 88
Kapellaner 89
Organister 90
Kirketjenere 90
Klokkere 90
Kirkeverger 91
Menighetsrådsformenn 92
Menighetens ansatte og valgte medarbeidere i jubileumsåret 92
Odd Stene, «Klokker enn kimer og kaller.. .> 93
V
Biskop Gunnar Lislerud
Biskop Gunnar Lis/erud
Bygget av levende steiner
«Værselv levende steiner som blir bygd opp til et levende hus.» 1. Pet. 2,5.
100 år er ikke så lang tid for en kirke — heller ikke i vårt bispedømme. Rundt om i Østfold finner vi en rekke kirker helt fra tidlig middelalder, og de er fremdeles i bruk som menighetenes gudshus.
Men 100 år betyr faktisk 3 generasjoners livslengde — og de fleste av oss husker godt både foreldre og besteforeldre. Derfor er Askim kirkes historie levende historie for de fleste mennesker som lever og bor i Askim idag. Mange av oss har kjent mennesker som bodde i Askim dengang kirken ble bygd. Vi har sett Askim-byen vokse. Jeg husker Askim som en liten stasjonsby med en smal riksveg som snodde seg over jernbanelinja, rundt krappe gatehjørner og ut av byen. Men så kom gummifabrikken til og bussene som fraktet arbeidsfolk fra bygdene rundt omkring. Nye industrier er kommet til, og Askim vokser stadig.
Det er sikkert lenge siden tallet på «ur-innbyggere» ble forbigått av tallet på innflyttere. Alt dette er skjedd i løpet av Askim kirkes historie — i løpet av 3 generasjoner. Alt dette står å lese i kirkebøkene i Askim kirke.
Hva har den 100 år gamle kirken betydd for Askim-folket? Det kan være godt å stille det spørsmålet. Og da tenker jeg ikke bare på selve kirkehuset. Det er solid bygd og tatt godt vare på, men hva med menigheten, forsamlingen av de troende i Askim, den som er bygd av levende steiner? Hva har den betydd for Askim og de 3 generasjonene som har gått inn og ut gjennom kirkens dører i denne tiden? Hvilken hjelp og støtte har menigheten og dens kirkehus kunnet gi til unge og gamle i livets strid.
Har kirken gitt mening til livet? Har kirken formidlet fred ogforsoning, fellesskap og trøst,glede og trygghet, frihet og varmePHar kontakten med menighet og kirke gitt hjelp i livet og i døden — ja, like inn i evigheten?
7
Vi har grunn til å takke. Hvem kjenner alle de velsignelser «i det skjulte og i det åpenbare» som har tilflytt Askim-folket gjennom kirke og menighet gjennom disse 100 år!
La oss også takke for kallet til tjeneste — både for Gud og mennesker — som utgikk fra Askim kirke. La oss takke dem i generasjonene foran oss som var villig til å gi tid og krefter, evner og penger til Herrens arbeid.
Et hus som er bygd av levende steiner blir aldri ferdig. Det er stadig under bygging. Slik er det også med Askim menighet. Når vi takker for kirkehuset, må vi ikke glemme menigheten. Bygningsarbeidet må holdes ved like på begge steder! Så ønsker vi for Askim-byen flittige og modige byg- ningsfolk, som trofast bygger videre — på kirke og menighet.
Borg bispestol, 10. juli 1978
Einar Bjorvand
Den gamle og den nye kirken
i
Askims første kirke
Går vi tilbake i tida, og forsøker å danne oss et bilde av strukturen i bygdesamfunnet Askim på den tid da kristendommen gjorde sitt inntog, og kirkebyggingen tok til i vårt land, finner vi snart ut at den tetteste bosetningen nok har vært innenfor en sirkel dannet av gårdene Gudim, Askim, Grøtvedt, Løken og Hov. Utvider vi sirkelen litt, får vi også med gårdene Kolstad, Dramstad, Gjellestad, Skjolden og Ihlen. Det er da også særlig på disse gårdene vi finner den største konsentrasjon av gravhauger og andre religiøse-kulturelle fortidsminner. Både gårdsnavnene og de funn som er gjort, forteller klart at Gudim og Hov har vært lokale sentra i den religiøse offerkultus, mens Løken (g.no. Leikvin) må ha vært et sentrum for leik og dans og mer kulturelt pregede aktiviteter, selv om de mange gravhaugene i området bærer tydelig bud om den nære forbindelsen mellom religiøst og kulturelt liv i gammalnorsk tid.
Da Askims steinkirke ble reist mot slutten av 1100-tallet, fikk den derfor en sentral plass i bygda, plassert på en høyde midt imellom og ikke langt fra de to religiøse-kulturelle sentra på Hov/Løken og Gudim. Nettopp denne plasseringen kan også gi oss en pekepinn om når den første kirken ble reist i Askim. På slutten av 1000-tallet var det nettopp kirkens erklærte politikk å bygge kirkene i nærheten av de gamle gudehovene, men ikke så nær at det skapte grunnlag for åpen konflikt. Hundre år seinere, da Askims romanske steinkirke ble reist, hadde den gamle gudetroen mistet sitt grep på folket, og kirken ble gjeme plassert rett på selve hovet. Ettersom Askims middelalderske steinkirke ligger på respektfull avstand fra de gamle gudehov, er det derfor meget mulig at den ble plassert på tomten til en tidligere kirke bygget en gang på 1000-tallet. Dette har i så fall vært en trekirke. Etter det vi vet om kristningsprosessen og den tidlige kirkebygging i Norge, er det svært lite sannsynlig at den romanske steinkirken som ble reist på 1100-tallet, var den første kirken i Askim. Ved siden av kirkens
9
plassering er det ytterligere ett forhold som gjør det sannsynlig at trekirken og steinkirken har stått på samme sted: den katolske vigsling.
Etter katolsk ordning skulle enhver kirketomt vigsles. Kirketomten var dermed hellig grunn, og den forble hellig for all fremtid. Derfor er det overveiende sannsynlig at man bygget den nye steinkirken utenpå den gamle kirken. Hvorvidt disse vurderingene er riktige, kan vi bare finne ut ved utgraving av den gamle kirketomten som ligger ca. 30 meter øst for sakristiinngangen til den nåværende kirke.
II
Steinkirken rives
Hundre år er ikke et langt tidsrom i kirkens liv, heller ikke i kirkens historie i vår bygd. Askim har hatt kirke i over 900 år. Da den gamle middel- alderkirken ble revet i 1877, hadde den vært det samlende merke for det religiøse liv i vår bygd i 700 år. Ifølge den såkalte Røde Bok (en jordebok over geistlig gods i Oslo bispedømme fra ca. 1400) var kirken innviet på Sta. Agathas dag (Agotsmesse) 5. februar og viet til jomfru Maria. Bygdefolket har hatt grunn til å være stolt av sin Mariakirke. I sin tid var det sikkert den eneste steinbygning i bygda, og da den stod ferdig med en total
Askim s gamle steinkirke. Foto fra nordvest. Prestegårdens lysthus helt til høyre. I forgrunnen den gamle veien til Øyeren mellom kirken og prestegården.
y
10
Den gamle kirken. To tegninger Kirken sett fra sydvest og sydøst.
fra 1860-arene av Theodor Bjørnstad.
lengde for skip og kor på ca. 25 meter (ytre mål), utført i pent forarbeidede kvadre i gneis med mange forseggjorte detaljer, var den utvilsomt et stolt syn.
1 1870-årene stod vår bygd foran inngangen til en ny tid, og bygdas ledende menn, både folkevalgte og geistlighet, var mer opptatt av å skaffe bygd og menighet et tidsmessig og høvelig gudshus enn av å bevare en gammel kirke, forfallen av elde og vanskjøtsel. Menighetens ankepunkter mot den gamle Mariakirken var mange: Kirken var for liten, den hadde bare 200—250 sitteplasser, og med to smale, smårutete vinduer i skipets sydside og to enda mindre i koret, var kirken også mørk. Den middelalderske byggestil med et langt og smalt kor og med en murhvelving mellom skip og kor som nærmest delte kirken i to, gjorde at mange ikke kunne se presten langt der fremme ved alteret, og på flere steder i kirken var det vanskelig å høre. 1 tillegg var kirken kald, grunnen under kirken var fuktig, og gulvet råtnet opp med jevne mellomrom, og mange, særlig blant de eldre, klagde over helsefaren.
Det var nok derfor mer av økonomiske hensyn enn av pietetsfølelse at man i 1873 vendte seg til arkitekt Thrap Meyer for å få hans vurdering av om problemene kunne løses gjennom en reparasjon og utvidelse av den gamle kirken. Thrap Meyers rapport var nedslående lesning:
«Grundmurene have svigtet paa flere Steder. Murene ere næsten overalt temmelig betydelig ude af Lod, samt paa mange Steder gledne ud i Bue. Stenenes Forbindelse i Muurværket er gjennemgaaende næsten ophørt, og
11
mangesteds saaledes forbi, at store Sprækker vise sig. Skibets Bagvæg samt Langvæggernes Forbindelse med Koret og dettes Bagvæg, ere de Dele, der paa Grund af alle disse nævnte Aarsager see meest medtagne ud, og hvor Mangleme ere meest truende for Soliditeten. Her er paa flere Steder større og mindre Stene aldeles løse, ja paa det første Sted saaledes, at de true med at falde ud. Skibets ene Side har en stor Sprække der ved Aabningen viser at den ene Deel af Muren ligger adskilligt udenfor den Anden. A]\e Kirkens Mure ere i en saadan Tilstand at de maa kaldes faldefærdige, og selv en liden Deel af dem vil aldeles ikke kunne benyttes til et nyt Arbeide, eller under en Udvidelse ».
På bakgrunn av dette kan vi vel forstå at man ønsket å bygge en ny kirke, og vi må vel også, motstridende, gå med på at økonomien ikke tillot at man lot den gamle kirken bli stående ved siden av den nye. Det er atskillig vanskeligere å akseptere at man lot kirken rive uten å sørge for fotografering, oppmåling, tegning, beskrivelse av inventar eller på annen måte søke å redde minnet om kirken for etterslekten. Store deler av inventaret og av kirkemurens kvaderstein ble spredt rundt på gårdene slik at det er et møysommelig og for en stor del nytteløst arbeid å forsøke å etterspore det, selv om en del av de mest verdifulle klenodiene etter hvert har funnet sin veg til museene.
m
Askims gamle Mariakirke
For å tegne et bilde av den gamle kirken slik den en gang var, må vi idag sette sammen et puslespill med mange biter. Vi har to fotografier av kirken: ett fra nordvest og ett fra sydvest, og tre tegninger av Theodor Bjørn- stad: fra sydøst, sydvest og nord. 1 1934 klarte Professor Johan Meyer etter nitide studier og målinger av steiner i den nye kirkens grunnmur og i kirkegårdsmuren samt grunnmuren under den gamle skolebygningen på Dehli å lage en rekonstruksjonStegning av kirkens opprinnelige utseende.
Den nåværende kirke står på plassen mellom den gamle kirken og prestegårdens gamle lysthus (nå på bygdemuseet). Som man også vil se av bildene, gikk veien nordover mot Øyeren tidligere vest for kirken mellom kirkegården og prestegårdshagen.
Utsiden av muren var i sin helhet bygget av kvaderstein. De fleste steinene var lysegrå gneis som ble hogd ut lokalt, og noe var rød granitt.
«Veggflatene er nitid hugget med stenøks» (Meyer).
Kirken ble pusset og kalket innvendig og utvendig i 1600-årene. På bildene har koret rett østvegg, men på grunnlag av flere sokkelstener og
12
Den gamle kirken. Foto fra sydvest. Prestegården i bakgrunnen, lysthuset midt i bildet. Den nye kirketomten ligger mellom dette og den gamle kirken.
kvadre med buet ytterflate som Meyer fant, samt en vindussålbenk som må ha sittet under vinduet i korets østvegg, vet vi at koret opprinnelig må ha hatt en ca. 6 meter bred apside mot øst (dvs. et hvelvet, halvrundt utbygg bak alteret). Muren i apsiden må ha blitt revet i middelalderen, og koret ble da forlenget slik at det til slutt utgjorde nesten 5/6 av skipets lengde. Dermed fjernet man alteret enda mer fra menigheten i skipet, og den trange mur åpningen i korbuen, som det klages over gjentatte ganger på 1800-tallet, vanskeliggjorde ytterligere kontakten mellom menighet og forrettende prest.
Et annet forhold som det stadig ble klaget over, var vinduene. På 1800- tallet hadde kirken fire vinduer på sydsiden, to i skipet og to mindre i koret. Bare ett av de to sistnevnte er opprinnelig, det andre vinduet i korets sydside ble laget i 1703. Om vinduene syntes små på 1800-tallet, har de nok opprinnelig vært enda smalere. Vinduene ble stadig utskiftet og reparert på 1600- og 1700-tallet, og så sent som i 1854 ble det satt inn to nye vinduer. Den vindussålbenken som har sittet under vinduet i korets apside ( nå i Universitetets Oldsaksamling), viser en lysåpning på bare 17 cm. Sålbenksteinen, som er 123 cm lang, og 40 cm høy, har innrisset en løvefigur på hver side. Løvene vokter trolig dette vinduet for å beskytte kirkens helligste sted, alteret. Denne sålbenksteinen, som er ganske
13
enestående i vårt land, er en av mange forseggjorte detaljer ved Askim - kirken som vitner om en byggherre med store pretensjoner. Professor Meyer konkluderer sin undersøkelse med å hevde at Askims Mariakirke i sin tid må ha vært «en av de fornemste i Oslo-egnen».
Da kirken ble revet, var gavlene murt helt opp til mønet. Dette var nok ikke opprinnelig, men sannsynligvis utført mot slutten av 1600-tallet, muligens etter det ulykksalige året 1690 da både prestegården og alt inventar i kirken brant. Det må i hvert fall ha skjedd før 1700, for kirkeregnskapene
forteller at gavlen ble oppmurt på ny i 1703.
Av prostiboken fra 1732 og sokneprest Wilses beskrivelse av Spydeberg
prestegjeld 1779, vet vi at kirken på 1600- og 1700-tallet var tekket med bly, som ifølge Wilse var meget sjeldent. Dette var neppe noen helt heldig løsning. På 1600- og 1700-tallet måtte blytekket repareres og utskiftes mange ganger med få års mellomrom. I 1812 ble taket tekket med teglstein. Kirken hadde en åttekantet takrytter med høy hjelm som satt midt på skipstaket. 1 1637 ble kirketårnet ødelagt «aff Torden og Liuneld», det ble reparert flere ganger på slutten av 1600-tallet, og i 1735 ble det igjen helt fornyet. (De fleste opplysninger om oppussing og reparasjoner er hentet fra Sigrid og Håkon Christie, Norges Kirker, Østfold, b. 2). Ved in-
14
Buet sålbenkstein fra opprinnelig apsis i Mariakirken. Lnvefigurene vokter vinduet bak alteret. Universitetets Oldsaksamling.
speksjon av kirken i 1665 var bjelkene i tårnet nesten «sønderhugget og fordervet» av hakkespetter!.
En kirke står ikke i syv hundre år uten reparasjoner og vedlikehold. Et godt inntrykk av situasjonen på 1700-tallet får vi gjennom Lars Raschs Øf- re-Borgesyssels Prouste Bog fra 1732 der prosten Rasch har samlet inn rapporter fra alle sokneprestene i prostiet. Der finner vi da også «Asckims Kalds og Kirckes Besckrivelse forfatted af Georg Christian Bernhoft». Bemhoft, som var sokneprest i Askim fra 1726 til sin død i 1736, skriver om kirken:
«Hvad tid Kirken er bygget kand icke faaes udspurt, men uden tvil er dend meget gammel. Dend er opsat af qvadresteen og tekket med blye. Dend ene side af Muren begynte at sige ud, men er af Kirke-Eieren Monsr Colstrup igjen reparert. Kirken staar paa saa fugtigt enn grund, at gulf og stole ey lenge kand staa uforraadnede men alt efter faae aar maa flijes. Sac- risti er her icke til Kirken, som dog vel var fornøden. Men en Skrifte-stoel er kun afbygget paa den ene side ved alteret. Ao. 1723 er Kirken blefven soldt til sorenskriveren Monsr Janus Colstrup, i hvis hender dend endnu er og er af hannem blefven repareret».
1 1729 ble det lagt nytt gulv i kirken, og kirketårnet ble reparert og tjæ- bredd. «Dog er samme Taarn saa Brøstfældigt, at det snart maa biugges af
nyt», det ble da også gjort — i 1735. Kirken hadde altså ikke sakristi, men det gamle avlukket for skriftemål ble etterhvert noe utbygget til dette bruk.
Det var kong Fredrik IV som, for å bringe orden i økonomien igjen etter den store nordiske krig, begynte å selge kirkene. Sorenskriver Janus Colstrup på Narvestad i Eidsberg var altså den første private eier av Askim kirke. Kjøpesummen var 700 riksdaler. Selv om han synes å få god attest av soknepresten når det gjelder vedlikehold av kirken, ble dette salget begynnelsen til enden for Askim kirke. Det var uunngåelig at den etterhvert kom i hendene på eiere som dels bodde så langt unna at de hadde liten in-
15
teresse av kirken, dels var uvitende om hva som trengtes for å holde en slik middelalderkirke ved like. Ved prostevisitasen i 1846 blir ennå kirken beskrevet som «vel vedlikeholdt», men mørk og for liten. Det er derfor synd at kommunen ikke kjøpte den tilbake da den ble tilbudt kirken for 2000 spd. i 1844 og igjen for 1600 spd. i 1854. Man ventet til kommunen selv kunne diktere prisen, men da var også kirken helt forfallen.
IV
Mariakirkens interiør
Vi har intet fotografi og ingen tegning fra kirkens interiør. I Statsarkivet i Oslo har jeg imidlertid funnet et rettslig skjønn over Askim kirke som ble
foretatt i 1870 som et ledd i bestrebelsene på å tvinge eieren til å foreta utbedringer eller få kirken over på kommunens hender. Dette dokumentet inneholder også alle de viktigste målene inne i kirken. Skipet blir da oppgitt å være 12,10 m langt og 9,10 meter bredt (omregnet fra fot og tommer). Det var 12 benker på nordsiden og 13 benker på sydsiden, jeg antar at dette betyr at prekestolen har stått på nordsiden. Den må ha stått på utsiden av korbuen for det ble klaget over at det var vanskelig å høre prekenen for de som satt i koret. Midtgangen i skipet var 1,88 m bred og benkene på hver side 3,60 m. Koret var 9,90 m langt og 6,10 m bredt. Det var fem stolrader på hver side av kormidtgangen som var 1,96 m bred. Stolra- dene opptok 5,20 m av korets lengde. Det var to gallerier, ett i vest og ett langs nordveggen. Vestre galleri var 6,75 m langt og 2 m bredt. Nordre galleri var 8,45 m langt og 1,80 m bredt. Kirken hadde altså en total lengde på temmelig nøyaktig 22 m (innvendig mål). Ettersom Meyer har målt murtykkelsen til 1,24 m, var det ytre mål ca. 25 m. Kirken var altså litt kortere enn Meyer antok, men forøvrig stemmer hans mål forbløffende godt. Takhøyden er anslått til 7 m. I tillegg kommer selvfølgelig våpenhuset foran vestportalen. Dette var av tre og neppe opprinnelig. Våpenhuset råtnet opp flere ganger og måtte repareres eller gjenoppbygges fra grunnen.
Alterringen var opprinnelig rettvinklet, men ble avrundet og kledt i 1841. Noe av det inventar som prydet kirken og gudstjenesten i forrige århundre, har vi fremdeles. På alteret stod to alterstaker i tinn med årstallet 1753 og navnet til to av kirkens daværende eiere. Ved nadverd kunne man der også finne en kalk av sølv fra 1684 med et krusifiks fra middelalderen som i likhet med alterstakene fortsatt er i bruk. Presten bar kanskje den over 200 år gamle messehagel i rød fløyel med kors i gull som idag henger i sakristiet. Altertavlen fra 1697 var meget høy, den måtte festes til veggen
16
WO oi b
Askims middelalderkirke. Iararendl^e mål
Målestokk : 7/6 cm -/Om
r
12 I Ocrr\
H
'Rekon.struXsj
A
etk
nd
r~ Opprnadvrcv fra
/S70
uo o/9
Over: Gml. messehakel i rød fløyet som nevnes i inventarlisten fra 1760; nå i sakristiet.
Høyre: Moses fra den gamle altertavlen. Høyde: 107, 5 cm. Norsk folkemuseum.
av fire jernstenger, og den var laget av billedhu;Corfitz Cornelssøn. I sen- I toppfeltet har den hatt en Kristus-figur som ha- stått på en jordklode med seiersfanen i venstre hånd og den høyre løftet til velsignelse. Rundt den seirende Kristus har det vært figurer som fremstiller Moses, Aron og Lukas. Figurene oppbevares idag på Norsk Folkemuseum. I Trøgstad museum har de to vinger som har tilhørt enten altertavlen eller et epita- fium. (Christie, s. 18). Det er beklagelig at våre forfedre ikke engang bevarte altertavlen, men tillot at den ble stykket opp og spredd for alle vinder. Bevaringstanken var tydelig ikke særlig fremtredende. Så sent som i tyveårene kunne en Askim-mann fortelle hvordan han som gutt hadde vært med på å hente fram fra gårdens vedskjul og sage opp til ved apostel- eller profetfigurer fra Askims gamle kirke.
Det meste av det som fantes av salgbart interiør i kirken, så som profet- og apostelfigurer, bilder, døpefont, o. 1., ble solgt på auksjon sammen med de steinene man ikke hadde bruk for til kirkegårdsmuren eller skolebygningen på Dehli nedre. Steinene havnet i grunnmurer o. 1. rundt om på gårdene, noen så langt av sted som til Hobøl og Eidsberg. Stort likere gikk
18
det ikke med inventaret. Kirken hadde alle tolv apostelfig urene, treskjær* ingsarbeider fra 1690-årene: de er alle gått tapt på én nær. Men noe er dukket opp igjen. Brystningen på nordre og vestre galleri hadde 86 cm høye og 65 cm brede malerier av gammeltestamentlige konger og
museum
ble i 1929 frembudt til salg av en antikvitetshandler i Oslo, men i Askim syntes man ikke de var verd sin pris, de er derfor i dag i Trøgstad museum. Heldigvis ble heller ikke alt solgt på auksjonen. Seks trefigurer ble ifølge Kirketilsynets protokoll sendt til Norsk Folkemuseum. Der har de i dag, ved siden av den fine Kristus triumfans-figuren, Moses. Aron og Lukas, sannsynligvis fra alteret, og to allegoriske kvinnefigurer, trolig Fides og Pietas, som muligens flankerte oppgangen til prekestolen. Det var meget populært med slike allegoriske figurer (figurer som representerer en moralsk eller religiøs egenskao) Då 1600-tallet. likesom det var doduIært
Venstre: Allegoriske figurer (Fides og Pietas) trolig fra prekestoloppgan- gen. Høyde 117 cm. Norsk folkemuseum.
Fløy re: Aron fra altertavlen 1697. Grønn, rød og forgylt. Høyde: 107 cm. Norsk folkemuseum.
