LITT OM DEN GAMLE KONGSVEG.
(Av Johs. Olberg)
I en artikkel i Morgenbladet i 1849 taler innsenderen om Onstadsund som et av de mest beferdede steder i riket. Det var i kongevegens tid dette ble skrevet. Ellers var det vel på den tiden små forhold i Askim. Men på kongevegen var det stor trafikk.
La oss gå en liten tur på kongsvegen. Vi begynner ved Kolstadkrysset og går nedover. Vi går ut fra at det er høysommer når vi går denne turen. På venstre hånd har vi den gamle sorenskrivergården, nå pleiehjem. Til høyre har vi den høge, mørke Haraldstadskogen og snart er vi på Haraldstadhøgda.
En kan vel uten overdrivelse si at det er et overmåte vakkert sted. På en høgde foran oss ser vi den imponerende Kongshaugen som professor J. N. Wilse taler om i sin bok om Spydeberg, og nedenfor og bortenfor ser vi de statelige gårdene: Haraldstad, Onstadgårdene og Huer. Og på bunnen av dalen ser vi Glomma veldig og glitrende.
Vi kan tenke oss at de svenske stormenn når de kom kjørende på vegen til Kristiania måtte innrømme at det var meget vakkert i Baggens land.
Fortsetter vi vår spasertur, så kommer vi til slutt til det gamle fergestedet Onstadsund Nå er det et ensomt liggende småbruk, menen gang var det et av de viktigste steder på en stor ferdelsåre. Når en før i tiden (og det er kanskje slik nå også) pløyde eller harva på Sundet, fant en rett som det var småmynt. Og det kan tyde på at folk ofte måtte vente på å bli ferget over elva, og at de spilte kort i ventetiden.
Nederst på tangen på Sundet ser det ut som det ligger en liten gravhaug. Hvis det er en sådan er det verd å legge merke til. Gravhaugene pleier ellers å være å finne på høydene. Men det tør være at det er mange historiske og arkeologiske gåter å løse i strøket mellom Askim og Spydeberg.
På den andre siden av elva ved Onstadsund ser en høj mur, som ser riktig fin ut med sine store steiner, og som dertil prydes av nærstående furutrær. Det er en rest av kongssvegens store anleggsarbeider som ikke er blitt helt ødelagt.
En del steiner har nok ramlet ned på forskjellige måter. Men likevel er det en storslagen rest tilbake av det gamle veganlegg.Jeg vil derfor i vårt blad ”Lysepål” slå til lyd for at denne skjønne ruin blir fredet og at steinen som er ramlet ned blir brakt på plass igjen.
Ta en tur der ned en dag til sommeren, dra båt opp på land og gå opp og se på den gamle mur.Og jeg er ikke i tvil om at De vil synes at den er verd å bli bevart. Det er naturlig at det i grender som dem omkring Onstadsund må eksistere en rik såkalt ”For tellingskrans”. Men jeg skal bare fortelle litt om enav datidens virksomme mennIver Huer. Han var sønn av Paul Huer som kom til Askim fra Rakkestad, og han var bror av Tollef Grøtvet som var født i 1800.
Gårdbruker Iver Huer var en av dem som tok del i handelen med svenske varer, særlig jern. Han drev også som metallstøper, og var meget dyktig i dette fag. Han støpte vakre mortere, og dessuten laget han store kaffekværner som var meget solide og pene. Men det som særlig fortelles om Iver Huer er hans ville ride- og kjøreturer, når han hadde fått noe i toppen. Han red i galopp i det verste ulende og kom vell fra det. Ved Trøgstad Kirke rev han over bindslene (?) til noen hester som stod bunnet i en bindebom (?). Mellom Søndre Torp og Berger var det tversover veien satt en grind, og den pleide Iver å kjøre ned når han var slik til sinds. Mannen på Berger fikk naturligvis erstatning. Men han likte likevel ikke denne kjøringen. Han laget derfor en grind som kunne holde hva det skulle være. Og tiden kom da Iver kjørte på grinda i full galopp. Hans hest var vant til å løpe grinda ned. Men denne gangen holdt grinda. Iver jaget hesten fram igjen, og hesten hadde ingen annen råd enn å hoppe over. Og så knakk begge vognarmene på vogna til Iver Før hesten tok bakken på den andre siden av grinda. Så måtte Iver gå ned til Jakob Torp og låne en simplere vogn å komme hjem med. Men når Iver var edru, var han så omsorgsfull og snill mot hestene, så det var nesten ikke måte på.