19
T. v.: Lukas fra altertavlen med bok på venstre kne og sitt symbol, oksen, ved høyreside. Norsk folkemuseum.
Over: Romansk døpefontfot i kleberstein, hugget av ett stykke. Foten har hull i bunnen slik at dåpsvannet kunne renne til jord etter seremonien. Askim kirke.
med alt det løvverk, buer, vinger o. 1. skåret i tre som synes å ha prydet det meste fremme i koret, men dette er selvsagt alt tapt.
Alt brennbart interiør strøk med ved brannen i 1690, men tre «klenodier» fra middelalderkirken finnes fremdeles. Det gjelder for det første en døpefontfot i romansk kleberstein som i mange år ble oppbevart på Store Ruud, og som nå står i kirken. Sannsynligvis har den hatt en stor granitt- kum lik døpefonten i Hobøl kirke. Granittkummen er nok imidlertid blitt ødelagt og tatt ut av bruk lenge før kirken ble revet. Dette kan stemme med opplysningen fra 1663 om at man har gått til innkjøp av et «Døbe Sted». 1 1697 ble «funten af nye giort», og «Egestolper der bærer Døbefa- det» nevnes i 1810. Vi har da også bevart to dåpsfat i cisselert messing, et lite fat fra 1600-tallet og et større anskaffet tidlig på 1700-tallet, men antagelig laget i Tyskland i slutten av det 16. århundre. Vi har også bevart en åttekantet himling som hang ned fra taket i en jernstang over døpefonten (Norsk Folkemuseum). Den stammer også fra restaureringen i 1697 og er laget av den samme Corfitz Cornelssøn som laget altertavlen og prekestolen. I alt kostet man i dette året på 112 riksdaler i lønn til billedhuggeren, materialer og andre utgifter i forbindelse med restaureringen. Et røkelses- kar er også bevart fra katolsk tid (Universitetets Oldsaksamling). Svært in-
20
teressant er den gamle stolen som Oluf Løken, Gudim, i 1972 gav til kirken. Ifølge sokneprest Asbjørn Bakken er stolen sannsynligvis fra 1200- tallet i bysantinsk stil. Bakken antar at det dreier seg om en bispestol fra middelalderkirken, og at den er identisk med den bispestol som i 1697 måtte flyttes «formedelst gangen om alteret».
Vi må tro at det skyldes kildenes beskaffenhet og utviklingen i eierforholdet at de fleste rapporter om store forbedringer av kirke og interiør stammer fra 1600- og 1700-tallet. 11801 heter det at det ikke er blitt foretatt noen forbedringer av kirkens interiør de siste 30 år. At Askim i disse to århundrer hadde mange flinke og driftige prester, er det ikke tvil om. Det er ikke plass til noen bred vurdering av kirkelivet her, men et lite glimt kan vi ta med. Lauge Christensøn var sokneprest i Askim fra 1617 til 1657, og han ble som sine øvrige kallsbrødre visitert av Nils Glostrup som var biskop i Oslo og Hamar fra 1617 til 1637. Biskopen skrev ned sine inntrykk på latin i sin visitasbok. En av hans hovedoppgaver var å ha tilsyn med at den kirkelige undervisning ble skikkelig ivaretatt. 11.—12. september 1619 var han på visitas i Indre Østfold. I Hobøl gikk det riktig dårlig, og presten ble pålagt å skjerpe seg. Dagen etter var han i Spydeberg:
Gammel bispestol i bysantinsk stil, m uligens fra 1200-tallet. Gave fra Oluf Løken; nå i sakristiet, Askim kirke.
21
«Ungdommen her hadde gjort ubetydelig fremgang. Men i Askim og Trøgstad kunne de godt katekismens grunnbegreper som er de fem alminnelige parter». På neste visitas, 9.—15. februar 1624 fikk ungdommen i Trøgstad attest for å være «uvitende» og presten «ble alvorlig minnet om sin plikt», også i Skiptvet var de «forsømmelig undervist». I Spydeberg fikk de ros, og i Askim «var det særdeles mange som kjente forklaringen og kunne gjenta alle de ti bud nøyaktig». 11629 gikk det bedre for de fleste, og 4. februar kom han til Askim: «På dette stedet var største delen av ungdommen meget godt undervist i katekismens forklaringer». En bispevisitas var nok en alvorlig sak den gang både for ungdom og prest, og hvis de unge ikke kunne noe, fikk læreren skylden, den gang som nå.
V
Den nye kirken
Byggingen av Askim nye kirke har, som de fleste større byggesaker, en lang historie, fra ordfører C. Torp første gang forsøkte å kjøpe kirken tilbake til menigheten i 1864, til den nye kirken ble innviet 4. september 1878. Saken begynte imidlertid først å skyte fart da Kommunestyret på et møte 3. mai 1870 behandlet et skriv fra Stiftsdireksjonen foranlediget av sokneprest Rolf Andreas Olsens rapport om kirkens tilstand. Stiftsdireksjonen mente «at Eieren af Askim Kirke i saadan Grad har tilsidesat sine Forpliktelser med hensyn til dens Vedligeholdelse m.v.» at kirken nå kanskje burde overtas av menigheten. Man anmodet om en syns- og skjønnsforretning over kirken for å få dens «Mangler lovformeligt constaterede». Kommunestyret vedtok «eenstemmig at en Syns og Skjønsforretning over Askim Kirke snarest muligt foranstaltes afholdt». «Communalbestyrel- sen» var imidlertid klar over at «bordet fanger», og de presiserte derfor at hensikten med vedtaket var å få eieren til å foreta den nødvendige utbedring uten at kommunen skulle innblandes.
Kirken eides på dette tidspunkt, av en enkefru Paulsen, Oslo, og i et møte med hennes advokat, overrettsakfører Heidenreich, 17. april 1871, satte kommunens representanter fram krav om at eieren enten måtte sette kirken i skikkelig stand eller selge den til kommunen for 600 spd. (2.400 kr.). Dette gikk eieren til slutt med på, og kirken ble overdratt til kommunen gjeldende fra 1/1 1871. Kommunen hadde imidlertid ikke til hensikt å sette i gang med stor og øyeblikkelig restaurering og utvidelse av kirken. 23. juni 1871 besluttet formannskapet derfor foreløpig bare å utføre de aller nødvendigste mindre reparasjoner. De var sindige menn. I en så stor og viktig sak gjaldt det å ta tiden til hjelp for å sikre seg skikkelig ut22
redning, kyndig bistand, og sist men ikke minst gjaldt det å stå vakt om en trengt økonomi. Dermed var drakampen igang. Brukerne, representert ved sokneprest Olsen, hadde allerede i mange år sett fram til at kirken skulle overtas av kommunen slik at menigheten kunne få et godt og egnet gudshus, og nå, da det endelig var skjedd, hadde de ikke til hensikt å være tålmodige og la seg avspise med de mest nødtørftige smårepar as joner. Og sokneprest Olsen skriver: til ordføreren, til prosten, til Stiftsdireksjonen i Christiania, mens formannskapet på sin side forsøker å vinne tid og insisterer på «forsvarlig saksbehandling».
Slik går 1871 og 1872. Til møtet 20. januar 1873 foreligger til behandling en anmodning fra de høye herrer i Stiftsdireksjonen om snarest å fremskaffe tegninger til ombygging av kirken. Men As kim s «Commune- bestyrelse» har svaret klart:
Communenestyrelsen skal hertil bemerke at den ogsaa er af samme mening at Kirken maa Ombygges eller Restaureres, men da man først i afvig- te Sommer fik Hjemmelsdokumenter paa den, har man hidtil ikke kunnet foretage sig noget. Og det maa erkjendes at der udfordres Tid til et saa stort Byge foretagende. Thi. . . først maa der nedsettes en Comite som maa Reise om til de Kirker der ere Bygede udi den senere Tid forat bese disse for derved at erholde Oplysning om hvilken Materiale som er best at Bygge af, enten af Tre eller Sten, demæst at faa en Sagkyndig Mand til at afgi- ve Tegninger og Overslag over disses kostende ligesaavel af Tre som Sten, og endelig udfordres der Tid til at foreskaffe sig Trematerialer saasom Bord og Planker etc. thi de maa være tørre når de skal bruges, hvorfor Communebestyrelsen erbødigst maa anholde om en Tid af minst 3 a ar til at ordne sig hertil.
Imidlertid velger herredstyret nå en komité bestående av Sorenskriver Ottesen, A. Hansen Radderud, A. Albertsen Kolstad og H. P. Kristiansen Ihlen. Komitéen får i oppdrag å vurdere påbygging av den gamle kirken eller bygging av ny kirke i stein eller tre.
Sommeren 1873 avleverer så arkitekt Thrap Meyer sitt skjønn over kirken og konkluderer med at man må bygge en ny kirke, og 10. februar 1874 behandler de kommunale myndigheter Thrap Meyers tegninger og overslag for en ny kirke. Man beslutter at den komitéen som ble oppnevnt året før, og som ennå ikke har gitt lyd fra seg, skal reise til de omliggende kirker:
for at sammenholde disses Størrelse og Fasjon med den af Arcitect Meyer givne Tegning for om mulig at finde enkelte Ting der kunne være noget billigere og lige tjenlige da man synes at Kirkens kostende efter den af Thrap Meyer givne Tegning og Overslag vil for et iidet Herred som Askim blive formeget.
23
Askim kirke ved århundreskiftet.
Samtidig blir komitéen utvidet med ordfører A. C. Furuholmen, og med hans inntreden begynner saken å skyte fart. 25. april kan man behandle komitéinnstillingen og beslutter å bygge en ny kirke av stein dersom det finnes fjellgrunn på tomten, og dersom dette ikke blir for dyrt. Ved boring etter fjell på tomten blir det imidlertid funnet at det ikke er tilrådelig å bygge en steinkirke. Likevel beslutter «Communebestyrelsen» 1. oktober å bygge av gråstein «saasandt Udgifteme derved ikke blev altfor trykkende fbrCommunen».
Tegninger og kostnadsoverslag lar imidlertid vente på seg. Sokneprest Olsen er pålagt av Stiftsdireksjonen å påskynde saken dersom man skal unngå at kirken må stenges. 5. februar 1875 skriver han derfor til ordfører Furuholmen og minner om at det haster. Furuholmen skriver tilbake 12. februar og lover å legge fram de nødvendige kostnadsberegninger. Da månedene går uten at soknepresten hører noe, begynner han å bli utålmodig, og 19. juli skriver han igjen til Furuholmen:
Med længselsfuld Forventning har jeg imødeseet denne Meddelelse, men hidindtil forgjæves, og da det er Dem bekjendt af Stiftsdirectionens Skrivelse af 26. October f. A., at det er paalagt saavel Provstiet som mig, at paase Sagen snarest muligt paaskyndet og fremmet, vil De vist ikke undres over, at jeg nu efter 4 Maaneders Taushed atter bringer Dem Kir- kesagen i Erindring.
24
Askim kirke ca. 1900 - interiør.
Men ordfører Furuholmen har ikke ligget på latsiden. Han har selv laget ferdig tegninger til en trekirke med kostnadsoverslag som han legger fram for Kommunestyret 19. august 1875. Endelig kan kommunen svare Stiftsdireksjonen at man har:
enstemmig besluttet at Kirken skal bygges af Træ efter en af Ordføreren forferdiget og fremlagt Tegning over den paatenkte Kirke for Askim med noget over det lovbestemte Antal siddende Pladse nemlig til 718 Personer, saasandt denne Tegning kan blive Aproberet.
Tegningene blir nå sendt gjennom soknepresten til Kirke- og Undervisningsdepartementet for godkjennelse. Departementet bruker arkitekt Nordan som sakkyndig. Nordan godkjenner i alt vesentlig utkastet, men påpeker noen mindre endringer. 17. desember 1875 foreligger så Departementets godkjennelse på betingelse av at tegningene endres i henhold til arkitekt Nordans forslag, til behandling i kommunestyret.
Denne behandlingen er vel i alt vesentlig en formsak, men den inneholder likevel ett morsomt poeng, idet det var ett endringsforslag kommunestyret ikke umiddelbart var villig til å gå med på, nemlig Forbindelsen mellem Galleriene hvilke man gjeme ønskede at faa beholde saaledes som det nu er anført paa Tegningen da man har den Mening at denne Forbindelse ikke vil være til nogen va^sentlig Skjenanse, ligeledes vilde det være beleilig naar det ene Galleri blev overfyldt kunde man med
25
Lethed gaa over paa et andet, men kan det forudsees at være til Skjenanse er man ogsaa villig til at frafalde dette.
Departementet holdt på sitt, og dermed skulle det gå mer enn åtti år før
kirken fikk den forbindelse mellom orgelgalleriet og sidegalleriene som Furuholmen hadde foreslått. Dette ble gjort ved en påbygging av orgelgalleriet under restaureringen i 1962. Ordfører og kommunestyre fikk rett til slutt.
Såsnart tegningene var godkjent, gikk det slag i slag. I mars 1876besluttet man å søke Opplysningsvesenets Fond om et lån på 10.000 spd, (ca. kr. 40.000) med avdragstid 40 år. 18. april la man ut anbudsinnbydelse, og 14. juni besluttet man å la byggeoppdraget gå til A. C. Furuholmen og Johan Gundersen for 16.000 kroner mot at kommunen holdt alle byggematerialer. Samtidig besluttet man å reise den nye kirken 60 alen (ca. 38 m) vest for den gamle for å få den på fjellgrunn. Dette medførte at man måtte søke om å få utskilt et stykke av prestegårdens havnegang til ny kirketomt. I august fikk formannskapet beskjed om at lånet tidligst kunne utbetales i 1877. Den 2. desember forelå den formelle tillatelse fra Departementet til å sette opp ny kirke.
Vinteren 1877 var nok en hard snøvinter. 7. januar skriver således sokneprest Olsen i sitt dagsregister: «Messefald formedelst Snee; Ingen i Kirken». Men 24. mars forelå tillatelse til å benytte en del av prestegårdens
26
Byggmester Johan Gundersen A. C. Furuholmen: Ordfører,
som reiste kirken. kirkens arkitekt og byggherre.
havnegang til kirketomt, og alt var dermed klan til at byggingen kunne starte så snart våren meldte seg for alvor. Steinen i den gamle kirken skulle brukes til grunnmuren i den nye. Den gamle kirken måtte derfor rives før byggearbeidet kunne ta til. Fjerde søndag etter påske. 29. april 1877, holdt man derfor den siste gudstjeneste i Askims gamle Mariakirke. Det var gjort avtale med Christian Hansen Hoff om leie av den store salen på Nedre Hov til kirkelokale i byggetiden, og 6. mai 1877. 5. søndag etter påske, ble den ti meter lange og seks meter brede salen innviet. Den ene kirkeklokken ble hengt opp i et stilas i gården.
Selv om den gamle kirken så falleferdig ut, var nok rivingen en hard jobb og samtidig litt av et skuespill som samlet mange tilskuere. Det er ikke hver dag man river 700 år gamle kirker! Da man skulle rive kirketårnet, skar man først av alle bjelker man kunne komme til, så bandt man et tau rundt tårnet som ble ført helt ned i skogen hvorfra tårnet så med bruk av taljer ble revet overende. Kirkens grunnmur satt så godt sammen at den måtte sprenges i stykker. Byggmester Johan Gundersen stod for byggearbeidet. I byggeperioden arbeidet det 6—8 tømmermenn på kirken. Flere av dem bodde i kirken og brukte det ene sakristiet til spiserom og det andre til soverom. Vi kjenner bare noen av arbeiderne: Ole Laurits Gundersen, Moseby, Joh. Bikjelstad, Trøgstad, Kristian Teigen, Askim, og lærling Rasmus Andersen Slørstad.
27
Kirkens skip og orgelgalleri i dag.
Treskjærings arbeidet ble utført av en mann ved navn Krogh, en omreisende snekkersvenn. Prekestolen ble forarbeidet på Kykkelsrud gård. Den ytre panel ble først påsatt to år senere, forat tømmeret skulle få tid til å «sette» seg. Den nye kirken var klar til innvielse onsdag 4. september 1878. Biskop Essendrop, Prost Lassen og ni andre prester var tilstede. Den første salme som ble sunget i Askims nye kirke, var «I Jesu navn skal all vår gjerning skje». Kirken var selvsagt stappende full ved denne anledningen, og mange måtte finne seg i å stå utenfor. Der var også gamlelensman- nen Bergh i underoffisersuniform med 18—20 mann som paraderte i to geledd utenfor inngangen.
15. september ble de fem første barn døpt i den nye kirken: Maren Jens- dtr. Oraug, Sigrid Johannesdtr. Fusk, Johan Hendrik Johannesen Eeg, Johan Hendrik Carlsen Authen og Aasta Carlsdtr. Lund, Mørkved. Den
6. oktober var det klart for den første konfirmasjon for 27 gutter og 26 jenter.
VI
Interiøret
Den første organisten, Kaspara Berg, var ansatt allerede 25. mai 1878, men først 23. juni 1879 stod orgelet, som var en privat gave, ferdig. Orgelet kostet kr. 2.400, hadde 6 stemmer, og var bygget av firmaet Nilsen,
28
Oslo. Teppene i kirken var også privat gave. Alterbilde hadde man imidlertid foreløbig ikke, isteden nøyde man seg med et enkelt kors på altertavlen. 8. juli 1905 kunne altertavle-komitéen, sokneprest Stang, C. A. Randers, H. J. Westby og Jon Lund, kvittere for mottakelsen av August Eiebakkes maleri til altertavlen. Bildet var en gave fra kunstneren som bare mottok et honorar på kr. 1000,— som var innkommet i frivillige gaver. Et nytt gravkapell ble oppført i 1910 av byggmester J. Trippestad etter et anbud på kr. 4.475,—.
Hva inventaret angår, var ikke Askims nye kirke luksuriøst utstyrt. Fra en fortegnelse over kirkens inventar oppsatt av kirketilsynet 10. november 1898, vet vi hvordan kirken opprinnelig var utstyrt. Når man leser denne listen, er det bittert å tenke på alle de umistelige klenodier fra Mariakir- kens barokke inventar som man skuslet bort ved nedrivingen:
Orgel — døbefunt Kalk og disk af sølv
En alterkande af plet — gave af Anne Dorthea Skjolden, 1875 Et sognebudsetui anskaffet i 1897 2 alterstager
2 messeskjorter og 1 messehagel 9 par stager af træ
3 borde med 3 pindestole
11 taburetter og 8 løse bænke 1 skab og 1 speil i daabssakrestiet
7 salmetavler; rullegardiner i alle kirkens vinduer — Indkjøbt 10/12-98 6 Nadverdservietter til brug ved kommunionen 6 haandkleder for sakrestiet En servant med Tilbehør
En del gamle sager fra den i sin tid nedrivne kirke (defekte)
(Fotnote: Indsendt med stiftsdirektionens samtykke til Norsk Folkemuseum til opbevaring, 11/4-02)
De reglementerte alterbøger med nogle salmeboger.
Døpefonthimlingen og figurene fra altertavlen, som idag befinner seg i Folkemuseet, ble altså sendt inn av kirketilsynet i 1902. Men bare til «opbevaring»! Kanskje er det ennå mulig å få dem tilbake til Askim.
I 1901 skjenket Maren Mortvedt Foss en lysekrone til kirken til minne om sin avdøde mann, Frans Halvorsen. 1 1902 ble det innkjøpt en Bibel i gullsnitt med ny alterbok. I 1904 startet Dagny Furuholmen en innsamling som resulterte i en ny alterduk med rød fløyelsbunn til kirken. Kirke- tilsynets regnskaper inneholder ellers ikke de helt store innkjøp til utsmykning av kirken. Det er stort sett lønninger til kirketjener, organist og
29
Altertavlen med interiøret fra 1921.
Ny festmessebakel, 1977.
belgetreder (til 1933), ved, koks, sand, brød og vin, samt mindre reparasjoner og diverse avgifter. 12. januar 1911 er det ført inn en utgiftspost som idag virker noe kuriøs, men som sikkert var nokså tidstypisk: «C. Frogners isenkramforretning for 30 spyttebakker til kirken — kr. 54.».
Det første større restaureringsarbeidet i kirken ble utført i årene 1921- 23. Høsten 1921 ble kirken malt innvendig av malermester Haga, Askim, etter at fargene var valgt ut av Enevold Thømt. Samtidig ble det anskaffet nye tepper og fløyel til alter, alterring og prekestol. Det ble lagt inn elektrisk lys og anskaffet fire nye lysekroner og nye ovner. Endelig ble kirken malt utvendig i 1923. De samlede utgifter beløp seg til 24.000 kroner, men mye kom inn ved gaver og innsamlingsaksjoner. Mannskoret holdt f. eks. en konsert til inntekt «for kirkens pryd» og skaffet på den måten 500 kroner.
1 1933 gav herredsstyret tillatelse til innkjøp av nytt orgel, idet det lille orgelet man hadde, nå var over 50 år gammelt og helt utslitt. Ettersom Askim kommune i disse dager har undertegnet kontrakt om nytt orgel for nesten en halv million kroner, gir det grunnlag for refleksjoner at det gamle orgelet i 1933 kostet tilsammen 15.500 kroner. Noen av pipene fraorge-
Glassmaleriene i koret fra 1937, tegnet av Karl Kristiansen.
let fra 1879 ble overført til det nye. Orgelet er bygget av firmaet Jørgensen, Oslo, og har 18 stemmer.
11934 kjøpte man inn 50 særkalker og 1 vinøse i sølv fra David Andersen, Oslo, for kr. 539. Inntil da hadde nadverdgjestene måttet drikke av den samme alterkalken som ble tørket av med en serviett slik det ennå er vanlig i mange kirker.
1 1937 fikk kirken kr. 3.500,— i gave fra Askim Sparebank til glassmalerier i koret. De to bildene i korvinduene, Kristi fødsel og oppstandelse er laget av glassmester G. A. Larsen etter tegning av Karl Kristiansen.
Opp gjennom årene har kirken fått mange vakre gaver fra privatpersoner: lysestaker, dåpsfat i sølv, flere vakre blomstervaser i sølv, flere stoler, osv. Den siste gaven før jubileet var en hvit festmessehagel som ble innviet julaften 1977 fra A/S Glassvatt.
Den siste større restaurering av kirken ble foretatt i 1962 da sakristiene ble ombygget og utvidet etter forslag fra arkitektene Hanssen og Baltser- sen. Kirken ble malt innvendig i nye lysere farger slik den er i dag. Fargene er valgt ut av kunstmaler Søren Begby, Fredrikstad. Det ble lagt nytt gulvbelegg og koret fikk nytt panel. Endel sjenerende støttestolper for galleriene ble fjernet og orgelgalleriet ble utvidet slik at man fikk forbindelse til sidegalleriene. Det ble laget nye trapper til sidegalleriene. Kirkeben31
kene ble forbedret og ovnene skiftet ut. Det ble satt inn nye blyvinduer i skipet med kristne symboler. Vinduene er en gave fra Askim Sparebank. Den store lysekronen, som henger midt i skipet, er en gave fra Østfold privatbank. Restaureringen kom på nærmere 100.000 kroner.
I de siste år er det lagt nye tepper inne i alterringen, i koret og i skipets midtgang. Fløyelen på alterring og prekestol er skiftet ut med skinn.
Som allerede nevnt, stod Askim kommune i 1870-årene foran inngangen til en ny tid. Dette illustreres godt ved at Herredsstyret i 1873, midt oppe i behandlingen av kirkesaken, besluttet å kjøpe aksjer i jernbanen for 7000 spd på betingelse av at den østre linje gjennom Askim ble utbygd. I 1665 bodde det 690 mennesker i bygda, i 1769 1269 og da den nye kirken ble bygd, 2400. Folketallet i Askim ble altså fordoblet hvert hundreår, men i løpet av det siste århundre er befolkningen blitt mer enn firedoblet. Vi har i denne artikkelen oppholdt oss ved selve kirkehuset. Dette har skiftet opp gjennom århundrene, men budskapet er det samme. Det er god grunn i dag til å oppfordre til vem om våre vakre, gamle bygninger, men ved et kirkejubileum er det enda større grunn til å ønske at vår befolkning måtte søke det budskap kirkehuset representerer.
Utrykte kilder
Lars Rasch, Øfre BorgesysselProusti, 1732. Statsarkivet.
Biskop Nils Glostrups Visitasbok, 1619—1635. Statsarkivet.
Sokneprestens manntall, 1664—1666, Bind II, Riksarkivet.
Kopi av kirkestolen, Askim, 1675—1722. Statsarkivet.
Kirkebok for Askim, 1733—57. Statsarkivet.
Prestens dagsregister, 1858—1881, Statsarkivet.
Regnskapsbok, Askim sogn, 1855—1901. Statsarkivet.
Kopibok, 1868—1879, Statsarkivet.
Kopibok forembedsbrev, 1875—1902. Statsarkivet.
Forhandlingsprotokoll for Askim formannskap, 1838 —1880.
Kommunearkiv.
Jens Grønset, Avskrift av kirkeregnskapet 1620—1722.
Kommunearkivet.
Jens Grønset, Registratur til Øvre Smaalenene, 1902—57.
Askim bibliotek.
Kistine Ødegaardens dagbok. Eies av Julie og Signe Salseng, Askim.
Askim Menighetsråd, Forhandlingsprotokoller, 1922—1963.
Prestearkivet.
Manuskript til gårdshistorie for Askim, b. II, «Askim prestegård».
32
Askim kirketilsyn. Protokoll 1898—1921. Prestearkivet. Askim kirketilsyn. Regnskap 1905—1938. Prestearkivet. Rich. Holmesland. Manuskript, 1947. Prestearkivet.
Trykte kilder
N. Nicolaysen, Norske Fornlevninger, Kristiania, 1862—66.
Sigrid og Håkon Christie, Norges Kirker. Østfold. B. II, Oslo 1959. Øvre Smaalenene, 1902—1977.
A. Haaheim, Askim Herred, 1814-1914. Fredrikshald, 1914.
Lars Aabol, Askim Herred, 1837-1937.
Martha Østens vik, Bygdebok for Askim, b. I, Gardshistorie, 1963. Heggen og Frøland, b. I, Askim, 1965.
Oslo og Hamar bispedømmes jordebok, 1574—1577, utg. S. Kolsrud, Oslo, 1929.
Tidsskrift utgitt av Østfold Historielag, Bind I—IQ.
Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. Årbok. 1934 og 1944.
Glassmaleri fra kirken, 1962.
Jens Grønset
Askim kirkestol:
Hva de gamle kirkeregnskaper fortelller
Gamle Askim kirkes historie kan vi dele i fire perioder. Det kan vi gjøre med de fleste gamle kirker her i landet. Den første periode blir da fra den ble reist omkring 1180 til reformasjonen altså den katolske tiden. Den andre fra reformasjonen til den ble solgt til en privatmann i 1723, den tredje de 150 år den var privateiendom, og den fjerde og siste de 6—7 årene den igjen var kommunens eiendom til den ble revet i 1877.
Askimkirken fikk ikke, i likhet med mange av sine «søstre», oppleve noen restaureringsperiode. Den ble revet, og dens inventar spredt for alle vinde. Men her skal vi ikke stanse så meget ved de to siste perioder. Vi skal heller se litt på kirkens eldre historie, spesielt se litt på kirkens inntekter og utgifter, især i hundreåret 1620 til 1720.
Det er sikkert riktig at kirken hadde sin glansperiode i den katolske tiden både på den ene og den andre måten. Det er rimelig at professor Meyer har rett i sine antagelser at kirken var blitt atskillig forandret i århundrenes løp. Foruten at den var medtatt og skrøpelig, så var den også lappet på og «forbedret» etter tidens skiftende moter, slik at meget av det stilrene og vakre var gått tapt.
Men det som gjorde kirken verdifull som handelsobjekt slik at sorenskriver Colstrup fant at det var god forretning å betale 700 daler for den i 1722, var naturligvis de inntekter som fulgte me%d kirken. Og nettopp her, når det gjaldt inntekter, hadde kirken god tradisjon — gamle rettigheter — helt fra kristendommens første tid i vårt land. Det var tienden og landskylden.
Borgartingets kristenrett er et interessant dokument. Det skriver seg fra 1150, altså ca. 100 år etter at kristendommen var innført i Norge. I den trer kirken fram som en åndsmakt som hersker både over liv og eiendom. Det er sagt at det er vanskelig å forstå at kirken kunne få slik innflytelse på så kort tid, og det er forklart på den måten at kristendommen måtte være
34
kommet hit til Borgarsyssel før kongene kristnet det øvrige Norge, og at kristenretten her da har tjent som et mønster for de andre lagdømmers kristenrett. Her i Viken måtte da kristendommen være innført av de danske sjøkonger som vi vet hersket her i vikingetiden. Det får nå være som det vil med det, men blant kristenrettens mange forskrifter og påbud må jeg få lov å referere litt av hva det står om «tiend»:
«Nå er hver mann skyldig å gjøre både hovedtiend (av formuen en gang
for alle) og åvaktartiend (av inntekt) hver den som kan avle gods, og dele i
4 parter. Bispen eier en fjerdepart, den annen kirken, den tredje presten og
#
den fjerde eier bøndene til å dele ut mellom fattige folk». Og så følger videre nøyaktige bestemmelser hvordan de som ikke betaler sin tiend først skal bøtelegges og siden straffes. Om den som ikke vil betale hovedtiend heter det: «Biskopens årmann varsler tre ganger, hver gang med 4 mnd., og hver gang økte boten med 3 mark sølv. Betaler han enda ikke, «da skal man gjøre ham den fjerde én måneds stevne. Og hvis det da ikke er gjort, da har han forbrudt gods og fred, land og løsøre, og han skal fare til fremmed land. Han vil dog ikke være en kristen. Biskopen eier hans gods til 3 merker, og kongen det som er til tilovers —».
Og slik var det også med åvaktartienden. Bispens årmann skulle fare til herredskirken, og hver som ikke hadde betalt sin tiend, skulle ilegges 6 ører bot (ca. 3 kuverder) «og man skal la det gå stadig slik til han blir lei», heter det. Disse strenge bestemmelser ble strengt gjennomført av en tallrik prestestand. Her var nemlig sist i mellomalderen like mange prester som det er nå, enda folketallet den gang bare var en sjettepart av hva det er nå.
Den andre faste inntekten kirken hadde,var Landskylden. Landskyld var en betegnelse for den avgiften en leilending i middelalderen måtte betale etter at jorden var solgt eller pantsatt til kirken eller noen annen. Og vi vet at mot slutten av middelalderen var kirken blitt landets største jordeier. Mange måtte gi jord — hele gårder eller gårdparter i pant for skyldig tiende, andre skjenket jord til kirken og klostrene for sjelehjelpog bønnehold. Det ble holdt for en gudstjeneste å skjenke gaver til kirken i den katolske tiden, og derfor ble kirkene så rike og utsmykket med det fineste og vakreste som tiden kunne frambringe. Det var naturligvis storkirkene i byene og klostrene som ble de største jordeierne, men også vanlige landskirker eide gårder og gårdparter i hver eneste bygd. Ved siden av kirkens eiendommer kom så det som var lagt til «prestebolet» — presteembetet, — men her skal vi bare holde oss til det som hørte til selve kirken — «kirkestolen ».
35
Ved overgangen til reformasjonen i 1537 skjedde det store forandringer med kirkene. Men når det heter i mange lærebøker at kirkene mistet sin eiendom og sine inntekter ved reformasjonen, så er ikke det helt riktig. Det er riktig at bispegodset og klostergodset ble «krongods», men kirkene ut over landet beholdt sin tiend og sin landskyld. Det ble først bestemt at tienden skulle deles i tre: Til kongen, kirken og presten. Men dette var folket så meget imot, og holdt fast på at den fortsatt skulle deles i fire. Og slik ble det på de fleste steder. Kongen fikk bispens part, og presten, kirken og de fattige hver sin lodd. Lodden til de fattige ble i folkemålet kalt «bon- deluten ».
Så skal vi se litt på hvordan disse forhold tok seg ut i en vanlig landsens bygd som Askim i tiden fra 1620 til 1720.
Landskylden til kirkestolen:
Revhaug, kirkens alene, 1 pund Vi fjerd. mel — Mørkved, kirkens alene, 15 lispund — Slengebråten Vi pund med bygslet over 1 fjerding prestebolets — Øvre Holter (uten bygsel) lVi lispund mel — Nordre Lunder (uten bygsel) 1 fjerding — Tveter (som er en eng under Boslet) 1 fjerding — Huer 5 skinn — Søndre Ihlen 2 skinn — Tovengen 4 skinn — Berg (en eng kalles Lille Belgen) 1 fjerding mel — Ultvedt i Eidsberg sogn Vi pund mel (med bygsel også over 15 lisp, prestebolets) — Kongerud (med bygsel) 1 fjerding mel — Kjør på leie, 6 stk. a 1 ort = 1 rdr. 2 ort.
Dette blir da nokså nøyaktig 20 rdr. Hertil kom da tienden som i 1626 utgjorde:
4 tønner 1 kvtr. blandkom a 2 rdr. = 2 rdr., 1 tønne bygg a IV2 rdr. = IV2 rdr., 60 tønner havre a 2V2 ort. = 37V2 rdr. Dette er tilsammen 48 rdr.
Tiende og landskyld til kirkestolen utgjorde altså år om annet ca. 70 rdr. En riksdaler var lik 4 ort., og en ort ca 80 øre.
Vi forstår kanskje bedre verdien når vi hører at en håndverker, en som var mester i sitt fag, hadde 2 ort for dagen på egen kost. Disse priser både på korn, skinn og arbeide holdt seg nokså konstante gjennom hele hundreåret. Leieinntektene av ei ku var en ort for året, og et kalveskinn kostet 4 skilling (16 øre). Men prisene på komet steg jo en del, slik at i 1717 var havretønna kommet opp i 1 rdr., og hornmelkornet (blandkorn av mg og hvete) i 2XA rdr. pr. tønne.
Noe som forbauser oss, men som ikke var uvanlig i den tiden, er at mange gårder lå øde, og da mistet naturligvis jordherren landskylden. I kirkeregnskapet for 1656 heter det: «Item kortes for 1 fjerding skyld udi Lunder som ligger øde — 1 rdr. 12 sk.», og denne utgiftspost går igjen i alle regnskaper helt til 1722. For 1657 står det rett under: «Ligervis for 15
36
Vinger fra alertavlen 1697. Figuren i midten med kongemonogram er fra korbuen. Trøgstad museum.
Himling til døpefont. 7697. Norsk folkemuseum.
lispund i Revhaug som dette år har ligget øde». Og i 1659 er det strøket 6V2 rdr. av landskylden uten at det er opplyst hva for noen flere gårder det er som lå øde.
Men ellers var inntektene årvisse og sikre, og det er ikke noe i regnskapene som forteller at man gjorde opphevelser eller var sene med innbetalingen. Men krigen og dårlige tider har satt enkelte spor. I årene 1657, 1658 og 1659 (7 års krigen), måtte alle kirker levere halvdelen av sin inntekt (av landskyld og tiende) til «krigsbehov», og Askim kirke leverte i disse tre årene tilsammen 183 rdr. Trøgstad kirke 189 rdr., og Eidsberg kirke noe mer, 2571/2 rdr. I 1714 var landskylden og tienden bortforpaktet for 113 rdr. «Men på forpakterens ansøkning til kongelig majestet er moderasjon resolveret, formedels den store skade ved det fintlige innfald at for- paktningssummen modereres med det halve og føres til inntekt med 56 rdr. 2 ort.». Og ellers måtte kirken på kongelige majestets nådigste befaling dele sine inntekter med staten (kongen). I 1635 «tilstillet fogdeen 1/4 av kirkens innkomster med 19V6 rdr., 1 ort, 2 sk», og i 1636 «levert fogden Mickel Christenson Brasen denne kirkes beholdning for 1635, som formodes igjen på Akershus at være leveret = 35 rdr., 1 ort, 6 sk.» 1 1673, 74, 75, 76 og 77 ble tienden levert til «magasinene».
Ellers hendte det at den ene kirken lånte av den andre og ydet gjensidig støtte til hverandre. 1 1662 lånte Askim kirkestol til Rømskog kirke 200V4 rdr. 2 sk., til Rødenes kirke 36VS rdr. 19 prt, og til Degernes kirke 7 1/4 rdr. Det er vel sannsynlig at disse kirkene øst ved grensen hadde fart ille i
disse krigens år. 11713 ble det igjen lånt 16 rdr. til Rødenes kirke. Da var det også krig ved grensen.
Ellers måtte kirkestolen støtte mange slags kirkelige og andre foretagender både her hjemme og i utlandet. F. eks.: Fredrikstad og Trondhjems kirker pensioner 2 rdr. Prinsesseutstyr 19 rdr. 3 ort 73/4 sk. (1684). Til Hurum kirkes oppbyggelse 1 rdr. Til Kristiania kirkes oppbyggelse 1 rdr. (1688) går igjen flere år. Soknepresten på Lom hans årlige pensjon Vi tønne kom (i flere år). Til Hofs avbrente prestegård 1 rdr. (1699). Forrige prost i Fredrikstad sal, hr. Lars Dahl enkes benådede hjelp for prestegårdens avbrennelse 1 rdr. Til Bergens avbrente kirkes oppbyggelse 2 rdr. Til Kristiania bisperesidents oppbyggelse (mange år). Til Enebakks avbrente prestegård 1 rdr. (1707). Lånt til Spydeberg kirkes reparasjon 52 rdr. 2 ort 3 sk. Til den Lutherske kirke i London 2 ort 2 sk. (mange år). Til misjonen i Finnmarken 2 rdr. (1717 — flere år). (11718 står det at en av kirkekjørne var bortført av fienden). Og i 1690 til Askim prestegårds oppbyggelse 2 rdr. (Denne post kommer merkelig nok ikke igjen oftere, men samme år er det opptatt lån av Spydeberg kirke til Askim prestegård). Prestegården brant ned i 1690 og ble bygget opp igjen i 1696.
Av kirkens faste årlige utgifter skal vi nevne: Til Statholderen for regn- skapsførelse 2 rdr. Til prosten for visitas til bispen for katekisasjon, et par rdr. til hver. Til vin og brød IV2 rdr., for vokslys 5 rdr. Hertil kom da kir- keklær til presten, alterduker, og en enkelt gang en bibel, en salmebok eller en postill. (1626: Gitt for Lutheri postill på latin som er kjøpt og blant kirkens ornamenter in ven teres 3 rdr. 16 ort. 1629: For et nytt bind at lade kirkens bibel bine udi 2 rdr.).
Fra 1675 finnes en fullstendig fortegnelse over kirkens ornamenter (utstyr):
«Sølv kalk og disk, forgylt uden og inden, skålen er sprukken, veier til- sammen 21 Vi lodd. (Tilføyd: Anno 1684 er kalk og disk omgjort og forbedret 7 lodd på vekten, og veier nå 34Vi lodd). — 1 liten sognebudkalkog disk, veier 6 lodd. — 1 gammel tinflaske, ungefær på 1 pott. — 1 sort fløyels messehagl med sølv- og gull galoner om, og et hvitt atlaskes kors på, med gullgaloner staffert. — 1 gammel utslitt Coffes ditto med sølvga- loner om. — 1 gammel utjenlig lerrets messeserk. — 1 dreiels alterduk forært til kirken av sognepresten hr. Engebrets kjæreste (frue) Maren Pe-
dersdatter. — 2 gamle dito som er med mange huller udi.
gamle
lysestaker til vokslys. — 1 messing lysestake med 3 piber udi til talglys. — 1 lidet messing bekken i fonten. —2 klokker i tårnet.— lliden håndklokke I I I 1 UlflillP tyr^us ^ ^ bente ild udi til kirken. — 1C. 4te Bibel in
Alter st ake av tinn fra 1753. Sølvkalk fra 1684 med nodus og krusifiks fra en tidligere kalk. Røkelseskaret er i Universitetets Oldsaksamling.
folio. — 1 Lutheri postill på latin. — 1 Resseni Bibel i 4 parter in octava. — 1 gammel alterbok. — 1 gammel salmebok.
Fra 15. november 1716 finnes ny fortegnelse over kirkens utstyr, hvor omtrent det samme er ført opp, men under er tilføyd at messehaglen, mes- seskjorten, alterduken og alterkledet «er ved en ulykkelig ildebrand i kirken fortæret av lysene på alteret som ble forglemt at slukkes efter tjenestens forretning, hvilket alt den høie øvrighet af sognepresten skriftlig er vorden demonstreret der igjen er bevilget nye ornamenter at forskaffe af Kirkens midler». I 1718 ble de oppbrente ornamenter erstattet med nye, og disse kostet da 67 rdr. 3 ort og 6 sk. Men det som tar størst plass i kirke- regnskapene, og som også er det mest interessante, er hva som er kostet på til vedlikehold og anskaffelser til selve kirken. Det forteller meget om tiden og forholdene, men her kan vi ta med bare noen enkelte poster.
Som på de fleste gamle hus var det taket og gulvet som var de svake punkter. Taket var tekket med bly, men det ser ut til å ha vært et lite stabilt materiale, og det har ikke gått mange år mellom hver gang det krevde store og kostbare reparasjoner, tårnet og selve kirkemuren måtte også ofte kostes på. Kirkeregnskapene forteller om alle anskaffelsene til kirken, og angir nøyaktige priser for alt arbeide og for alle slags materialer. De iortel-
39
ler derfor ikke bare kirkens historie, men gir også en rekke opplysninger av stor interesse for bygdehistorien.
I 1620, mens Lauge Christenson var sokneprest og Truls Skjorten og Erland Dramstad var kirkeverger, ble det utbetalt Hans Blytekker 25 rdr. foruten kosten i 8 dager og til 4 personer «til ham som hjelp samme bly på taket at opplegge, hans person til kost og lønn i 8 dager, 1 ort pr. dag = 8 rdr.
11626: «Gitt en snekker for nye kvinfolkstole i kirken av nye at gjøre og forlenge, ettersom de tilfom efter besiktigelsens innhold var for trange og alt for ringe rom i kirken — desligeste for et nytt fundhus med svarvede piller omkring og annen des tilbehør efter provstens befaling og fortegning så og efter Niels Lauritsøns bevilling — for kost og lønn i 7 uker på samme arbeide selv annen = 21l/2 rdr. 1 ort». Hertil kom så utgifter til materialer. Disse var 3Vi tylft «tøne Danmarkis deler, som ble forbrukt til samme arbeide mer enn som almuen selv dertil godvillig ga — pr. tylft 3ort (2.40 kr.). Dertil kom 4 skålpund homlim og 300 spiker. Videre «for fotstykkene under samme stole at hugge og gjøre, og for gulvet med hoggenbord at legge 2 rdr. Til fundhuset (dåpshuset) og kvinnestolene ble altså brukt bord skåret på sag — vanlig kalt deler eller Danmarksdeler — men til gulvet ble brukt hoggenbord — kløvde stokker som var økset slette.
1627: «Gitt for 7 tønner tjære som ble søden til beg hvormed tårnet ble forbeget = 1- rdr. Han som da begbredet tårnet og spiret på bemeldte kirke, til kost og lønn selv 5te udi 6 dager = 15 rdr». Samme år er betalt for 3500 spon til taket på våpenhuset 17V2 rdr. «Gitt for en stol som begbre- deren satt udi der han tårnet begbredet, V2 rdr».
I 1629 ble det utbetalt Thias Jansen murmester af Christiania, for han nedtog det sydvestre hjørne på kirken fra øverst og ned i grunden som der var revnet og det igjen opmure, så og på søndre side — 34 rdr. Dertil kom for murmesterens kost selvfemte udi 6 uker og 2 dager — for hans egen kost om uken 1 rdr. og for hver af de andre hans hjelpere 3 ort om uken = 25 rdr. 1 ort 8 sk. Videre var det utgift til iVi lester kalk og til kalkslojer i 6 uker og 2 dager.
På samme tid ble det foretatt forandring inne i kirken: Latt flytte alteret, formedels dette stod for nær muren, så man ikke tilforn kunne gå omkring det når man gikk til offers. — Torkel Tømmermann la inn 3 bjelker, 18 alen lange på det nordøstre hjørne under blytaket — 2 rdr. «Nok holdt ham selvtredje med mat og øl i 3 dager imens samme arbeide blev forferdiget hver person om dagen 12 sk. = 1 rdr. 12 sk.» I 1629 ble anskaffet nye messeklær til presten, og det var nok fine saker. «En ny messehagl af fin
40
Jonas og Josva. Malerier fra galleriene i den gamle kirken. Trøgstad museum.
Goffa med sardug underforet og sølvsnorer derpå med silke og arbeidslønn 25V2 rdr. 12 sk».
I 1631 ser det ut som det første pulpituret eller galleriet ble oppført. Mester Thornis Schrop fikk 9 rdr. for det, og dertil fikk tømmermannen som hugg stolper og bygningsverket, 7 rdr. og en snekker som gjorde snekkerverket og stolene «på fomi pulpitur» 6 rdr.
Harry Fett forteller i Norges kirker at den navngjetne tårnbygger Kristoffer Madsen i 1620—30 årene bygget nytt tårn på mange kirker, bl.a. Fett, Gjerdrum, Tanum, Lørenskog og i 1637 i Askim. Det stemmer nok, for i kirkeregnskapene for dette året heter det:
«Efter stattholderens resolusjon på kirkens besiktigelse, er kirketårnet eller spiren på kirken ganske bleven oppbygd av nye. efter at det gamle tårn av torden og lyn var nedslagen og forbrent, hvorpå er anvendt: Indkjøpt 13 tylfter deler 6l/2 rdr., 1 tønne tjære som spiret ble bredd med 2 rdr., for 1500 middelnagels dertil forbrukt 3l/2 rdr. 1 ort, for 500 dobbeltnagels — hundredet V2 rdr., = 2Vi rdr. for 8 alen strie som kom til præsent på loftet under klokken i tårnet V2 rdr., tilsammen 17 rdr.»
I 1651 hadde kirken en kassabeholdning på 368 rdr., men samme år foretok de også en reparasjon som kom på 177 rdr. Der ble satt opp et nytt pulpitur, nye stoler oppe og nede i kirken, «og desligeste et skap til soldatenes geværer som etter kaptein Franzs beretning var hr. Statholderens ordre».
41
Ja, slik kunne vi holde på, men nå skal vi ta bare litt av det viktigste. Den 14. oktober 1665 ble kirken besiktiget av prosten, soknepresten, stiftskri- veren og seks lagrettsmenn, og «kirkens brøstfeldighet ble befunnen» å være meget stor. Det ble satt opp en detaljert oppgave over hva det trengtes, og hva det ville koste. Hele 453 rdr. kom de til. Bare til bly på nordre side av kirken trengtes det 8 skippund a 16 rdr. = 128 rdr. pluss spiker og arbeidslønn ble det over 160 rdr. Til nytt sperreverk «ungefær 100 rdr». Og som siste post på listen er ført opp «En ny predikestol med billedverk».
Men den store brøstfeldighet ble nok ikke avhjulpet så fort. Først ved utgangen av hundreåret — i 1697 — ble det kostet på 229 riksdaler. Det var i sær taket og tårnet som var forråtnet så det nesten «stod på fall».
Det som især interesserer er at det året ble det laget ny prekestol, ny altertavle og antagelig også billedtavle, altså det som ennå finnes igjen av gamlekirken, og som nå befinner seg på Trøgstad museum og Norsk folkemuseum, og som vi nå søker å få tilbake til Askim. Det heter i kirkeregn- skapene for 1697 bl.a.:
Altertavlen var av gamle, malede bord, meget ilde utseende, hvorfor i stedet er gjort en ny altertavle med billeder og løv-verk på sidene (det er disse sidevingene som finnes i Trøgstad) og øverst over alt sømmeligen og vel utskårne, item er gjort et nytt forstykke over samme alter hvorpå det står.
Predikestolen var og mesten i stykker falden og måtte stykke for stykke igjen tilsammen settes og med endel englehovedpiller og løv-verk over neden forbedret, samt skru eller himling der over satt, så og funten av nye gjort med en 8 kantet krone derover, for alt ovenskrevne vidløftige billed- snider- og snekkerarbeider betalt billedhuggeren på hans egen kost i arbeidslønn 60 rdr. Billedhuggeren het Corfitz Cornelssøn.
Så følger da oppregning av alle materialer som er gått med — i alle detaljer — til den siste spiker og krampe. Billedtavlen er ikke direkte nevnt, men det heter om pulpiturene eller galleriene at de er forandret og forbedret. «Pulpituret som drengene står på er ganske av nye panelet og nye stole der udi satt — item pulpituret som kvinnfolkene står på flyttet ned i stor- kirken og lagt nytt gulv der udi med mere samt gjort 2 trapper til pulpiturene —». I alt hadde de det året en utgift på 308 rdr.
Og året etter — i 1698 — kommer så utgiftene til maleren. Det heter: «Den i nest forledne år av nye gjorde altertavle, predikestol, funt og himling derover, samt de 2 nye pulpiturer med videre er sømmeligen med gull, sølv og andre farver blevet stafferet og anstrøket, for hvilket vidløftige arbeide betalt contrafeieren (maleren) på sin og medhavendes egen kost 40
42
Esekiel og Jeremias fra brystningen pdgalleriet i den gamle kirken. Trøgstad museum.
rdr. Kjøpt gull, sølv samt farver, hornlim og linolje til samme arbeide for 30 rdr».
Professor Meyer, som var en stor kjenner av norske kulturminner, skriver at «Askim kirke hadde ved nedtagningen et meget rikt skåret og usedvanlig dyktig malt inventar i barok». Og det er dette inventar vi nå bør forsøke å samle tilbake til Askim. Det må da være det eneste sted hvor det med all rett hører hjemme.
Den 15. november 1716 fantes kirkens ornamenter og inventarium som følger:
1 sølv kalk og disk, veier 341/2 lodd — 1 liten sognebuds dito — 1 gammel tinflaske på 1 pots storlighed — 2 gamle tin lysestaker til vokslys — 1 messing dito med 3 piber til talglys — 1 lite messingbekken i funten — 2 klokker i tårnet — 1 Lutheri postil på latin — 1 Resseni Bibel i 4 parter in octavo — 1 ny Alterbog — 1 ny Gradual — 1 Ritual — 2 Krogstiger — 1 lang dito — 2 Blokker — 1 Jernslegge.
Alle de andre ornamenter, nemlig: Messehaglene, Messeskjorter, Al- terdugen og Alterklædet er ved ulykkelig Ddebrand i kirken fortæret.
Da kirken ble revet i 1877, ble dette inventar spredt for alle vinde. Vi forstår ikke at de som da levde og styrte, manglet så totalt historisk sans og pietetsfølelse, men synet skifter, og i stedet for å sette oss ned og klage og begråte det som er gjort, synes jeg vi heller skal samle oss om etter evne å rette opp igjen det som er forsømt.
Til alle tider har det vært slik at til kirkene har folk ydet det beste de hadde. Det er unødvendig å nevne de store katedraler ute i verden — her hos oss har det også vært slik, i enhver bygd — hvor avstengt og liten den
43
enn var — kirkene står der som de fineste kulturminner. Vet en ikke dette før, får en en levende følelse av det når en ser gjennom Harry Fetts store verk «Norges kirker». Og det samme får en følelsen av når en ser gjennom disse gamle regnskaper for Askim kirke.
Hvis jeg med disse spredte bemerkninger har vakt interesse for å samle og ta vare på hva som ennå finnes igjen av gamle Askim kirke, er jeg meget glad for det.
Daniel, fra galleriet i den gamle kirken.
Trøgstad museum.
Bernt T. Oftestad
Menighet i en ny tid
Askim menighet fra 1870-årene og fram mot den annen verdenskrig
Det første kirkehus i Askim ble trolig reist på slutten av 1100-tallet. Det var en steinkirke i romansk stil. Den arkitektoniske utforming avspeilte middelalderens gudsdyrkelse og kristne syn. Presten, som var mellommannen mellom Gud og mennesker, sto dypt inne i koret når han under eucharistiens offer løftet det brød som var forvandlet til Kristi legeme. Men selv om presten hadde denne særstilling, så var kirkens og bygdas liv vevd sammen. Kirken fulgte den enkelte fra vuggen til graven med sine sakramenter, sin sjelesorg og åndelige «justis».
Det slår en hvor lite forholdet mellom kirke og folkeliv forandres gjennom århundrene. Kirken forble et religiøst og sosialt sentrum og omsluttet folket i helg og hverdag. Lære og ritus ble fornyet på 1500-tallet på grunn av danskekongens reformasjon, og kirkelige reformer som konfirmasjonen ble innført under pietismens tid. Mønsteret ble likevel ikke rokket. Det var først i det forrige århundre at forholdet mellom kirke og folk undergikk de virkelig grunnleggende forandringer. Tendenser som varslet noe nytt, merket man tidligere. Men det var først på 1800-tallet at samfunnet ble så sterkt omformet at det på avgjørende vis omkastet forholdet mellom prest og menighet, kirke og samfunn.
Det har nesten en symbolsk betydning at Askims gamle middelalderkirke ble revet i 1870-årene. Den var i forfall, og den var blitt for liten. En ny «tidsmessig» kirkebygning sto ferdig i 1878. Klenodier fra den gamle kirken gikk for alltid tapt. Noe av inventaret ble spredt i den nærmeste omegn. Men hvem tenkte så mye på det? I Askim hadde en ny tid banket på døren.
I
Hvor intimt kirke og samfunn var forent, ser en av prestens tjenester og oppgaver. Presten møtte ikke bare sine soknebarn under dåp og ved andre kirkelige seremonier. Han hadde også ansvar for det kulturelle og sosiale
45
liv i bygda, fattigvesen og undervisning. Fra 1860 var det opprettet en «Skolekommission» i Askim. Nils Jensen Lassen som var sokneprest i tiden 1859—1867, var den selvskrevne formann.
Skoleloven av 1860 hadde pålagt tvungen skolegang minst 9 uker i året. Lesning og kristendomskunnskap var ikke lenger de eneste regulære fag. Almendannende kunnskap i historie, geografi og naturfag hadde skolen også til oppgave å gi. Men det kunne ikke forrykke «religionens» sentrale stilling — i 1870-årene med 12 timer i uken i den øverste klasse. Også institusjonelt var skole og menighet bundet sammen. Ikke bare satt soknepresten som formann i «Skolekommissionen». Skolen ble dertil kontrollert fra høyere geistlig hold. Under bispevisitasen hadde biskopen tilsyn med «Skolevæsenets Udvikling og Fremme».
I 1869 var den kjente Christianiabiskop Jens Lauritz Arup på visitas i Askim. Forut for besøket skrev han hvordan han ville ha det hele arrangert: Han bød «de sidste to års konfirmerede Ungdom at fremstille sig til Overhøring». Han ønsket «over samtlige en Fortegnelse». Og biskopen skrev videre: «Skolebømene agter jeg ved denne Visitas ikke at prøve. Derimod ønsker jeg i Forbindelse med Provsten og vedkommende Præster at holde i hvert Præstegjeld et Møde med Lærerne forat forhandle, hva der enten i Almindelighed eller efter de særskilte Forhold måtte antages at kunde tjene til Skolevæsenets Udvikling og Fremme. Samtlige Skoleholdere, over hvilke en Fortegnelse ønskes fremlagt med Angivelse af deres Alder og saavel Duelighed og Forhold i Almindelighed som navnlig ad deres Færdighed i at katekisere, have at fremlægge deres Journaler og en Liste over den mødepliktige Ungdom for deres respektive Distrikt ers vedkommende». Biskopen ønsket dessuten en «kort Oversigt over Skolevæsenets Tilstand i Prestegjældet, navnlig m H til Religionsundervisningen, Sang og Indenadlæsning (. . .) Tillige ønskes for hver Skole angivet, hvilke Psalmemelodier Bømene antages at kunde synge med eller uden Lærernes Bistand». (Brev fra Christiania biskop 20/5 1869, Kopibok 1869, p. 3).
Med den sosiale omsorg forholdt det seg omtrent på samme måte som med skolevesenet. I 1845 valgte herredstyret sin første «Fattigkommis- sion». Soknepresten skulle være formann også der. Ved lov av 1863 ble presten fratatt denne retten. I Askim satt likevel sokneprest Lassen som formann fram til 1867. Fra da av overtok bygdepolitikere.
Kirke og folk var forent. På felter som av senere tider er blitt oppfattet som rent verdslige, spilte kirken en viktig rolle: Kirken omfattet ikke folket bare ved sin dåpspraksis, men hadde en dominerende posisjon i folkets
liv som kulturbærer og «leverandør» av verdier.
En ting er ytre vilkår, noe annet bevisst religiøst liv. Men å spørre etter hvor «kristelige» folk var den gang, blir lett en anakronistisk problemstil-
46
Nils Jensen Lassen. Sokneprest
1859-1867.
Rolf Andreas Olsen. Sokneprest
1868-1879.
ling. For vår tid blir kristelig liv gjerne knyttet til personlighetens bevisste valg. Den gang var kristenlivet i langt sterkere grad båret av konvensjoner, kirkelig sed og skikk, i hjemmene og ikke minst i forhold til gudstje- nestelivet. Visse data forteller at folket og kirken var knyttet sammen også på rent kirkelige premisser. Statistikken over nattverdgjester viser at det i 1860 var 2148 kommunikanter, i 1870 var tallet 1599 og i 1880 var antallet 1310. Kurven er dalende, men den avdekker at det har vært en omfattende oppslutning om de to årlige «obligatoriske» nattverdganger. Folket brukte ikke bare presten til «verdslige» gjøremål, fordi han hadde sakkunnskap og var «dannet». De søkte også den nådemiddelforvaltning som han foresto. Men nattverdkurven synker etter som man nærmer seg det nye århundre. Det er et tegn på at et sosialt og kulturelt skifte er i gang i bygda.
II
«Det store hamskifte» kalte Inge Krokann den prosess som brøt opp det gamle norske bondesamfunn. Gjennombruddet for denne omstilling skjedde under den siste generasjon på 1800-tallet. Det viktigste ved selve prosessen var at man gikk over fra selvbergingsøkonomi til pengehusholdning, at nye driftsmåter vant innpass i jordbruket, og at bergverk og indu47
stri vokste fram. Utviklingen av kommunikasjonsmidlene fra midten av 1800-tallet spilte også en sentral rolle.
I 1875 kom den første slåmaskin til Askim. Hendelsen kan stå som et sinnbilde på at jordbruket var under omlegging. Fra 1850-årene av hadde man tatt i bruk nye frøslag og nye dyrkingsformer. Men det skjedde mer i bygda på denne tiden. Ved Kykkelsrud nær ved Glomma begynte man å reise industri, nikkelverk og tresliperi. Senere kom kraftstasjonen. I 1882 kunne en åpne jernbanelinjen fra hovedstaden til Askim. Rundt stasjonen vokste det opp en liten «by» med småindustri og handel. Håndverkerne, som tidligere hadde vært omreisende karer fra gård til gård, fikk seg verksted der. Nye sosiale forhold ble skapt. I bondesamfunnet ble det sprøytet inn kapital og flere mennesker. Omformingen var i full gang. Går en fram til århundreskiftet, ser en som et eksempel at anlegget ved Kykkelsrud sysselsatte omlag 1200 mann.
Presten merket det nye som kom, på flere måter. Han ble stilt overfor sosiale problemer, som var ukjente i bondesamfunnet. Et vitnesbyrd om det er en brevveksling mellom soknepresten og sentrale myndigheter fra 1876. Presten blir pålagt å meddele opplysninger til «Kirke- og Undervis- ningsvæsenet» om barns nattarbeid i fabrikker og bruk. Det offentlige ville gjerne hindre slikt, fordi det hemmet barnas skolegang. Soknepresten kunne berette om 8 barn i nattarbeid ved Rom Nikkelverk. De gikk på verkets egen skole.
Den sosiale utvikling skapte avstand mellom prest og menighet. Den gamle avstand mellom almue og embetsmann var noe bondesamfunnet var fortrolig med. Det som nå oppsto, var en ny form for avstand. Den besto ikke bare i standsforskjell, men like meget i mangel på kontakt og oversikt. Presten hadde ikke lenger den samme mulighet til å kjenne sine soknebarn. En av grunnene var at nye sosiale grupper gled inn i menigheten. Det skjedde som et resultat av anleggsvirksomheten, industriutbyggingen og bokonsentrasjonen på grunn av jernbanen. På sentralt kirkelig hold var man oppmerksomme på de problemer dette skapte. Soknepresten i Askim fikk beskjed fra biskopen om å stille kirkehus til rådighet for presten ved jernbaneanleggene i Smaalenene. Dette var et tegn på at menigheten var i ferd med å differensieres sosialt sett. Kirkelige handlinger beregnet på anleggsarbeidere, kom ved siden av det ordinære gudstjenesteliv som var ment å oppfange alle sosiale kategorier av mennesker.
Avstand mellom prest og menighet som det nye samfunnet ledet til, er en av forutsetningene for en ny kirkelig kraftimpuls, det aktive lekfolk. Mens prestene ofte var bundet av sin rolle og stilling som embetsmenn, tilhørende det etablerte statsapparat, ble det aktive lekfolk kirkens lette
48
Kykkelsrud mølle og tresliperi ved århundreskiftet.
tropper som kunne møte den nye tiden. Embetspresten ble ikke uberørt av at lekfolket steg fram. Enkelte gjorde motstand mot lekmannsaktiviteten. Andre stilte seg positive og gikk til dels selv inn i den.
1 1877 fikk soknepresten i Askim en meddelelse fra sin biskop at presteskapet burde se til at det ble en rikere forkynnelse av Guds ord i menigheten. Den åndelige trang i folket kunne ikke tilfredsstilles «ved det geistlige Embedes Virksomhed alene». Ved å ta «Medhjælpeme» i bruk kunne en få en «ordnet» lekmannsaktivitet i husene, ved sykesengen og andre private sammenhenger. Forutsetningen var naturligvis at den skulle skje under prestens tilsyn og ledelse. Denne henvendelse var en refleks av den samtidige debatt om den offentlige lekmannspreken. Dens konkrete foranledning var at lekmannsaktiviteten hadde stått på bispemøtets dagsorden det år. Men sokneprest Rolf Andreas Olsen som var i Askim fra 1868 til 1879, må ha opplevd denne oppfordring som lite relevant. I hans menighet passet den knapt. Både han og personellkapeilanen, sønnen Erik Olsen, sto på god fot med det vakte lekfolk. De var med å bære le km anns virksomheten fram. I 1872 var Askim Indremissionsforening blitt stiftet. Det var vekkelse i bygda. Personellkapeilanen deltok i den. En av dens virkninger var et mer organisert lekmannsarbeid. Indremisjonsbevegelsen fikk for alvor innpass. I den første tiden ble indremisjonsvirksomheten drevet som
49
en kvinneforening med oppbyggelsesmøter rundt omkring på gårdene. Tjenestepiken Karen Aas var den samlende kraft i arbeidet.
Haugianismen synes ikke å ha hatt særlig tak i Askim. Bygdas prester fra første halvpart av 1800-tallet var heller ikke positivt innstilt til det lek- mannsarbeid som fulgte i Hauges spor. 11870-årene ble det med ett annerledes. Da kom det forrige århundres lekmannsbevegelse også til denne bygda. Oppbyggelser, vekkelser, foreninger og sist, men ikke minst oppløsning av det gamle folkekirkelige mønster fulgte i kjølvannet.
I Maaneds-Tidende for den indre Mission fra 1875 berettes det om den religiøse situasjon i Smaalenene. Selv om bygda ikke nevnes direkte, må beskrivelsen forutsettes å gjelde også Askim: «De indre eller østlige Bygder har gjerne Ord for at være mindre oplyste og fremadskredne og er mere berygtede for Drukkenskab og Slagsmaal end de ydre Bygder langs Kysten». Men samtidig er det vel så mye kristelig virksomhet i de indre bygdelag og langt større aktelse for Guds ord. «I de indre Bygder staar en liden, men meget ivrig svensk nyevangelisk Retning ligeoverfor den norske i Hauges Aand og af de gamle Fædres Skrifter nærede Vækkelse. Paa samme tid, som denne sidste langt fra at stænge sig ude fra al Paavirkning af den svenske Retning, tvertimod har ladet sig lede til stedse større evangelisk Klarhed, paa samme Tid har Modsætningen til Nyevangelismen, der alltid har været og fremdeles er temmelig skarp, bevaret den fra indre Splid og drevet den til i Enfoldighed at søge stedse fastere Fodfæste paa den gamle af Fædrene lagte Grund». Det fortelles videre om et møte i Trøgstad sommeren 1875, arrangert av den nyevangeliske retning. Der var det talere fra Sverige og Danmark. I Skiptvedt, Eidsberg, Trøgstad og Øymark var det foreninger som hadde dannet en krets og ansatt en svensk kolportør. (Kfr. Maaneds-Tidende for den indre Mission 1875, nr. 8).
I Askim var lekmannsvirksomhten allerede i utgangspunktet delt i to grener. En gren var knyttet til den tradisjonelle indremisjonsbevegelse på luthersk og folkekirkelig grunn som bar arven fra Hans Nielsen Hauge videre, men som også hadde tatt opp i seg nyevangeliske impulser. Den annen gren sto friere både i bekjennelsesspørsmålet og i forhold til kirken. I 1876 ble Askim frie Missionsforening stiftet, som et resultat av den nyevangeliske virksomhet i distriktet. I den frie misjonsforening kom man til å arbeide ut fra mottoet: Guds barns sanne enhet og synderes frelse. Læreformuleringer og bekjennelse var man skeptiske til. Medlemmene sto fritt i forhold til sakramentene og formell kirketilhørighet. Et forenings- kirkelig ideal ble rådende. Forsamlingen eller «menigheten» besto av personlig troende som hadde skilt seg ut fra «verden» og den døde rett-troen- het. Fellesskap i religiøs erfaring forente dem.
50
Det foreningskirkelige ideal syntes å svare til tidens behov. «Frimissio- nen» hadde en framgangsrik tid i disse årene fram mot århundreskiftet. Dens arbeidsformer, forkynnelse og fellesskapsideal passet inn i den sosiale brytningstid. Mennesker som var rykket opp fra sitt tidligere miljø, og som ikke uten videre fant tilknytning i et nytt, opplevde samhørigheten i foreningen. Betydelige forkynnere som verdensevangelisten Fr. Franson besøkte Askim på denne tiden og samlet store skarer. Det var liv og røre rundt denne nye form for religiøs virksomhet. I 1888 kunne forsamlingen innvie gudshuset Betania i «stasjonsbyen». Aret før var det grunnlagt en fri misjonsforsamling i Vamma, der ble bedehuset Søndagshjemmet reist.
11907 fikk man så et lokale i Kykkelsrud. Dette vitnet om åndelig vitalitet, organisasjonsevne og økonomiske ressurser.
Med stiftelsen og framgangen for Askim frie Missionsforening var den kirkelige enhet i bygda definitivt sprengt. Etter som årene gikk ble det tydeligere. Fra 1906 hadde friforsamlingen fast predikant, senere forstander. Forholdet til den folkekirkelige menighet var teologisk uavklart og kirke- rettslig tvetydig, men institusjonelt ble det stadig klarere at den nyevange- liske bevegelse var blitt en egen «menighet». Hvorvidt dette var en side ved eller et resultat av den sosiale prosess i bygdesamfunnet, er ikke lett a avgjøre. Men at det her var en sammenheng, er åpenbart. Den sosiale differensiering bevirket en religiøs oppspaltning. Bondesamfunnets enhets- kultur gikk til grunne, med det den folkekirkelige enhet med kirkens nåde- middelforvaltning i sentrum. Nye sosiale grupper fant andre religiøse uttrykksformer i motsetning til og ved siden av de tradisjonelt kirkelige.
Hvordan opplevde presten den nye kirkelige situasjon? Rolf Andreas Olsen gikk av i 1879. Stener Johannes Tandberg var hans ettermann i kallet fram til 1896. Fra da av var Edvard Kristoffer Stang sokneprest fram til 1910. Alle synes å ha vært dugende prester. Men noen mulighet til å snu utviklingen hadde de ikke. Folk forlot kirken. Formelt var det ikke mange, i praksis langt flere. Menighet og bygdesamfunn falt i mindre grad sammen enn før. Folkekirken var i én forstand urørt, man døpte fortsatt den overveiende del av befolkningen. Men fra 1890 minskes antallet kommu- niserende radikalt. Mens det i 1880 var 1310 natverdganger, var tallet i 1890 sunket til 695. Tendensen er entydig nedadgående. År 1900 var tallet halvert. Det som skjedde, var ikke en voldsom økning av dissenternes antall, men et sammenbrudd av den folkelige nattverdgang. I kirken skjedde en avskalling. Grupper med et bevisst og personlig trosliv trakk seg bort fra kirken og gikk over i den frie forsamling. Andre gled vekk fra den konvensjonelle kirkelighet og gikk så å si den motsatte vei ut i «verden».
Men én gruppe ble igjen som kirke- og nattverdgjengere. Både ved år-
51
hundreskiftet og i 1910 lå kommunikantallet på omlag 300. Gruppen må altså ha vært nokså stabil. Hvilke som tilhørte den, er ikke å bringe på én formel. Men at den hadde indremisjonsbevegelsens folk som kjerne, synes å være klart. Misjonsfolket — i disse kretser hadde både indre- og ytre misjon sine støtter — var også kirkefolket. Den sosiale differensiering hadde gjort foreningsdannelser av forskjellig slag naturlig innen kirken. Men de som sluttet opp om disse foreninger, forlot ikke den folkekirkelige forvaltning av nådemidlene, men fant tvert imot sin plass i gudstjenestelivet og ble på flere enn én måte «Prestens Medhjælpere».
ID
Liv og virke i Askim menighet skilte seg ikke så mye fra det vanlige kir- kemiljø under de første tiår av 1900-tallet. En la vekt på å styrke forenings- arbeidet og ved hjelp av foreningen å ta opp nærliggende kirkelige oppgaver. Det kunne være barne- og ungdomsarbeid, men også den diakon ale tjeneste. 1 1896 fikk Det norske misjonsselskap en forening i bygda. 11903 ble det stiftet en ungdomsforening tilsluttet Norges kristelige ungdomsforbund. Men ikke bare foreninger kom i gang. Her var også en fornyet bevissthet om kirkens kateketiske ansvar.
I den gamle folkekirke var all ungdom under kristelig opplæring. Barnelærdommen var en viktig utrustning for livet. Både forandringen i skoleverket og den generelle samfunnsutvikling gjorde nye arbeidsformer på dette felt nødvendige. Ved midten av det forrige århundre ble søndagssko- learbeidet tatt opp i Norge. Rundt år 1900 ekspanderte det sterkt. Det var derfor helt naturlig at søndagsskoletanken slo rot i Askim i 1890-årene. Indremisjonsmannen Ole Nilsen Korperud på Rom begynte å samle barn til søndagsskole. Men også på annet hold ble denne virksomhet tatt opp. I Vamma drev «frimisjonen» søndagsskole og med god oppslutning. Folk fra disse kretser var også først ute i «stasjonsbyen» med slikt arbeid. Ved århundreskiftet samlet man barn i Avholdshjemmets lokaler. En tid lå barnearbeid av denne type nede. Men så i 1908 tok den driftige prestekonen Fanny Stang fatt. Hun samlet barn til søndagsskole i prestegården. Indremisjons- og hedningemisjonsmannen Petter Olsen sto for organiseringen av denne lutherske og kirkelige søndagsskole i 1911. Tre år senere ble den innlemmet i Norsk Søndagsskoleforbund. Arbeidet ble etter hvert utvidet. På Hebron bedehus og i Solbergfoss ble det startet søndagsskoler i 1918. Senere ble det også virksomhet på Hoen, Skjolden og på Emmaus bedehus.
Også annet barnearbeid kom i gang. 11916 startet indremisjonsvennene Ludvig Østbye og Harald Christoffersen Østreng en gutteforening som
52
Stener Johannes Tandberg. Sokne- Edvard Kristoffer Stang. Sokneprest 1978-1896. prest 189&1910.
fikk navnet «Villig». Men etter kort tid gikk den inn. Nytt arbeid på denne front ble tatt opp i tyveårene av fru Oline Olsen og fru sokneprest Børke. Men også denne forening gikk i oppløsning etter en tid.
Ikke bare arbeid for barn og ungdom lå menighetskjemen på hjertet. Det vokste også fram vilje til å bære diakonalt ansvar. Impulsene må ha kommet utenfra. 1890-årene var preget av mange diakonale framstøt både i lokalmenighetene og innen de sentrale diakonale institusjoner.
1903 ble Askim Sygepleie stiftet. En gruppe Winner anført av fru Fanny Stang hadde samlet inn penger for å kunne bygge opp en ordnet sykepleie i menigheten, understøttet og administrert av menighetens egne folk. Et styre sammensatt av soknepresten, distriktslegen og to av «Prestens Med- hjælpere» ble oppnevnt. Sykepleierske Dagny Hofflund ble tilsatt. Instruks ble utarbeidet. Av den fremgikk det at arbeidet skulle ha et rent kirkelig- diakonalt preg. Prest og medhjelpere sto sammen med distriktslegen for administrasjonen. Alle i menigheten kunne be om hjelp til pleie, natte- våking o. lign. Rammen var den folkekirkelige menighet.
Ledelsen utgikk fra sentrum i denne. Ut fra de foreliggende vilkår later det til at sykepleien fungerte godt. Menighetssøsteren var stadig i virksomhet, også utenfor bygdas grenser. En bemidlet også unge kvinner til å skaffe seg diakonal utdanning ved Diakonissehuset i Kristiania. En av disse, Maria Andreassen Kolstad, overtok senere som menighetssøster i Askim. Midlene ble skaffet til veie dels ved innsamling blant og av de interesserte kvinner, dels ved offer i kirken. En liten avgift for pleie ble også innkrevd.
53
Hvem sto bak virksomheten, som initiativtagere og inspiratorer? Sokneprest Stang og hans kone må først og fremst nevnes, likeledes distriktslegen C. A. Randers. Av «Medhjælperne» var Syver Hoen en av de ivrigste. Gruppen av kvinner som sto bak, kom naturlig nok fra de høyere sosiale lag i bygda, først og fremst fra de øvre skikt i bondesamfunnet.
Sykepleien dekket et behov for medisinsk og sosial hjelp. Men i lengden ble det ikke lett å administrere den eller å skaffe de nødvendige pengemid- ler til veie. Kommunen hadde gitt sin støtte til sykepleierskens lønn. Våren 1909 virket det som situasjonen ble uholdbar. «Bestyrelsen» vedtok en henstilling til kommunen der man ba om at den måtte overta det økonomiske ansvar for virksomheten. Herredstyret aksepterte dette og opprettet Askim kommunale sykepleie. Et utvalg bestående av den gamle «Bestyrelse» og kommunalt oppnevnte representanter skulle utarbeide statutter. Det er grunn til å se nærmere både på forhandlingene og resultatet.
På høstparten 1909 utarbeidet «Bestyrelsen» et forslag til statutter som skulle brukes i forhandlingene med kommunens folk. Forslag til § 2 lød: «Sykepleierens virksomhet ledes av et styre der bestaar av 5 — fem — medlemmer, soknepresten og kommunelegen som selvskrevne medlemmer, samt 3 — tre — av herredstyrets valgte. Av disse velges én blant medhjælperne og av de andre minst én kvinde». Det «kirkelige» krav var ikke særlig vidtrekkende. Ved siden av soknepresten ønsket en å ha med- hjelperinstitusjonen representert i styret. Ved det ville tjenestens kirkelige karakter og tilknytning til det aktive kirkelige lekfolk bli beholdt. Men under de senere forhandlinger ble «Medhjælperen» sjaltet ut. Kvinnerepresentasjonen som indirekte kunne ha gitt en basis i det kirkelige lekfolk, ja, i dets mest aktive del, hørte man heller ikke mere til. Bare soknepresten ble igjen som kirkelig innslag. Politisk oppnevnte styremedlemmer kom i stedet for kirkelig representasjon.
Disse detaljer må ikke overdimensjoneres. Blant politikerne var det ganske sikkert lutter velvilje overfor denne kirkelige tjeneste. Men det dreier seg ikke her om individuelt sinnelag og holdning, men om forhold av mer generell art i møte mellom kirke og samfunn.
Det en særlig legger merke til, er at når menigheten ut fra sitt kirkelige embete og sine offisielle kirkelige tjenester som innehas av lekmenn, skal møte den nye tid med tiltrengt diakonal omsorg, så makter den ikke å følge opp sine hensikter. Resultatet blir at kirkelig diakoni går over til å bli kommunal velferd. I samtiden opplevde en sikkert ikke dette som noen grunnleggende forandring. Men i det mønster som bestemmer forholdet mellom kirke og samfunn, er det likevel et viktig poeng. På kirkelig hold oppfattet
54
en nok kommunens holdning som udelt positiv. Men her er det tale om langsiktige virkninger. Det som står på spill, er diakoniens kirkelige identitet. Ville det bli mulig å opprettholde dens karakter av kirkelig tjeneste uten den umiddelbare forankring i menighetskjernen? At denne «sekularisering» av diakonien kunne åpne for perspektiver som truet den kirkelige identitet, så en allerede den gang. Herredstyret vedtok at bare den kunne ansettes i sykepleien som levde et «moralskt og kristeligt liv» og tilhørte «statskirken». Men ett medlem av den oppnevnte komité, «frimisjons- mannen» Chr. Løken, ville ha strøket kravet om kirketilhørighet. For ham var kravet om at man skulle være «levende kristen» — tilstrekkelig som kirkelig garanti.
Ungdomsforening, indre- og ytre misjon var virksomheter som krevde bestemte ytre vilkår. Spørsmålet om egnede møtelokaler ble viktig. 11906 begynte en å drøfte dette. De tre foreninger, Askim Indremisjonsforening, Askim kristelige ungdomsforening og Askim misjonsforening, oppnevnte i fellesskap en komite til å løse husspørsmålet, ikke bare for disse foreninger, men for «sygepleien» og «sømandsmissionen» også. At det er uzforeninger som går sammen, overskygger ikke at det er den aktive menighets- kjerne som tar initiativet. I forening og menighet var de samme personer. Dette understrekes ytterligere ved at soknepresten var medlem av komiteen og etter alt å dømme dens drivende kraft. Foruten sokneprest Stang besto dette arbeidsutvalg av Johan Bakke, B. Grøtvedt, Syver Hoen, G. Christoffersen og Petter Olsen.
Av Glommen Træsliberi A/S fikk man overlatt en barakke. Kommunen stilte tomt på Henstad til rådighet for en billig penge. Så gjaldt det å få skaffet kapital til å få reist huset og utstyrt det. Det ble gitt gaver og tegnet aksjer. I 1907 kunne man starte byggingen. Ved nyttår 1908 sto huset ferdig. Det fikk navnet «Elim». «Hensigten med lokalet» var på Guds ords og den lutherske bekjennelses «grund at fremme og bidrage til de inden de respektive foreninger faldende virksomheter til sand kristelig oplysning og aandeligt liv». (§ 2 av grunnreglene for bedehuset «Elim»). De tre foreninger som hadde tatt opp saken, sto som eiere. Men det hindret ikke at andre foreninger og virksomheter innen kirken også fikk rom. Helt fram til 1937 tjente «Elim» som forsamlingslokale i menigheten.
Hvordan var virksomheten på «Elim»? Lokalet og den foren ingsakt i vite t som det ga vilkår for, ble et sentrum for menighetens kjerne. Her fant de sin plass de som ikke hadde glidd bort gjennom sekularisering eller frikir- kelighet.
Her var også presteskapet med. Det gjaldt både sokneprest Stang og senere sokneprest Børke. Og de leke ledere på «Elim» var på sin side aktive
55
både i foreningsarbeidet og i kirkelige tillitsverv. «Elim» var det vi i våre dager ville ha kalt et menighetshus.
Da man reiste «Elim», var det et uttrykk for at kirken hadde begynt å tilpasse seg den nye tid. Menighetens virksomhet ble ikke lenger drevet som i det gamle bondesamfunnet. Ved prestens tjeneste sto kirken den gang i forhold til alt og alle. Hele befolkningen var innlemmet i menigheten, og ikke bare formelt som medlemmer av det norske samfunn. Den religiøse spesialisering og differensiering oppløste dette. Noen ble bevisste og aktive religiøst sett. Disse sluttet seg til «foreningen». Det var både som et resultat av og som en hjelp til foreningene at «Elim» ble reist. Men strukturer fra den gamle folkekirke var fortsatt der. De store folkegrupper var medlemmer av kirken. Men noe avgjørende var skjedd. Det å tilhøre kirken hadde ikke lenger den samme religiøse forpliktelse for den enkelte. Men for noen var kristelig tro og liv fortsatt det viktigste. Når et kirkelig orga- nisasjonsliv utvikles etter mønster av den moderne foreningstanke, har det sammenheng med sekulariseringsprosessen.
Virksomheten på «Elim» skilte seg ikke særlig fra det kristelige liv som nå ble mer og mer vanlig i norske menigheter. Interessefeltet var vidt. Penger ble samlet inn til en rekke formål. Institusjoner og organisasjoner innen kirken fikk sin støtte. Men som naturlig var, sto Indremisjonsselskapet, Det norske misjonsselskap og Kristelig Ungdomsforbund i en særstilling. En rekke forkynnere besøkte møtene. Her ble holdt oppbyggelse, fester, basarer, etter hvert ble det musikkforening og barnearbeid også.
Arbeidet på «Elim» bar snarere karakteren av konsolidering enn ekspansjon. I den første tiden ble det riktignok gjort flere viktige framstøt på forskjellige sektorer. Men etter hvert inntrådte stagnasjon. Man konsoliderte menighetskjernen, men utover den var det vanskelig å nå. Medlemstallet i den største av foreningene, Indremisjonen, økte ikke vesentlig i tiden etter den første verdenskrig. Andre organisasjoner syntes heller ikke å ha gått nevneverdig fram. At ungdomsforeningen måtte innstille i 1924, forteller også at arbeidet gikk tyngre. I begynnelsen av tyveårene kom det vekkelse til bygda. Den skapte nytt liv i «frimisjonen» og brakte pinsebevegelsen til Askim, men den berørte ikke «Elim» i vesentlig grad.
Mange forhold kunne ha forårsaket en ny bevegelse innen det kirkelige arbeid. I 1920-årene begynte den andre store industrireising i Askim. På den tid (1920) ble Askim Gummivarefabrikk A/S grunnlagt. Dermed kom det ikke bare nye grupper av arbeidstakere til bygda, men det ble en forsterket sosial og økonomisk aktivitet. Med høyere befolkningstall ble antallet av de såkalte «kirkelige forretninger» øket. Men utover det virket det som menigheten ikke ble særlig berørt av det som skjedde. «Elim» som
56
Menighetshuset Elim.
skulle ha vært «kirkens forlengede arm» inn i de fjernere sosiale grupper, synes ikke å ha hatt særlig kontakt med den nye situasjon i bygda som utviklet seg utover i mellomkrigstiden. I stedet for at folkekirken kunne ha nærmet seg arbeiderbefolkningen gjennom sine frivillige virksomheter, ble det den ekspansive og vitale pinsevekkelse som vant innpass.
IV
Den 29. januar 1922 foregikk det første menighetsrådsvalg i Askim. Rådet fikk følgende sammenstning: Syver Hoen, Anton Torp, Petter Olsen, Halvor Østreng, Bernhard Grøtvedt, Ragna Tømmerås, Holm Oroug,Emil Røed, Hans Kristiansen, Johan Haugerud. Det ble avgitt 97 stemmer.
Hvem kom til å sitte i menighetsrådet utover i mellomkrigstiden? Sammensetningen var umåtelig stabil. Gårdbruker Holm Oroug, bankdirektør Bernhard Grøtvedt og skomaker Petter Olsen går stadig igjen. Generelt sett kan man si at i dette råd satt bondesamfunnets ypperste representanter. Holm Oroug var ved siden av arbeidet i menighetsrådet også ordfører under store deler av mellomkrigstiden. Ved siden av disse fant man små- håndverkere, lærere osv. som i en eller annen forstand hadde tilknytning til gudstjenestelivet, deis gjennom indremisjonsarbeid, dels ved kirkelige verv og tjenester.
Menighetsrådet, som var instituert av de offentlige myndigheter og i enhver forstand basert på den folkekirkelige menighet, var det ynkelige
57
resultat av desenniers intense anstrengelser for å få reformert den kirkelige maktstruktur og lovgivning. Den norske kirkes ordning var lite forandret siden enevoldstiden på 1600-tallet. Nå kom noe nytt, et lekmannsorgan med administrative og åndelige oppgaver. Dets virkefelt og arbeidsmåte ble bestemt både av at et frivillig lekmannsarbeid allerede var utviklet, og av den rent folkekirkelige og statskirkelige basis. Menighetsrådet i Askim dannet ikke noe unntak i så henseende.
En skulle kanskje ha trodd at det folkelige element i kirken ville ha blitt sterkere ved at et lekmannsorgan ble opprettet. Ved hjelp av det skulle en ha nådd lenger fram i anstrengelsene for å møte arbeiderbefolkningen. Men noen slik utvikling kan ikke spores.
Stabiliteten i sammensetningen av menighetsrådets medlemmer fra 1922 og fram gjennom hele mellomkrigstiden viser tydelig at kontakt med industrireising og folkeflytting var dårlig. Undersøker en sii kom mun i kantenes sosiale preg fra århundreskiftet og utover, finner en at bondesamfunnets folk dominerer. Her er selveiende bønder, husmenn, tjenestefolk og innerster. Ved siden av disse er det håndverkere og småkjøpmenn, samt enkelte representanter fra embetsstanden. Arbeidere fra industri og anlegg finner en så å si ikke blant nattverdgjengerne. Når så bondesamfunnets lavere skikt som tjenestefolk og husmenn blir borte bl. a. på grunn av forandringer av produksjonsformene i landbruket, festnes det bilde ytterligere at kirken bare er for de veletablerte i samfunnet.
Menighetsrådet hadde en rekke oppgaver. En skulle forestå avlønning av kirkelig betjening som organist og klokker. En hadde ansvar for å fordele ofringene i kirken. En delte ut gaver til de fattige. Også omsorg for det åndelige liv var pålagt rådet. Fra første stund var man seg dette ansvar bevisst. En henstilte til ledelsen for Solbergfossanlegget om å stille lokale til rådighet for oppbyggelse. En ba soknepresten om å holde barnegudstjenester og aftenmøter i kirken. Initiativ til andakter på pleiehjemmet ble også
tatt.
Flere i menighetsrådet var aktive innen misjonsvirksomheten. Når man så begynte å arrangere menighetsmøter for bl. a. å få rapporter fra de forskjellige virksomheter innen menigheten, var det et vitnesbyrd om at man oppfattet alt kristelig arbeid som menighetsarbeid. Heller ikke diakonien ble glemt. Menighetsrådet administrerte Askim fattigpleie. På trettitallet tok man opp arbeidet for å fornye kirkens inventar og det liturgiske liv.
Et kirkekor ble startet og man fikk nytt orgel.
Fulgte menighetsrådet en bestemt linje i sin virksomhet? Langt de fleste
saker var rene rutinesaker, som lite forteller om rådets profil. Likevel er det klart at man identifiserte seg med det sentrale kirkeliv både lokalt og
58
prest 1911 -1927.
helhetskirkelig. En ønsket å legge forholdene til rette for arbeid båret fram av misjonsorganisasjonene. Sentrale kirkelige organisasjoner og institusjoner som Det norske misjonsselskap, Indremisjonsselskapet. Santalmisjonen, Sjømannsmisjonen, Israelsmisjonen og Menighetsfakultetet fikk sine ofringer — ofte to ganger i året. Men denne kirkelige linje var forent med en nokså utpreget konservativ innstilling. Typisk er at Landstads reviderte salmebok ikke ble innført i Askim menighet før i 1935.
Ved siden av å gi de tradisjonelle kirkelige organisasjoner støtte, virket det som menighetsrådet hadde et særlig forhold til Norges kirkelige landslag. Landslaget ble stiftet i 1921. Professor Karl Vold ved Menighetsfakultetet sto som dets leder det meste av mellomkrigstiden. Det arbeidet for to hovedsaker: reform av Den norske kirke som skulle gi større frihet for folkekirken i forhold til statsmakten, og en fornyelse av folkelivet i kristen ånd som skulle stanse sekulariseringen og drive antikristelige strømninger tilbake. Ved overgangen til trettitallet var Laget sterkt engasjert i kampen mot den «gudløse» sosialisme. I Askim menighet fikk Laget økonomisk støtte ved ofringer i kirken, og professor Karl Vold ble innbudt som taler ved samvær i menighetens regi. I 1931 ga rådet støtte til Landslagets forslag om Kirkeråd for Den norske kirke som da var ute til høring. At denne kirkelige organisasjon hadde et visst fotfeste i Askim menighet, må i noen grad tilskrives innflytelse fra bestemte personer. 1 1927 kom sokneprest Konrad Megrund til bygda. Han hadde sympatier i denne retning.
59
Men her var ikke bare personlige faktorer virksomme. Interessen for Landslaget brøt slett ikke med de generelle kirkelige forhold.
Mellomkrigstiden var først og fremst Indremisjonsselskapets tid i norsk kirkeliv. Under ledelse av professor O. Hallesby og sekr. Joh. M. Wisløff spilte denne organisasjon en hovedrolle. Men denne utvikling skjedde ikke uten konflikter. Ikke alle fulgte den kirkepolitiske kurs som Hallesby og Wisløff staket ut. Forholdet til Landslaget var spenningsfylt — ikke minst på grunn av kirkepolitiske årsaker. Indremisjonen hadde den kirkelige frihet som statskirkeordningen betinget, som en gitt forutsetning for sitt arbeid. En ønsket å være «kirkens forlengede arm» og «spissen på plogen». Derfor så en helst at den kirkelige styringsstruktur forble som den var. Landslaget derimot ønsket reform av kirken, slik at kirken selv hadde makten over og ansvaret for sin virksomhet. Landslaget fikk støtte av prester og lekfolk. Det hadde kontaktnemnder over det ganske land. Innen Askim menighet, blant de grupper som bar menighetsarbeidet, kan det ha vært grobunn for Landslagets idéer. Bestemte trekk tyder på det. I første halvpart av mellomkrigstiden var det ingen altdominerende Indremisjon i Askim. Det som samlet, var menighetsbevisstheten. Kjernen i denne levende folkekirkemenighet soknet til «Elim» som var samlingspunkt for en rekke kirkelige arbeidsgrener uten at én spesiell dominerte. I et slikt kirkelig miljø var det naturlig at tanken om helhetskirkelig ansvar på Den norske kirkes grunn kunne vinne innpass. Og sist, men ikke minst er det trolig at Landslagets folkepedagogiske ideer — sterkt konservative som de var — fant sympati i bygdas menighetskjerne. Mellomkrigstidens konservative reaksjon hentet sin næring fra det Østlandske bondemiljø og småborgerskap. Det gjaldt også på den kirkelige mark.
V
fram
ter som var blitt utviklet ved århundreskiftet, forble så noenlunde som det hadde vært inntil den tid. Men allerede ved begynnelsen av mellomkrigstiden var det tydelig at noe nytt var i gjære.
Vi har nevnt industrireising og vekkelser på tyvetallet. I og med at «byen» rundt stasjonen stadig vokste, ble grunnlaget lagt for kirkelige forandringer. Og blant mange i menigheten må det ha vært et ønske om fornyelse. Menighetsarbeidet fulgte i gamle spor og syntes å stagnere. Innen Indremisjonen hadde det nesten ikke vært personskifte i lederskapet fra 1907 til 1933. Skomaker Petter Olsen og gårdbruker Anton Torp bar ansvaret .
60
De samme forhold gjorde seg gjeldende i menighetsrådet. Det var liten fornyelse. En så ikke noe tilsig til misjonsarbeidet eller menighetsvirk- somheten forøvrig. Den ungdomsforening som Indremisjonen forsøkte å få i gang i tyveårene, da den gamle gikk inn, ble det ikke noe av. Situasjonen var preget av tilbakegang og stagnasjon til tross for omfattende forandringer i samfunnet utenfor.
Fornyelsen kom med vekkelsen. Trettiårenes kirkeliv ble i stor grad formet av vekkelsene. Både den frikirkelige predikant Frank Mangs og Oxfordgruppe bevege Isen som kom til Norge i 1934. skapte vekkelser. Den sistnevnte bevegelse fikk direkte betydning for kirken, mens Mangs-vek- kelsen hovedsakelig satte spor i det frikirkelige miljø. Men mellomkrigstiden hadde også vekkelse av en annen type, som var sterkere knyttet til det etablerte organisasjonsliv i kirken. Indremisjonsselskapet var ved siden av mye annet også en vekkelsens organisator. Selskapet sendte ut lekpredikanter med vekkelsens gave. De besøkte de lokale forsamlinger. Ofte ble det bevegelse og nytt liv i venneflokken. En opplevde vekkelsestider med stor tilstrømning. Så omfattende var vekkelse sl i vet. at man talte om den store «landsvekkelsen» som skulle komme. Den kom ikke. Men vekkelsens betydning ble ikke mindre av den grunn. Kirke- og organisasjonsliv ble styrket. Indremisjonsforeningene fikk flere medlemmer og større fri- modighet. Misjon og annen kristelig virksomhet fikk slagkraft. Men parallelt med denne indre kirkelige fornyelse ble på samme tid den tradisjonelle kirkelighet med bakgrunn i bondesamfunn og bamelærdom svekket.
Eivind Berggrav, fra 1937 biskop i Oslo, beskrev situasjonen i mellomkrigstiden ved å påpeke at «innerflokken» dvs. de bevisst troende, styrket sitt antall. Det samme kunne sies om «yttersvermen», dvs. de sekulariserte som hadde brutt med kirkens gudstjenesteliv og den kristelige skikk. Den gruppe som ble mindre, var «mellomflokken». Fra den ble vekkelsens barn rekruttert. På grunn av vekkelsens krav om et enten- eller og et bevisst og personlig trosliv, og på grunn av det sekulariserende trykk fra ik- ke-kristne strømninger, gled mange fra «mellomflokken» bort fra navne- kristendom og kristelig sed og skikk, dels ut i «yttersvermen» og dels inn i «innerflokken». (Beretning fra Oslo Bispedømme 1939, Norvegia Sacra
1940, p. 151-165).
Også i Askim gjorde trettiårenes vekkelser seg gjeldende. Enkeltpersoner hadde kontakt med Oxfordgruppene. I «frimisjonen» merket en impulsene fra Mangs-vekkelsen. Men innen menigheten kom vekkelsen først og fremst i Indremisjonens regi. Vinteren 1934 besøkte den unge lekpredikant Bjarne Berget distriktet og holdt møter i Mysen og Askim. Allerede før Berget kom, hadde man merket en åndelig bevegelse blant de troende på «Elim». Møtene våren 1934 utløste en åndelig spenning. Det var mange
61
som søkte Guds ords forkynnelse. «Elim» ble for lite. Kirken og andre forsamlingslokaler ble tatt i bruk. Sett i forhold til den store tilstrømning var ikke antallet av de som kom fram til et religiøst gjennombrudd, særlig stort. Askim Indremisjonsforening økte sitt medlemstall fra 50—60 til omlag 100. Vekkelsen førte til at foreningen ble styrket, noe som skulle få stor betydning for menighetslivet i Askim.
Det var sikkert ikke tilfeldig at man midt under vekkelsen våren 1934 tok opp tanken om et nytt bedehus i Askim. Det var den unge Arve Helledal som luftet idéen i Askim Indremisjons styre.
Helledal tilhørte en yngre generasjon enn de som hadde reist «Elim». Han var aktivt engasjert i den nye utvikling innen bygda. Nå gjaldt det å skape noe nytt og tidsmessig også for det kristelige organisasjonsliv. Her kom nybrottsvilje og virketrang til uttrykk. Helledal fikk snart støtte av den noe eldre Emil Røed, en tidligere gårdbruker som var flyttet inn til «stasjonsbyen». Røed ble i mange henseender mannen bak det nye Indre- misjonshuset. Han var den ledende kraft i innsamlingsarbeidet og i planleggingen. Under byggeperioden fulgte han arbeidet med aldri sviktende interesse. På eget initiativ hadde han sikret Indremisjonen en egnet tomt i sentrum av bygda.
Men byggesaken skapte også konflikter. Noe annet var ikke å vente. «Elim» hadde vært et menighetshus, eiet og drevet av tre forskjellige organisasjoner. Lokalet sto åpent for alle arbeidslag innen kirken. Prest, menighetsråd og organisasjoner hadde i «Elim» hatt et samlingspunkt som utvilsomt ga grunnlag for fellesskapsfølelse. Et nytt bedehus med Indremisjonen som eneeier ville på kort og lengere sikt skape en ny situasjon. Ikke alle var begeistret for tanken. Soknepresten Megrund var ikke tiltalt av planene, heller ikke lederen for Santalmisjonen, sekretær P. Nilsen Wi- ker. Selv innen Indremisjonen var meningene delte. Et mindretall gikk imot planene om nybygg. Konflikten må ha stukket dypt, siden den fikk så konkrete utslag. Hvorvidt den omfattet mer enn selve nybygget, er ikke lett å bedømme. Det åpne brudd kom sommeren 1934. Da hadde byggekomitéen en tomt på hånden og dessuten skaffet en del kapital til formålet. Under et medlemsmøte i Indremisjonen der man drøftet byggesaken og måtte ta endelig stilling, kom det til et rent skisma. Mindretallet forlot møtet før avstemningen. De gjenværende vedtok at man skulle erhverve tomten og gå i gang med byggingen så snart som mulig.
I august 1937 sto det nye Indremisjonshuset ferdig, en prektig bygning av murstein midt i Askim sentrum. Foreningen av Det norske misjonsselskap som hadde vært sammen med Indremisjonen om «Elim», hadde sikret seg bruksrett til lokalet. Det gamle misjonshuset ble solgt til kommunen
62
og salgssummen lagt i det nye hus. En epoke i menighetens liv var forbi, og noe nytt begynte. Mønsteret i det menighetsliv som nå etter hvert tok form, var i høy grad bestemt av det nye hus og den forening som her hadde båret det tyngste løft.
Da Indremisjonshuset ble reist, berodde det ikke bare på driftige enkeltpersoners framsyn og innsatsvilje. Mer generelle forhold må også ha hatt sin innvirkning. Etter vekkelsen i 1934 virket det som initiativet i det kristelige arbeid i stadig sterkere grad hadde gått over i Indremisjonens hender. Denne forening syntes å ha de største økonomiske ressurser og den beste tilgang på folk med innsatsvilje og erfaring. Hvor sterk denne forening vokste seg så en rett etter den annen verdenskrig. Da ansatte man en diakon som dels skulle ta seg av sykepleie i bygda, dels være fast predikant og sekretær for foreningen. Bakgrunnen for dette omfattende løft var utvilsomt konsolideringen i slutten av trettiårene. Fra den tid dominerte Indremisjonen menighetsbildet. En konsekvens av det var en større avstand mellom presten og det troende lekfolk. På «Elim» hadde prest og lekfolk stått sammen. Også sokneprest Megrund som var prest under trettitallet, var lekmannsvennlig. Likevel vokste avstanden mellom embetet og indremisjonsfolket. Et institusjonelt uttrykk for det var nettopp tilsettingen av fast predikant for Indremisionsforeningen. En «funksjonær» av denne type måtte skyte presten ut i periferien i forhold til det frivillige lek- mannsarbeid. Ved slutten av forrige århundre mistet presten nærkontakten med den hele menighet på grunn av sosial differensiering . Nå merktes noe av den samme prosess.
På samme tid som kontakten med det kirkelige embete ble svekket, mak- tet Indremisjonen å nå nye grupper i samfunnet. Fabrikkarbeidere og funksjonærer fant sin plass i den driftige Indremisjonsforening ved siden av kjøpmenn og bønder. Den sosiale sammensetning var forholdsvis allsidig. Man fant utløp for virketrang og ansvarsbevissthet i et mangeartet foreningsliv. Fra 1934 ble det drevet ungdomsforening på ny. Vekkelsen hadde lagt grobunn for et nytt framstøt på denne fronten. Tre år etter ble Yngres avdeling stiftet. Etter vekkelsen kom det også nytt liv i musikkforeningen. Det kristelige foreningsarbeid tilfredsstilte ikke bare den religiøse trang. Her ble også andre behov dekket. Det var rom for virkelyst og sosialt samvær av forskjellig slag. Så og si alle sider ved livet kunne finne sitt uttrykk ved deltakelse i det kristne foreningsarbeid. I det historiske leng- deperspektiv er dette viktig. I bondesamfunnet var kirken ingen sosial sektor, men bar på sin måte hele det sosiale liv i bygda. I den nye tid med industrialisering og sosial oppspaltning var folkekirkens betydning blitt en annen. Dens virkefelt ble redusert til en smal sektor av fokets liv, de reli63
giøse livsytringer. Ved siden av seg hadde den fått en rekke dominerende sektorer som tok umåtelig plass, yrkesliv, politikk, fritid. Innen disse sektorer måtte kirken spille en ren «gjesterolle». Samtidig hadde kirken tilpasset seg den nye situasjon. Det kirkelige foreningsliv ble den viktigste form for kirkelig manifestasjon i samfunnet. Og nettopp fordi menneskets liv i samfunnet ble stadig mer løst fra kirkelig påvirkning, måtte det bii nødvendig for de troende å trekke stadig flere almenmenneskelige dimensjoner inn i det kristelige foreningsliv. Ikke underlig at det kristelige foreningsår - beid fikk slagkraft og øvde sin tiltrekning på mange. Her ble både religiøse krefter og kulturelle evner tatt i bruk.
VI
Enhver kristen menighet er på vandring. Selv om målet sprenger denne verdens grenser, har vandringen sine hverdagslige sider. Kirken er virksom i samfunnet. Den består av mennesker som hver på sitt vis arbeider for det daglige brød. Den vender seg igjen og igjen til mennesker som lever under denne verdens kår, for å kalle dem inn til helg og høytid. Ja, selv dens sakrale rom har sine «verdslige» sider. Forkynnelsen møter oss i det vanlige språk, dåpens vann er vanlig vann, og nattverdens brød og vin er rent menneskelige ting, som i kirkens rom blir forent med Guds Ord. For kirkehistorikeren blir det en særlig oppgave å få fram hvordan kirken er forent med samfunn og kultur. I denne framstilling har vi forsøkt å vise hvordan denne forening ter seg innen et ganske begrenset tidsrom og for en enkelt lokalmenighet.
Er det en trusel for troen å se hvordan disse «verdslige» dimensjoner ved kirkens liv setter sitt preg på dens måte å løse oppdraget på? For den som ser troen som tilflukt til det usynlige og evige, er kirkens «verdslig- het» anfektende. Men kristen tro er ikke evighetsflukt. Det er troen på en «hemmelighet» åpenbart i denne verden. 1. Tim, 3, 16. Evangeliet er «offentlig», og kirkens oppdrag er «offentlig» slo de lutherske reformatorer fast. En åpenbart og alment kjent «hemmelighet» er kirkens grunnvoll. Derfor kan ikke kirken om den er tro mot seg selv, trekke seg ut av verden, ut av samfunnet. Og derfor vil enhver som søker å forstå kirkens liv, alltid komme til å se hvor dyptgripende og omfattende kirken er forent med samfunnets og kulturens liv, både på den måten at samfunnsutviklingen virker bestemmende på kirkens vilkår, men også slik at kirken selv skaper seg sin vei til menneskene midt i samfunnet. Samtidig er dens liv en «hemmelighet». Den bæres av den gave som forkynnes i evangeliet, og som meddeles i sakramentene. En menighet på vandring, «også her hos oss».
64
Litteratur som ikke er nevnt i teksten:
Aabol, Lars: Askim kommune gjennom 100 år, 1837—1937, Oslo 1938. Askim frie Misjonsforsamling gjennom 60år. Festskrift, 1936.
Børud, Leif: Askim Indremisjon 80 år, 1959 (stensil).
Haaheim, A.: Askim Herred. 1814—1914, Fredrikshald, 1914.
Molland, Einar: Fra Hans Nielsen Hauge til Eivind Berggrav, Oslo 1968. Nærbøvik, Jostein: Norsk historie 1870—1905, Oslo 1973.
Spilling, Gunnar: Askim Indremisjonsforening gjennom 75 år,
1872-1947. Oslo, 1947.
Wisløff, Carl Fr.: Norsk kirkehistorie III, Oslo 1971.
Kopibøker fra Askim Sokneprestembete, Statsarkivet, Oslo. Kommunikantprotokoll for Askim kirke, Prestearkivet, Askim.
Protokoll for Askim Menighedspleie, Prestearkivet, Askim.
Protokoll for Askim Menighetsråd 1922—1940, Prestearkivet, Askim.
Glassmaleri fra kirken, 1962.
Odd Ste ne
Kirkelivet i krig og fred
Krigsårene 1940-45 ble en spennende og dramatisk tid i Den norske kirkes historie. Kampen for de nasjonale verdier ble også en kamp for de kristne verdier. Kirke og folk ble sveiset sammen som aldri før. Vår kristne arv betydde mer for vårt folk enn noen ante. Situasjonen både politisk og kirkelig ble etterhvert mer og mer tilspisset. Det kom stadig til overgrep fra statsmaktenes side mot kirke og presteskap. Hindringer ble lagt i vegen for alle som ikke ville bøye seg for nazistyret.
Den 24. februar 1942 meddelte samtlige biskoper i Den norske kirke at de nedla sine embeter som statens embetsmenn. Men de ville fortsette så langt de kunne som kirkens tilsynsmenn. I påsken samme år ble erklæringen «Kirkens grunn» lest opp i kirkene over hele landet. Prestene erklærte at de fulgte sine biskoper og nedla sine embeter som statens tjenestemenn. Dette fikk også følger for menighetene utover hele landet.
Askim menighetsråd behandlet biskopenes skriv på møte 17. mars og vedtok følgende uttalelse:
«Menighetsrådet er kjent med biskopenes skriv av 24.2. til departementet. Vi erklærer herved at vi slutter oss til den oppfatning av menighetens og prestens rett og plikt som biskopene har gitt uttrykk for i nevnte skriv av 24. februar.
Vi er også kjent med at vår menighetsprest overfor Kirkedep. har erklært seg enig i denne oppfatning og har stillet seg sammen med biskopene. I denne situasjon ser menighetsrådet det som sin plikt å meddele at det står sammen med sin prest i tillitsfull samhørighet på troens og bekjennelsens grunn. Vi betrakter menighetens prest som vår rette hyrde og sjelesørger, likesom vi anser biskop Eivind Berggrav som menighetens rette biskop og tilsynsmann».
Med denne uttalelse markerer Askim menighetsråd et klart standpunkt i kirkekampen, et standpunkt de også holdt fast ved når vanskene etter66
hvert meldte seg. I løpet av sommeren og høsten skulle nemlig situasjonen i Askim bli ganske problematisk.
Statsstyret hjalp til å påskynde utviklingen ved drastiske forholdsregler overfor prestene. I løpet av mars måned 1942 ble en rekke prester avsatt uten lov og dom, med «tap av embetstittel» og rett til å bære prestedrakt. Blant disse var soknepresten i Askim, Conrad Megrund. 7. mars hadde Megrund overfor departementet gitt sin tilslutning til biskopenes skriv av 24.2. I skriv av 19. mars får Megrund beskjed om at han skal fratre sine embeter.
Avskjedigelsen av prestene skjedde i henhold til en forordning av 4.10 1940, der det heter at offentlige tjenestemenn kan avskjediges p.g.a. sin politiske holdning. Ingen av de avskjedigede fikk vite hva de egentlig hadde forbrutt, og de fikk heller ikke anledning til å forklare seg. Sokneprest Megrund hadde først fått beskjed om å forlate Askim prestegård innen 1. mai 1942, senere ble fristen forlenget ett år.
En av de få prester som var lojale motnazimyndighetene.ble nå satt til å bestyre Askim soknekall, og skulle ha gudstjeneste hver 14. dag. Følgene var at kirkesøkningen sank til det minimale, konfirmantene trakk seg, og folk ga klart uttrykk for at de ikke ville ha noe med presten å gjøre. Ritt mester O. Mellegård som var formann i menighetsrådet, skriver i sin beretning om kirkelivet under krigen, at nå begynner vanskelighetene. Presten forlangte at konfirmantenes foreldre skulle innkalles til konferanse, og det ble truet med «svære straffe». Menighetsrådet vedtok at «den omhandlede sak ikke ga anledning til noen forføyning, da konfirmantunder- visningen var en frivillig sak».
Situasjonen i Askim var nå ganske prekær. Soknepresten var avskjediget, klokkeren hadde sagt opp sin stilling, og fungerende prest ville menigheten ikke vite noe av.
Men i juni måned tok saken en helt ny vending. Da dukket plutselig pastor Carsten Baekken opp i Askim, og dermed fikk menigheten både prest og klokker.
Mellegård forteller følgende:
«En dag i juni kom det inn en mann i Sparebanken som sa: «Jeg er presten Baekken og skal nu være prest i Askim». Jeg ble forbauset. Menighetsrådet hadde jo ikke hørt noe om det, men sa jeg: klokke rst il lingen er ledig og du kan søke den. Da får du anledning til å holde forretning i kirken annenhver søndag. Det ble telefonert til domprost Hygen som var fungerende biskop bestaltet av kirkefronten. Han godkjente det foreslåtte og syntes det var en utmerket dekkstilling som det også var».
Pastor Baekken ble dermed ansatt som Askim menighets frivillige prest,
67
Hans ConradMegrund. Sokneprest Carsten Baekken, «Klokkerprest»
1927-1947. 1942-1945.
med dekkstilling «klokkerprest». Baekken holdt sin første gudstjeneste i Askim kirke søndag 1. juli.
«Nu begynte for alvor en meget kritisk tid», forteller Mellegård. «Nazistene la alle hindringer som de kunne for å fordrive Baekken fra stedet. De nektet å utbetale alt som ble anvist av meg til «jøssinger». De møtte til stadighet opp i kirken for å kontrollere og å finne angrepspunkter».
Søndag 29. juli kl. 22 om kvelden fikk menighetsrådsformannen besøk. Fungerende prest fikk da vite at menigheten ikke anerkjente ham som prest og ikke ville ha noe med ham å gjøre. Mellegård måtte gjøre oppmerksom på at de besøkende var i et privat hus og ikke hadde politimyn- dighet.«De huserte noe forferdelig». Da de ikke kom noen veg med menighetsrådsformannen, var det meningen å kaste Baekken ut av prestegården hvor han bodde. Ikke mindre enn 7 hirdmenn møtte opp i prestegården for å kaste ham ut. Men de besinnet seg,og aksjonen ble utsatt til senere.
Den 11. august kom det så beskjed fra Kirkedepartementet om at Askim menighetsråd var oppløst og nytt var oppnevnt. Arkivet måtte uoppholdelig leveres.
I menighetsrådsmøte 16. september ble skrivet fra departementet referert, og menighetsrådet vedtok som siste sak:
«Menighetsrådets arkiv blir kun utlevert mot politiets kvittering».
Om dette utspant det seg en strid, sier Mellegård, men først i desember
kom politiet for å hente arkivet.
Askim hadde våkne og modige menn til å lede kirkekampen.
68
Kirkestriden i Askim stilnet etterhvert av. Baekken og delvis også Meg- rund kunne arbeide uforstyrret, og menigheten kunne bruke sin kirke som den ønsket. Nazimyndighetene skjønte at de kom ingen veg med å provosere kirken som hadde folket på sin side i kampen.
Dette framgår av de få saker det nye «menighetsrådet» hadde til behandling, og som er referert i menighetsrådsprotokollen. Fra politiet rekvirerte protokollen i desember 1942 til freden kom i mai 1945 hadde «rådet» to møter og behandlet 4 saker. Alle sakene hadde med prestetjenesten i Askim å gjøre. Protokollen viser at man ønsket å gå forsiktig fram: «Under de nåværende forhold finner en det lite hensiktsmessig å stenge kirken for andre prester tilhørende den såkalte kirkefront». At de har gitt opp kampen mot pastor Baekken fullstendig, framgår av at det nye «menighetsrådet» også ansetter ham som klokker fra 9.1. 1943. Baekken var dermed ansatt for annen gang som klokker, til tross for at alle visste at han i virkeligheten fungerte som menighetens prest.
Interessant er det også å merke seg at «menighetsrådet» gjeme vil ha ny fast prest i Askim og håper at det vil lykkes «ved myndighetenes hjelp». Samtidig blir det hevdet at det er vanskelig å gjøre noen forandring så lenge to prester, Megrund og Baekken, bor i prestegården. «Men menighetsrådet går ut fra at når dette forhold opphører fra våren av (1.5.1943), vil departementet skaffe Askim en dyktig prest med akademisk utdannelse». «En vil imidlertid ikke at saken skal forseres frem slik at en risikerer å få en mindre heldig mann som prest her i Askim, da dette vil bli verre enn noe annet».
Men «menighetsrådet» ble nok dypt skuffet. Det meldte seg bare én søker ved utlysningen av kallet, og en kan lese mellom linjene at han var nettopp en slik type som en ikke ønsket. Fra møtet 8.4.1943 er følgende protokollert: «Menighetsrådet vil uttale at med de opplysninger vi er blitt gjort kjent med, må hans mulige ansettelse her i bygden overveies grundig. Vi vil i alle tilfelle først konferere med ham personlig. En vil dog anbefale at kallet averteres ledig pånytt». Kirkefrontens prester søkte ikke nye stillinger, og mange av de få som meldte seg, var lite brukbare. Det skjønte endog nazistene. Etter møtet i april 1943 ser det ut til at «menighetsrådet» har gitt opp. Det er ikke protokollert flere saker i møteboka og ikke holdt flere møter.
Menighetslivet i Askim gikk sin gang. Carsten Baekken var dristig og modig i sin opptreden. Han var en meget aktiv prest, og ifølge dagsregiste- ret var han på farten sent og tidlig. Kirkesøkningen og nattverdgangen var større enn noengang. Folk fikk respekt for kirkens rake og faste holdning, og mange forstod at det kristne budskap var aktuelt som aldri før.
69
Da freden kom i mai 1945, fikk Carsten Baekken straks beskjed om at han var konstituert som sokneprest i Askim, og at prestene igjen skulle overta alle embetsfunksjoner.
Prost Megrund ble tvunget til å fratre som sokneprest i Askim før oppnådd aldersgrense. Spørsmålet kom nå opp om han ikke burde få fortsette i sokneprestembetet så lang tid som han hadde igjen til aldersgrensen, da han av nazistyret ble gitt avskjed. Menighetsrådet var enig i dette. Saken ble da ordnet slik at Megrund overtar bestyrelsen av embetet fra 1.11. 1945, samtidig som Baekken stilles til disposisjon som assisterende prest uten utgift for sokneprest eller menighet.
Askim soknekall ble lyst ledig våren 1946, og det meldte seg 23 søkere. I statsråd 30.8. 1946 ble sokneprest Hans Aandstad, Alstadhaug, utnevnt til ny sokneprest i Askim, og han overtok embetet 1. mars 1947.
Sammenligner en menighetsprotokollene før og etter krigen, vil en se at de fleste sakene i førkrigstida gjaldt budsjett, søknader om bruk av kirken og offersøknader. I etterkrigsårene får menighetsrådet langt flere saker til behandling. Under krigen ble det skapt store forhåpninger og forventninger til kirkelivet så snart freden kom. Mange nye planer ble lagt, og kirkens plass i folket var styrket. Selv om mange av forventningene ikke ble innfridd, så merker en en langt større aktivitet og et utvidet ansvarsområde for våre menighetsråd. «Rådsstrukturen» både på sentralt og lokalt hold gjør seg etterhvert mere gjeldende. I kirkeloven av 1953 blir det uttrykkelig presisert at «Menighetsrådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menigheten, særlig at Guds ord kan bli rikelig forkynt, syke og døende betjent med det, ungdommen samlet om gode formål og legemlig og åndelig nød avhjulpet». (§23).
Men etterkrigstiden ligger så nær opp til vår tid, at det er for tidlig å gi en samlet framstilling av kirkelivet i disse årene. Men likevel vil vi her ta med enkelte saker som har hatt avgjørende betydning for menighetslivet i Askim i dag.
Etterkrigstida faller stort sett sammen med de årene Hans Aandstad var sokneprest i Askim. Han var prest i Askim i over 25 år, fra mars 1947 til november 1972. Aandstad var en aktiv og dyktig prest som ikke sparte på kreftene. Han hadde god kontakt med alle lag av bygdefolket, og står som den sentrale person i menighetens vekst og utvikling i etterkrigstida.
Ikke lenge etter at Aandstad hadde tiltrådt som sokneprest, ble spørsmålet om å utgi et menighetsblad for Askim tatt opp. Det første nr. kom ut i september 1947 med soknepresten som redaktør. Siden har bladet
70
Hans Aandstad. Sokneprest 1947 - 1972.
Kjell T. Lund. Hjelpeprest og kails.
kap. 1956-1969.
kommet regelmessig med 10 nr. i året. Det sendes til alle husstander i bygda, og finansieres av frivillige gaver, annonser og kommunal støtte.
Det første året Aandstad var sokneprest i Askim, ble det også startet opp med sportsandakter på Skansehytta. Den første ble holdt 25. januar 1948. Det har hele tiden vært et godt samarbeid med Idrettsforeningen og vertskapet på Skansehytta.
Under bispevisitasen i 1953 ble spørsmålet om hjelpeprest i Askim tatt opp. Biskop Johs. Smemo understreket sterkt at «Det går ikke lenger at dere sliter ut presten deres». Det var et klart behov for en prest til i Askim.
I oktober 1953 blir saken tatt opp på menighetsmøte. I februar 1955 vedtar kommunestyret å bevilge til hjelpeprest. I juni 1955 godkjenner Departementet opprettelsen av hjelpepreststillingen. Og endelig i januar 1956 tiltrer Kjell Tærud Lund som bygdas første hjelpeprest. Som en følge av utviklingen og styrking av den kirkelige betjening,ble hjelpepreststillingen gjort om til kallskapellani i 1957 og til residerende kapellani i 1973. Ikke minst betydde det mye for ungdomsarbeidet i menigheten at Askim fikk en prest til. I Bjørn Karisens tid (1970—76) ble det f. eks. startet konfirmant- klubb og ungdomskor («Svaret»), det siste i samarbeid med Indremisjonen.
I 1974 opprettet kommunen en kontorassistentstilling i halv post ved prestekontoret og kirkevergekontoret. I 1977 fikk vi organist i full stilling. I flere år har vi hatt menighetselev fra Menighetsseminaret som har praktisert i menigheten vår. I 1975 fikk vi egen menighetssekretær som lønnes av Menighetsrådet med økonomisk støtte fra kommunen.
71
Det var også en stor avlastning for Askimprestene da det i 1975 ble ordnet med egen kirkelig tjeneste ved Askim sykehus.
På annet sted i jubileumsskriftet blir Gravkapellet og restaureringen av kirken i 60-årene omtalt.
I flere år har det vært på tale at Askim kunne trenge et nytt orgel. Penger er nå avsatt på kommunebudsjettet over tre år, og kontrakt om bygging av nytt orgel er undertegnet i jubileumsåret.
En av de aller viktigste saker som menighetsrådet har tatt opp i senere tid, er uten tvil bygging av Kirkesenteret på Grøtvedt. Det er avsatt tomt til kirkesenteret, og menighetsrådet har valgt en komite som har arbeidet med saken. Vi ser det som et godt tegn at Kommunestyret i jubileumsåret 1978 har valgt plankomite for bygget og bevilget den første sum til forpro- sjektering. Vi er glad for den positive interesse vi møter for kirkesenter- tanken både hos kommunepolitikerne og blant bygdefolket. Med det store innbyggertall Askim har i dag, er det forlengst behov for en arbeidskirke.
Ved et 100 årsjubileum er det rett å se framover. En bedre måte å markere Askims kirkes 100 årige historie på, enn å sette alt inn på å få realisere planene om et kirkesenter, kan en vel ikke tenke seg.
Vi ser tilbake på kirkens 100 årige historie og takker Gud. Men vi ser også framover og lar 100 årsmilepelen gi nytt mot og inspirasjon til å bringe budskapet fra Kirkens Herre til nye generasjoner i en ny tid.
Kilder.
Sokneprestens arkiv Menighetsrådets arkiv.
Menighetsblad for Askim.
Øvre Smaalenenes avis.
Odd Stene
Askim Gravkapell
I 1910 ble det oppført et lite gravkapell på Askim kirkegård. Byggmester var J.Trippestad,og hans anbud lød på kr. 4475.-. Men da befolkningen i Askim økte raskt i årene som fulgte, ble dette snart for lite. Spørsmålet om å utvide kapellet meldte seg allerede i 20-årene, og i 30-årene ble saken tatt opp av myndighetene. Penger ble avsatt, og man diskuterte planer om utvidelse. Men så kom krigen og satte en stopper for det hele.
Etter krigen meldte spørsmålet seg på nytt og var mer aktuelt enn noengang.
Menighetsrådet mente nå at det beste var å bygge helt nytt kapell istedenfor å utvide det gamle. Dette gikk kommunestyret med på og bevilget penger til arkitektkonkurranse. Det ble valgt en bygggekomite som bestod av sokneprest Hans Aandstad, Eugen Andresen og kirkeverge Voldberg. Som sakkyndig fikk en arkitekt Leif Torp, Oslo. Tre arkitekter ble innbudt til å delta i en konkurranse om kapellet. Utkastet «Den kvite symra» av arkitektfirmaet Schaulund og Hansen ble lagt til grunn for byggingen. Rå-
73
• •
bygget ble satt bort til entreprenørfirmaet Brødrene Huse & Sønner, Askim. Arbeidet ble påbegynt sommeren 1953. Da det ble utført som som- merarbeide, ble bygget først ferdig til innviing 1. mars 1957.
Selve krematoriet ble ferdig en tid senere.
Den høytidlige innviing ble foretatt av biskop Johs. Smemo. Ifølge Øv- res referat sa han bl.a. følgende: «Kapellet i Askim skal stå som respektens hus, men også som forkynnelsens og gledens hus. Det skal stå åpent for liten og stor, for fattig og rik. Men løftet over alt står et frelsertegn, og ingen skal behøve å gå videre gjennom verden i syndens tegn, for den største fiende er tilintetgjort. Til denne tjeneste erklserer jeg Askim Gravkapell og Krematorium innviet i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ands navn».
Til stede ved vigslingen var en rekke representanter fra menigheten, kommunen, firmaer som hadde utført arbeidet, representanter fra de nordiske vennskapskommuner, givere og de som hadde stått for den kunstneriske utsmykking. Ved festsamværet på Indremisjonshuset etterpå,ble det holdt en rekke taler, og flere av gjestene kom med sine hilsner.
Når vi ser på Askim kapell i dag, forstår vi godt at det falt mange gode ord på vigslingsdagen. Gravkapellet er sjeldent vakkert,og interiøret skaper en fin og lys stemning omkring en av livets alvorligste høgtidsstunder. Den vakre utsmykking skyldes ikke minst de mange praktfulle gaver som firmaer i Askim har gitt kapellet. Askim Sparebanks gave resulterte i de vakre glassmalerier utført av Enevold Thømt. De har alle klare og talende symboler fra kjente Bibelord. Orgelet er en gave fra A/S Viking. Alteret, skåret ut i tre av Per Vigeland, og alterutstyret er gave fra A/S Glassvatt. Den kunstneriske utsmykking av veggen bak alteret kom først på plass et par år senere. Det er en gave i anledning A/S Glassvatts 25-årsjubileum. Den store mosaikkdekorasjonen, som er kapellets mest verdifulle klenodium, fyller hele apsis bak alteret. Kunstverket skal være det største mosa- ikkarbeidet her i landet. Det er på 50 kvadratmeter og består av ca. 500.000 mosaikkbiter. Kunstner er Per Vigeland. Han har arbeidet i flere måneder på sitt kunstverk i et mosaikkatelie utenfor Venedig, og hadde italienske mosaikkarbeidere til hjelp med monteringen i Askim. Kunstneren har kalt sitt verk: «Den velsignende Kristus».
Kristusskikkelsen er lysende og monumental og dominerer hele kapellet. Den seirende Kristus danner et kors ved sine utstrakte armer. Vi ser de naglemerkede hender løftet til velsignelse og symbolene Alfa og Omega på hver side. Foran Kristusskikkelsen ser vi to skikkelser som møtes. De symboliserer gjenforeningen av mor og sønn i evighetens morgen. Men det er Kristus med seierskronen som preger hele alterpartiet. Den rike
74
Per Vigelands kunstverk i mosaikk. «Den velsignende Kristus». setter sitt preg pd kapellet.
gullmosaikk og den harmoniske belysning gjør der hele til et gripende og talende kunstverk. Askim gravkapell holder sin stille og enkle preken om den makt som er sterkere enn døden, og det levende håp som knytter seg til troen på «den korsfestede og oppstandne Kristus».
Det undrer oss ikke at også hovedstadspressen viet kunstverket og kapellet stor oppmerksomhet. Det er mange som har fulgt apellen i en Osloavis: «Reis til Askim og se kapellet».
Kilder:
Sokneprestens arkiv. Menighetsrådets arkiv. Menighetsblad for Askim. Øvre Smaalenenes avis.
I
J
%
♦
Det gamle smijernskorset fra Askim kirkegård er fra 1660. Det er nå på Bygdemuseet. Ivar Rui Manum fant det i et lass med jernskrot som en gang i 30-årene skulle sendes til Chrsitiania Spigerverk. Korset, som er svært medtatt, har følgende inskripsjon:
HERVNDER HVILLERI HERREN ERLIG OG VLAGCT MAND JON ARNESØN SOM BODE OC SALIG HENDSOF HOS HERREN PAA RVD GLEDELIG OPSTANDELSE MED SINNE OC ALE GVDS BØREN AMMEN AAR1660
Odd Stene
Askim Prestegård
I flere hundre år har prestegårdene hatt en sentral og viktig plass i bygdelivet. Først og fremst skulle de foruten å være bolig for prestefamili- en, også danne grunnlaget for familiens materielle eksistens og gi trygge økonomiske kår. Presten måtte derfor ofte være like mye bonde som prest. Gårdene lå som regel sentralt til og kunne være store med mange husmenn og arbeidsfolk. Var dertil prestefamilien stor og gjestfriheten god. kunne det bli folksomt og mange munner å mette på en prestegård i gamle dager.
Prestegårdene ble på mange måter et sentrum ikke bare for det kirkelige liv, men også for det kulturelle i sin almindelighet. Presten inntok en sentral plass i bygdas samfunnsliv. Det var langt mellom embetsmenn og få
Prestegården fra 1696. Revet 1866.
77
med høyere utdanning. Med sin utdanning, sin posisjon som embetsmann, og sin stilling som menighetens hyrde og sjelesørger, øvet presten stor innflytelse på mange sider av samfunnslivet. I forbindelse med de store og avgjørende begivenheter i livet, måtte de aller fleste innom prestegården .
Vi vet lite om selve opphavet til prestegårdene i Norge, og hvordan bondegårdene gikk over til å bli prestegårder. Vi må anta at Askim prestegård ved overgangen til kristen tid, ble utskilt fra gården Askim. Allerede de første prestene fikk nemlig utlagt et gårdsbruk. Vi finner skjøter og dokumenter som viser dette helt tilbake til Sira Sigurds tid på 1300 tallet.
I følge norsk lov fra 1687 skulle bøndene holde tre hus på prestegården, herrekammer, borgerstue og stall. I Askim hadde vedlikeholdet av husa på prestegården vært gammel sedvane. 1 1660 -70 åra ser vi at almuen gjorde istand husa, og det ble antagelig bygd nytt våningshus i den tida. I 1690 brant hele gården ned, unntatt kjona og badstua. Sokneprest Engelbret Dringelberg, som nettopp hadde gått av, døde dagen før brannen. Det var bare så vidt de fikk reddet den døde ut av den brennende bygningen. Den nye hovedbygning som ble bygd etter brannen, ble først ferdig i 1696 i Even Romedahls prestetid (1695-1705 ).
I 1732 har prost Lars Rasch notert følgende i sin prostebok om denne bygning: «Udi herr E.Romedahls tid A. 1696 blef dend Biungningopbuigt som Bønderne tilhører, hvilken Buigning bestaar af: 1 ste: een Dagligstue med Gjesteherberge eller Sahl ofwer. 2 det: eet Sengekammer og derpaa jt lidet Studer kammer. 3 die: Kiøcken som kun er lidet, med jt loftofver. Disse forbemeldte Huuse er i Een Biungning under it tag, og holdes ved- lige av almuen og er nylig repareet. Hæstestald med høeloft ofver hører Almuen til at holde vedlige og er nylig forbedret.»
Denne prestegård ble påbygget i 1732 og stod helt til 1866 da den ble erstattet av den nåværende. Den gamle prestegården lå øst for den nåværende hovedbygning, på høyre side av vegen til prestegården, like ved innkjørslen til tunet. De gamle tuntrær står der fremdeles og en kan finne rester etter murene og dammen som hørte tunet til.
Løsøret ( inventarium) som skulle følge gården fra prest til prest, var i 1695: «9 kuer, 2 lam, 2 griser, 1 hest, 1 «Dagst Bagster» i tynt brød, 1 «Dagst Bagster» i havre brød. 1 bmpd. smør, 2 bmpd. kjøtt» samt en del kjøreler og noe sengtøy. D. Luther Postil og Swaningii Bibel skulle også følge med. Men i 1732 var disse bøkene blitt borte.
Prestens inntekter besto av «visse inntegter», som var tienden og landskyld av jorda prestebolet eide. De «uvisse inntegter» var ofring på de tre
78
høytidene og betaling for likprekener, trolovelser, brudevielser og barnedåp. I tillegg kom også inntektene som prestegården kunne gi.
I 1664 var sokneprest Dringelberg lite fornøyd med prestegården. Han skriver: «Hvad Aschim Præstegaard sig belanger, da er den udi sig sielf paa Agger og Eng den minste og ringeste som findis». Han tilføyer at på grunn av «Præstegaardens ringe leilighed, brugis de tvende Ødeplasser, Lectoris Aarvig i Christiania tilliggende, for bøxel og Aarlig landskyld.»
Men ifølge en oppgave fra 1865 var Prestegården da bygdas største gård. Den hadde 760 mål innmark, 99 mål naturlig eng, og et husdyrhold på 8 hester, 35 storfe, 16 sauer og 1 svin. I 1835 var folketallet på prestegården 43 personer. Herav var det bl.a. 1 leilending, 4 husmenn, 8 tjenere, 1 fattiglem og 1 dagleier. Ingen andre gårder i bygda hadde på den tid så mange beboere. Ved første skattelikning i Askim i 1838, ble prestegården ilagt skatt på 72 skilling og er den største skatteyter det året. Men i 1907 er prestegården oppgitt med bare 280 mål dyrket mark. 6 hester og 28 storfe. Dette kan vel henge sammen med at etterhvert ble husmannsplassene selvstendige bruk, og endel av prestegårdens grunn ble også festet bon til boligtomter. Dessuten var selvsagt ikke alle prestene like dyktige og ivrige til å drive gården.
Til prestegården har hørt husmannsplassene Tornerud, Kløverud, La- holmen, Trosterud og Nybråten.
I arkivet har vi et interessant «kjærlighetsbrev» som en prestesønn, Carl Heidenreich, skriver til sin forlovede i 1863. Her skildrer han i detaljer prestegården, hagen og omgivelsene omkring gården. Hans far var prest i Askim 1833-58, og ved et besøk noen år senere forteller han om sitt barndomshjem og sender med et par fotografier. Fra hans yngste bror Johan Heidenreich, som døde i 1935, 92 år gammel, har vi også en skisse av den gamle prestegården som viser hvordan den var inndelt.
På bildet synes vi den gamle bygningen ser ganske stor og vakker ut. Men prestesønnen skriver at den har «en besynderlig stil», «Aligevel har jeg den gamle stygge Bygningen saa kjær, at jeg synes den ser smuk ud.»
Videre skildrer han gårdstunet, frukthagen og blomsterhagen som ligger mellom Prestegården og kirken. Ved kirken ligger lysthuset som også hørte Prestegården til. Det er nå flyttet til Bygdemuseet. Det har en viss historisk betydning «idet flere av forrige og dette århundredes bekjente Mænd ( også Svensker) der have skrevet sine Navne, tildels med Valg- sprog.» Fra Lysthuset er «der en smuk udsikt over Bygden. I den vestlige horisont ser man høye Snefjelde, (formodentlig i Nærheten av Kongsberg)» I hagen var det trær som ga god skygge for sommersolen: «der sadde Smaapigerne og sydde og vi læste, naar vi ikke foretrakk at hvile og
79
Johan Erik Heidenreicb. Sokneprest 1833-1858. Askims første ordfører
1838-1841.
nyde Landluften og Sommervarmen under livlige Samtaler og Betragt- ninger om Fortid og Fremtid (Nutiden hører mest hjemme i Stuerne, tror jeg)» Hvordan Prestegårdens vakre omgivelser også preger miljøet og har gjort et sterkt inntrykk på prestebarna, viser følgende skildring:
«Men jeg har det beste tilsidst: det er en herlig Granskov bag Kirken, hvoraf Du ser Trætoppene. Det er min kjære Moders Yndlingsted, og jeg vil vide om det var av den Grund, men did gik vi aldrig uden naar vi var alvorlig stemte, enten alene, men høijst to sammen og gjerne i alvorlig samtale. Der var vaart Fristed, naar jeg var bedrøvet, og der mildnedes alltid Sorg og Smerte til Vemod. Selve Naturen virkede dertil. De gamle, stærke, trofaste Grantrær med de friske lysere og venlige Furutrær i- mellem, (jeg maa alltid tenke paa venlige gamle Mænd), virkede dobbelt velgjørende, da de stode der uden Underskov, og der var paa enkelte Steder et tæt Blomstertæppe av Linneer. Enkeltvis hist og her, ofte i Mængde, stode Skovsstjemer og vild Spirea, hvis Duft ligesom Lineemes saa harmonisk blandede sig med den herlige Duft av Naaletrærne. I den Skov har jeg tilbragt de beste timer i mitt Liv: Gleden blev alltid der hævet til en høi- tidelig takknemmelig Glæde i Gud, og Sindet alltid hævet op over For- trædelighedens Plager og Jordlivets Smaaligheder. Der har jeg følt som intet andensteds, hvilken sterk magt Naturen øver over Menneskesjælen, en
stærk og alltid velgjørende Indflydelse.»
11866 var den gamle prestegårds dager talte. Kommunestyret vedtok da
at den skulle rives og selges ved offentlig auksjon «med Undtagelse af det Nødvendige til et nyt Skolehuses Opførelse paa Communalgården». Da der imidlertid ikke meldte seg noen kjøpere, ble bygningen revet høsten 1866 for kommunens rekning og erstattet med den nåværende hovedbyg80
ning, I 1907 ble bygningene overtatt av det offentlige, og kommunen har ikke noe mer med prestegården å gjøre.
Idag er prestegården bare bolig for prestefamilien, og soknepresten har ingen rettigheter og intet ansvar for gårdsdriften. Ikke minst prestegårdens historie de siste hundre år, viser at vi nå er inne i en helt ny tid både samfunnsmessig, sosialt og kirkelig. Den betydning prestegårdene engang hadde i bygdesamfunnet, kommer aldri igjen.
Kilder:
Sokneprestens arkiv.
Manuskript til «Bygdebok for Askim».
A. Haaheim: «Askim herred 1814-1914».
Lars Aabol: «Askim kommune gjennom 100 år, 1837-1937.»
Øvre Smaalenene.
Den nåværende prestegård fra 1866.
Jens Grønset
To Askim-prester
Prestene Povel (Paul) og Hans Jacob Hiorth støter vi på når vi arbeider med bygdehistorien, både når det gjelder kirke - skole - og krigshistorie.
De nedstammer fra en gammel dansk presteslekt. Povel Hansen Hiorth ble født i 1709, og hans far, Hans Gregersen Hiorth — sogneprest til Sten- strup og Lunde — var den første som tok navnet Hiorth som slektsnavn, og han regnes derfor som stamfaren. Slekten kan ellers regne sine aner tilbake til 1537.
Hans Gregersen Hiorth hadde 9barn. Den eldste, Bodil Hiorth, ble gift med den kjente Peder Hersleb. Han var den gangen slottsprest til Fred- riksborg. Da Christian 6. kom på tronen, utnevnte han i 1730 Peder Hersleb til biskop over Akershus stift i Norge, som også omfattet Askim. Det heter om ham at han regnes «af alle for en af de betydeligste og mest skarpskåme skikkelser i det 18. århundredes dansk-norske kirke». A. Chr. Bang skriver i Den norske kirkes historie bl.a. følgende om ham: «I Christiania stift virket fra 1730 til 1737 den varmhjertede, høitbegavede biskop magister Peder Hersleb, fremragende som kirkefyrste, løftendeog gripende som taler. — Det store middel til at nå det store maal saa han som alle hin tids mænd i kon firm at ionen, som det lykkedes ham at faa ind- Éørt frivillig i sit stift (1733) før den endnu var paabudt ved lov. Efter ikke fuldt syv aars virksomhed herhjemme ble Hersleb, som man ved, overflyttet til Sjælands bispestol, og saaledes tapte den norske kirke sin beste mann».
Den nesteldste datteren til Hans Gregersen ble også gift med en biskop, og ellers ble alle 9 på en unntagelse nær, prester og prestefruer. Den ene sønnen, Peder Hiorth, ble således prest i Ullensaker. Den 9. og siste i den store barneflokken — vår Povel Hiorth — ble også utdannet til prest og tok sin filosofikum og sin teologiske embetseksamen ved universitetet i Købehavn med fine karakterer.
82
I 1724 reiste han til Norge. Først oppholdt han seg hos sin bror Peder, som da var prest i Fett, og siden satte hans svoger, biskop Hersleb, ham til kapellan i Skien til han i 1736 ble utnevnt til sogneprest i Askim. Han ble ordinert 20. mars 1737 av biskop Hersleb.
Askim var et lite kall — her bodde bare ca. 1.000 mennesker den gangen. Her var ingen gods eller storgårder, og foruten presten, bare et par kondisjonerte familier. Den gamle stenkirken hadde 250 sitteplasser, og var i dårlig forfatning, særlig etter at private kirkeeiere hadde overtatt vedlikeholdet i 1720 årene. Men Prestegården var den største gården i bygden — på vel 700 mål innmark og ca. 100 mål engslått. Hovedbygningen på Prestegården var oppført i 1695 av solid tømmer og sto til 1866, da den ble nedrevet og erstattet med den nåværende.
Snart etter at Hiorth var utnevnt til sokneprest i Askim, giftet han seg med Bolette Christine Stockfleth, datter av sogneprest Jacob Stockfleth i Al i Hallingdal. De fikk etter hvert 5 døtre og en sønn. To av døtrenedøde som små. De andre giftet seg, ingen med prester, og ingen i Askim. Sønnen, Hans Jacob, født 1745, skal vi høre litt mere om siden.
Om sokneprest Hiorths forhold til Askim menighet kan slektsboken fortelle lite. Det heter bare: «I dette lille samfund var sognepresten paa alle punkter den førende person, han var baade Guds og kongens representant paa stedet, og han var tillige den som eiede mest jordisk gods». Det var nok sikkert stor avstand mellom den lærde danske presten og hans «sogne- børn». De hadde vel også vanskelig for å skjønne hans danske «tunge». Men de var så vante med danske prester og danske embetsmenn den gangen, så de syntes vel det skulle så være.
Povel Hiorth var sokneprest i Askim i den tiden vi fikk den første skoleloven. Slektshistorien forteller intet om det store og vanskelige arbeid han hadde med å få skolen i gang. Men vi har skoleplanen som han utarbeidet (skolefundatsen) — og må vurdere ham etter den. Det ser ut som han ikke hadde den interessen for skole og folkeopplysning som sin store svoger Hersleb eller soknepresten Wilse i Spydeberg, bare for å nevne et par av opplysningstidens interesserte geistlige.
Christian 6. lov om Almueskolen la et stort ansvar på prestene. De skulle utarbeide skoleplan — Skolefundats. Den skulle inneholde inndeling av bygden i roder og finansieringsplan. Det siste var nok det viktigste og det vanskeligste. Presten skulle videre undervise skikkede «objekter» til lærere, og prestene var under trussel om mulkt og straff pålagt å besøke og føre tilsyn med skolen.
Her må vi nøye oss med å nevne et par ting fra Skolefundatsen for Askim fra 1745.1 første punkt heter det at skolens «indrettelse» måtte skje på
83
«taaleligste» dvs. billigste måte «Helst da Sognet er lidet og har ingen ind-
bærsel og de fleste Folch fattige». Punkt 2 lyder i sin helhet: «Som et bygget Schole-huus formedelst Sognets Situation, icke var til nogen nytte, de
derfor efter Kongl. allernaadigste Forordning, maatte nyde omgaaende scholemestere».
Det heter videre at sognet skulle deles i to «Divisioner» med hver sin skoleholder. Det fortelles at skolen allerede var kommet i gang med to fattige husmenn «hvilke kand vel læse i Bog og lære dem uden ad sin Cate- chismus» (De to fattige husmenn gav dr. Høverstad anledning til i sin Skulesoga å nevne Askim som eksempel på hvor lavt nede den norske al- mueskole begynte.)
De to husmenn hadde gått med på å arbeide for 8 Riksd. (32 kr.) året pluss «øel og mad paa gaarden» hvor han holder skole. Han skulle også «nyde frie Seng, Ild, Lys og Varme». 8 Riksd. var svært lite, også med den tids prisnivå. I mange kommuner var lønnen 20 Riksd. Det heter da også at om andre skoleholdere «her efter icke af dette kunde leve, eller med dette nøyes, skal skole-lønnen paa hver gaards opsiddere, Brugere og Beboere, taalelig forhøyes og paalegges».
Presten og kirkeeieren var pålagt å yte til skolen, på mange steder gav de både 4 og 5 Riksd. Her beklager presten seg over små inntekter og ber om å få slippe med en halv Riksd. Det ble også innvilget.
Sokneprest Hiorth ville sikkert bemerket at dette var en noe hård kritikk, og anføre til sin unnskyldning for det første at han var ikke alene om å lage skoleplanen. Og det er riktig. Han hadde med seg både klokkeren, lensmannen, medhjelperne, 4 Qvartermestere, samt skolelønnens indkas- serer. Videre kunne han anføre at skoleloven kom på et meget uheldig tidspunkt. Nettopp i 1740-årene var her flere uår etter hverandre. I 1740 rapporterte således soknepresten at han visste sikkert om 25 personer i Askim som det året var døde av sult. Men at han soknepresten — som satt på bygdas største gård, og dertil hadde betydelig tiende og inntekter av alle kirkelige handlinger, at han ikke hadde anledning til å yte mer enn en halv daler til skolen, tyder på at interessen og offerviljen ikke kunne ha vært så overveldende stor. Nå ja, skolen kom nå igang, og det
var det viktigste.
Sokneprest, magister Povel Hiorth døde 15. oktober 1778, nær 69 r gammel. Hans hustru var død 4 år tidligere. Gravstenen over dem ve muren av gamle-kirken, er forsvunnet. Antagelig kom den bort da kir en ble revet i 1877.1 sine siste år var sokneprest Hiorth svakelig, og han hadde sin sønn Hans Jacob Hiorth som personell-kapelan. Han tok sin teo logiske embetseksamen ved universitetet i København i 1767, og da aren
84
døde,ble han utnevnt til sokneprest i Askim. Og her fikk han sitt virke som prest gjennom et langt liv, helt til sin død i 1824. Han var da 79 år gammel og hadde vært prest her i 54 år. En fin rekord.
Hans hustru hette Johanne Eva Bierregaard, og var datter av sokneprest Niels B. De giftet seg i 1779, og hadde da vært forlovet i 15 år. De fikk 4 bam. Det første var dødfødt, så de hadde to sønner og en datter som vokste opp. Begge sønnene utdannet seg til jurister i København, og fikk stillinger der. Den eldste — Povel — døde der i 1813, og året etter reiste den yngste — Niels Bierregaard Hiorth — hjem til Norge. Her ble han først byfogd i Kragerø og siden i Fredrikstad, og i 1831 ble han utnevnt til sorenskriver i Nordre Jarlsberg. Han var sorenskriver i 15 år.
Datteren, Bolette Christine Hiorth, ble under krigstilstanden her i 1814 forlovet med en norsk offiser — Thomas Theodor Antzée. som var med og kjempet i Batteriåsen, og gift med ham året etter. Men hun døde allerede
1816 i barselseng.
Det er sikkert at 1814 ble et minnerikt år både på godt og vondt for familien i prestegården. I prestegården vanket den høyeste militære ledelse, og der ble det holdt mange viktige konferanser. Ener Notabelmøtet på Eidsvoll 16. februar, la prinsregenten Christian Frederik hjemreisen til Oslo over Blaker og Askim, og hadde da en konferanse med øverstkommanderende general Staffeldt og brigadens øvrige offiserer, på Askim prestegård. Litt senere på våren, da forsvarsplanen var utarbeidet, kom han igjen til prestegården og forela planen for de høyeste offiserene, og 3. august, da krigen var i full gang, flyttet kongen sitt hovedkvarter til Askim prestegård.
Her mottok han først det gledelige budskap at nordmennene hadde slått svenskene tilbake ved Kongsvinger. Men ut på kvelden 4. august fikk han bud om at festningen i Fredrikstad hadde overgitt seg. Dagen etter flyttet kongen hovedkvarteret til Spydeberg prestegård.
Den 8. august rykket svenskene inn i Askim, og føreren, major Vege- sack, tok inn på Askim prestegård, sammen med sin stab. Både Haaheim og slektsboken forteller at Vegesack utspurte presten om forsvarsanlegget på Langnes, og at presten svarte at det bare var noe raskeri. Da svenskene dagen etter forsøkte å storme Batteriåsen, men ble slått tilbake med store tap, er det rimelig at Vegesack ble forbitret på presten og beskyldte ham for å ha narret svenskene i en felle. Han ble dømt til straff. Slektsboken sier at straffen ikke kom til utførelse, fordi det ble våpenstillstand noen få dager senere.
I slektsboken refereres flere uttalelser som tyder på at Hans Jacob Hiorth var en god prest for Askim. Han var nok smittet av sin tids rasjo-
85
nalisme, heter det, men han var en begavet predikant og en folkets mann som deltok i sine sognebørns liv både i sorg og glede. Da han i 1820 feiret sitt 50-årsjubileum som prest i Askim, ble han stort feiret, og vi skal gjengi et vers fra en hyldningssang:
«Saa stander Du i Dag vor Faer, ærverdig, hedret, yndet Thi Christi Læres Ord Du har i Femti Aar forkyndet.
Og end Du staar som Ordets Tolk I Herrens Viingaard blandt Dit Folk.
Skjønt Tiden paa Din Isse har - Aar Sytti Sex betynget.»
Prestegårdens nær 200 år gamle lysthus. Askim bygdemuseum.
Hans Jacob Hiorth døde i Askim prestegård hvor han var født, 19. august 1824 — etter 5 dagers sykdom — 79 år gammel. Hans hustru, Johanne Eva Hiorth, døde 20. mars 1833 på Hauger, som var preste-enkese- te. Hun var da 84 år gammel. Deres yngste sønn — Nils — som var den eneste gjenlevende av barna, lot legge en støpejernsplate på deres grav, som lå kloss inn til veggen på den gamle kirken. Den ligger nå like ved sjø- mannsstatuen, og skriften er lett leselig.
Vi har også et annet minne om ekteparet Hiorth. Det er det gamle lysthuset, som før stod like vest for hovedinngangen til den nye kirken. Opprinnelig sto det litt høyt og fritt på en liten fjellknaus som ble skutt vekk da plassen ble tatt til tomt for den nye kirken. Lysthuset ble da trukket tilbake, og fikk en uheldig og lite pen plass. Det har vært gjettet meget på lysthusets opprinnelse, og hva det har vært brukt til.
86
Men en liten metallfløy på taket forteller både hvem som har reist huset
og når. Det står: IEH 17
HI H 87
Det betyr: Johanne Eva Hiort, Hans Jacob Hiorth, og at huset er reist i 1787.
Kilde:
Esbjørn Hiorth, Slekten Hiorth i Danmark og Norgef København, 1966.
Glassmaleri fra kirken, 1962.
Sokneprester i Askim
1. Sira Sigurd, nevnes 1336 og 1337.
2. Sira Eivind, 1349.
3. Salomon Tjodolfssøn, 1413.
4. Niclis (Nicolaus) Gunnarsøn, 1431 og 1446.
5. Bjørn Vigleikssøn, 1466.
6. Gaute Olafsson, 1477—1520.
7. Erik Kollssøn, (Coldsøn), ca. 1520.
8. Mogens Nielssøn, 1557—1575.
9. Christopher Lauritzsøn, 1585—1614.
10. Lauge Christensøn (Ravn), 1617—57.
Døde i embete.
11. Engelbret (Henriksen) Dringelberg, 1658—1688, død 1690.
12. Niels Tommesen 1688 — død 1692.
13. Niels Pedersen Bromand, s.pr. 1691—1694.
Forflyttet til Trøgstad, død 1706.
14. Even Nielsen Romedal, f. 1661, s.pr. 1694—1705.
15. Lauritz Nielssøn Bragnes, s.pr. 1705—1707. Død 1707.
16. Christen Rasmus Irgens, s.pr. 1707—1719.
17. Lars Svendsen Storm, s.pr. 1719—1726. Død 1726.
18. Georg Christian Bernhoft, s.pr. 1726—1736. Død 1751.
19. Paul Hjort, s.pr. 1737-1778.
20. Hans Jakob Hjort, etterfulgte sin far i kallet.
F. i Askim 1745. Personellkap. hos sin far 1770.
S.pr. 1778. — Døde i embete 1824. Far og sønn hadde da vært sokne prester i Askim i tilsammen 87 år.
21. Henrik Andreas Broch, f. 1778. S.pr. 1825—1833. Døde i embete.
22. Johan Erik Heidenreich, f. 1798. S.pr. 1833—1858. Første ordfører
Askim 1838—41.
23. Nils Jensen Lassen, f. 1807. S.pr. 1859—1867. Forflyttet til Rakke
stad der han døde som prost 1883.
88
24. Rolf Andreas Olsen, f. 1805. S.pr. 1868—1879. Døde i Bergen 1883.
25. Stener Johannes Tandberg, f. 1837. S.pr. 1879—1896. Forflyttet til
Eidsberg, tok avskjed 1909og døde i Kristiania 1911.
26. Edvard Kristoffer Stang, f. 1840. S.pr. 1896—1910.
27. Johannes Olsen Børke, f. 1856. S.pr. 1911—1927.
28. Hans Conrad Thoresen Megrund, f. 1874 i Loppa.
S.pr. 1927—1947. Fra 1940 prost i iMellem Borgesyssel prosti. Avsatt av nazi myndighetene 1942—1945. Død 1955.
29. Hans Aandstad, f. 1903 i Honningsvåg. S.pr. 1947—1972. Død i
1972. Prost fra 1964.
30. Odd Michal Stene, f. 1919 i Fredrikstad. S.pr. 1973.
Odd St ene. Sokneprest 1973-
Hjelpeprester og kapellaner
I årenes løp har mange personellkapellaner eller hjelpeprester assistert sokneprestene i Askim. Den gang det ikke var noen aldersgrense, fikk gjerne prestene en yngre prest til hjelp. Disse hadde da større mulighet til å overta kallet når det ble ledig. Da disse personellkapellanene ikke er offentlig utnevnt, er det vanskelig å få en samlet oversikt over disse i eldre tid. Vi tar da bare med de som har vært ansatt i nyere tid.
89
Bjørn Karlsen, kails, kap. og res. Ole Kjell Tommelstad, res. kap. kap. 1970-1976. 1976-
Carsten Baekken. f. 1903 — «klokkerprest» 1942 -1945.
Kjell Tærud Lund, f. 1919 — hjelpeprest 1956 - 1957, kalis, kap 1957 -
1969.
Bjørn Karlsen, f. 1941-kallskap. 1970-1973, res. kap. 1973-1976.
Ole Kjell Tommelstad, f. 194!
> — res. kap. 1976 -
Kirketjenerne i
Organister
dette århundre
Kaspara Berg
1878-
-1885
Karl Skougen,
-1909
O. Øksdal
1885-
-1887
Karl Presterud,
1910-
-1914
A. Haaheim
1888-
-1932
Th. Narvestad,
1914-
-1925
Klara Haaheim
1932—
1965
Hans Dammen,
1925-
-1934
Aksel Flatjord
1966-
-1969
Olaf Fosser,
1934-
-1958
Per Edvard Hansen
1969—
1976
Leif Krosby,
1958-
-1975
Vidar Hansen
1977-
Thorvald Bogen,
1975-
Klokkere
Klokkeren var alt
før reformasjonen prestens medhjelper.
Han ble ut-
nevnt av biskopen etter forslag fra presten og hadde tre hovedoppgaver: han skulle ringe ved gudstjenester og andre kirkelige handlinger, han skulle lede menigheten i salmesangen (etter reformasjonen), og han skulle være prestens medhjelper i undervisningen av menigheten i kristendomskunnskap. Slik var det i hvert fall til skoleloven av 1739 ble satt ut i livet.
90
Slik var det også i forrige århundre da klokker Lars Hannisdal (klokker 1861—1900) flyttet inn på Henstad og gjorde klokkergården til et begrep i bygda. Ellers viste det seg usedvanlig vanskelig å skaffe klokkeren en fast gård i Askim, de bodde derfor på forskjellige gårder. Jens Grønset har likevel funnet fram til flere før 1800.
Hans Klokker (Storm)
1660-årene
David Henrichsen,
1816-
-1859
Jens Madtzen,
1688
A. Olsen,
1859-
-1860
Henrich Klokker,
1730
Lars Hannisdahl,
1861-
-1900
Peter Boreen,
1731-
-1750
Hans B. Dahl,
1901-
-1905
Jøren Søboholm,
1750-
-1753
Jakob Haaland,
1906-1919
Christopher Tien,
1753-
-1763
Johan Haugerud,
1919-
-1942
Jon Matthison Berg,
1763-
-1769
Carsten Baekken,
1942-
-1944
Christopher Storm,
1770-
-1779
Anfinn Solberg,
1944-
-1963
Christen Larsen Hovi,
1779-
-1814
Ottar Stordahl.
1963-
-1966
Ole Helgesen,
1814-
-1816
Leif Børud,
1967-
Kirkeverger
Stillingen som kirkeverge er kanskje ikke så mye omtalt og ettertraktet idag, men faktisk er dette et av de eldste ombud eller tillitsverv vi har. Kirkevergen ble helt fra 1100-tallet oppnevnt av biskopen til å være kirkens ombudsmann. Han skulle føre tilsyn med den eiendom som tilhørte kirken, og påse at kirkens inntekter i form av tiende og landskyld kom inn, og at disse ble brukt til kirkens vedlikehold og det som trengtes til de kirkelige handlinger.
De første kirkeverger vi kjenner til etter reformasjonen, er Brønil skior- tin (Skjørten) og Enngelbrett gillestadt (Gjellestad) som var kirkeverger i Askim i 1575 da de den 18. januar sammen med soknepresten Mogens Nielsønn attesterte en oversikt over prestegårdens og kirkens inntekter som skulle føres inn i biskopens jordebok. I kirkeregnskapene for 1620—1722 har Jens Grønset funnet navnene på de aller fleste kirkevergene fra det århundret (Øvre Smaalenene, 27.2.1952). Det synes i regelen å ha vært to kirkeverger om gangen, og de har oftest bare fungert 1—2 år hver, Grønsets liste omfatter da også hele 133 navn. Så mange blir det ikke plass til her. Vi kan bare nevne at Halvor Halvorsen Berger var siste kirkeverge for den gamle kirken, oppnevnt 1876, og den første i den nye.
For vårt århundre gjelder følgende liste:
91
Bernhard Grøtvedt, 1892—1913
Ole Hasle, 1914—1927
A. Haaheim, 1927—1933
Aksel Voldberg, 1934—1960
Arve Helledal, Olav Hilleren, Ivar Næss,
1960-1975
1975
1975—
Formenn i Askim menighetsråd
Johannes Børke Conrad Megrund Joh. Haugerud Oscar Mellegård Conrad Megrund
1922—1926 Hans Aandstad
1927—1936 Arve Helledal
1937—1938 Egil Sanne
1939—1945 Dag K. Wesenberg
1946 Einar Bjorvand
1947-1957
1958-1965
1966-1969
1970-1977
1978—
Menighetens ansatte og valgte medarbeidere i jubileumsåret
Sokneprest: Odd Michal St ene.
Residerende kapellan: Ole Kjell Tommelstad.
Organist: Vidar Hansen.
Kirketjener: Thorvald Bogen.
Klokker: Leif Børud.
Kirkegårdsarbeidere: Johannes Nysted, Otto Olavsrud.
Kirkeverge: Ivar Næss.
Kontorassistent: Gudrun Levernes.
Menighetssekretær: Geir Sæhle (til 20.6.), Rolf og Karin Heggholmen (fra 1.8.).
Redaktør av Menighetsbladet: Harald Skotheimsvik.
Menighetsrådet: Einar Bjorvand (formann), Håkon Olav Aandstad (nest form.) Kjell Einar Tommelstad (sekr.), Gudrun Levernes (kasserer), Egil Korseberg, Tove Omvik Kraggerud, Tordis Olavsrud, Harald Skotheimsvik, Roar Stein, Dag K. Wesenberg og Soknepresten.
Varamenn: Leif Børud, Bjørg Iilleløkken, Gunnar Gjerden, Karin Bjør-
ge, Vera Waage.
Det er flere hundre år siden Askim fikk sin første kirke. I slekt etter slekt har klokkene fra kirken lydt ut over bygda vår. Folket har hørt klokkene kalle til kirke i glede og sorg. Ung og gammel, alene og flokkevis har de funnet vegen til kirken for der å finne kraft til å leve og hjelp til å dø. Kirke og kristen tro har hatt en sterk og sentral plass i folkets liv.
Når klokkene iår kaller til høgtid og jubileumsfest, er vi visse om at bygdefolket mannjevnt vil gå på kirkeveg. Med glede og takk vil vi høgtide 100-årsfesten. Det er grunn til å takke når vi ser tilbake på det hundreår som er gått. Vi kan si med salmedikteren: «Du sende ditt ord til Noregs fjell og ljos over landet strøymde. . .» Glede og takk sømmer seg ved et kir- kejubileum.
Men skal vi feire rett høgtid, må vi også se framover. Da er det ikke bare glede og takk, men også ansvar og alvor som fyller hjerte og sinn. Da vil vi også høre at klokkene kaller til ansvar for kirke og kristenarv.
På en festdag må vi også høre det kallet. Guds nåde mot oss har vært stor. Men nåde betyr ansvar. Rett jubileumsfeiring må føre til større ansvarskjensle. Vi må ikke bare nyte arven fra fedrene og glede oss over deres tro. Idag er ansvaret vårt. Hver generasjon må kristnes påny. Vi må ta arven i bruk for å kunne føre den videre. Kirken er på ingen måte en mu- seumsgjenstand. Den er noe mer enn bare et vakkert minne om fedrenes tro og fromhetsliv.
Hvordan skal jeg høre kikkeklokkene rett? For det første ved å følge kallet fra klokkene og gå på kirkeveg. For det andre ved å la kirkevegen bli en veg til Gud, til frelse og omvending. For det tredje ved å høre kallet til tjeneste for medmennesker og til ansvar for kristenarven. Siden den første kirke ble bygd i Askim, har mange ting endret seg, også i kirkens liv og arbeid. Men kirkens budskap er evig og alltid det samme, fordi det er budskapet fra den evige Gud. Det er kirkens ansvar å forkynne dette budskap
93
slik at det når fram til vår tids mennesker. Det moderne menneske anno 1978 trenger også evangeliet fra Gud om frelse og evig liv.
Vi er alle glade i kirken vår. Med glede og takk vil vi høre klokkene ringe til høgtid og fest. Men når kirkeklokkene lyder, la oss da også høre Guds kall til tro og ansvar for kristenarven.
«Give da Gud hvor vi skal bo, alltid når klokkene ringer, folket må samles i Jesu tro, der hvor fra oven det klinger».
Odd St ene
Klokkekolv med runeinnskrift: «Andres P(restr) Farmadr». Kolven var overført til en yngre klokke med innskrift. «Ver- bi domini manet in etemum gratia et veritas per Jesum Christum facta est 1572» (Herrens ord varer i evighet nåde og sannhet ved Jesus Kristus gjort 1572). To klokker ble stjålet av svenske tropper i 1720. De nåværende klokker er fra 1889 og 1896.
%
Askim kirke.
Interior før oppussingen 1962.
»•