Lysepål
Fortsettelse av ”Thømtkroken for 50 år siden”
Nikoline var halvmett. --à Da pleide han og lægge hodet ned på bordet med hendene som underlag og ta sig en dupp. Det tok ikke mange minuttene, men denne høneblund var nok til at han blev i vigør igjen, og like oplagt til sitt arbeide. Om vinteren satte han redskap og værktøi i stand, helt fra selepinner, skokklekalver, rakeriver til den minste enkelthet som måtte til for sommerarbeidet. Når andre måtte bære tunge sekker med havre og mel på stabburet hadde han ordnet det så han bare kjørte Bruna og lasset innunder, og heiste sekkene opp akkurat som ved en mølle. Stabburet hadde han bygget i en bakkeskråning så de nederste pilarene var 2,5 m. høye. Slik hadde han ordnet alt sammen patent og lettvint var det.
Hans far het Thor Thømt, og han eide gården til Martin overtok eiendommen. Da Martin var smågutt, var det nok ikke fritt for annet enn at det var nisser som holdt til både i uthus og på stabburet. Til og med efter at Martin hadde gått snekkerlære, var nissene ikke forsvunnet fra gården. En kunne best merke dem oppe på stabburet hvor Martin hadde dreierbenken sin. Så snart han hadde sluttet for dagen og kom ut på tunet, kunde han høre at dreierbenken summet og gikk.Så snart han bare tok i stabbursdøra, blev det stille igjen. Det var helt umulig å ta nissen på fersk gjerning noen gang. Det var ikke bare Martin som ergret sig over det, men også alle de andre som forsøkte seg og som det gikk likedan med. Den gamle blakke merra nede i stallen fikk heller ikke være i fred. Stadig vekk hadde nissen vært der og flettet mana hennesså det var et svare stræv og få den greiet igjen. Men efter Martin fikk revet de gamle husene og de nye kom op, ble nissen borte. I hvert fall kunne ingen merke den siden.
Martin Thømt opprettet et legat for trengende småbrukere, og rentene av denne sum blir nå efter hans død hvert år utdelt efter testators ønske.
I julen kom naboene sammen til selskap. Da ble det drukket og spist, en koset sig sammen. Slik holdt en på til 13. dag og i mange tilfeller til 20. dag jul før julelagene var slutt. Før jul var det et svare strev. Selv om det nå for tiden blir gjort store forberedelser til julehøitiden, kommer det ikke op mot det som var den gangen. En gammel skikk som holt seg længe var at en måtte opp i ”juleotta”. Da skulle mannfolkene hugge veden, rydde og pusse både i fjøs og stall, og allting skulle være gullende rent. Når veden var hugget, ble den båret inn. Den blev lagt pent og ordentlig i vedkassen. Det matte bæres så mye inn at det ikke ble noe vedbæring i juledagene, for slikt var det meget strengt med. En helligholdt julen den gang etter gamle ritualer som ingen måtte smyge sig unna, og det var en pen skikk. Det var en gammel mand som bodde i kroken der oppe. Han var egentlig svensk av fødsel, og het Erik. Han var blitt gift på sine gamle dager, og de to bodde da i en liten stue oppe i åsen. Erik hadde vel aldrig været noe framifrå på noen måte, verken når det gjalt det ene eller det andre. Men folk omkring der hadde respekt for ham likevel. Derfor var det vel at de dagen før juleaften pleide å ta en tur til Erik og kona hans med et lite stykke flesk og en melpose. Det var nemlig mange der oppe som trodde at Erik kunde mer enn sitt fadervår – ja, flere sa bent fram at han ”kunne gjøre ved” når buskapen for eksempel fikk skarpt i sig. Da brukte han ”stål” og mumlet magiske formler som ingen forsto. Han hadde en liten bok med svarte permer som han leste i,og ingen tvilte på at det var svarteboka.
Ja, nok om det, Erik levde sitt enkle liv til han blev meget gammel. Han hjalp bøndene med grøfting og lavedhugging og tjente noen skillinger så han greide sig på sitt vis. Det var ikke store fordringene noen satte den gang, og aller minst Erik og hans kone.
På Østre Eik residerte Johan Solberg. Han eide den største gården i hele Bjergfjerdingen – han var likesom kretsens store mand på den tid. Han var medlem i Askim herredsstyre og hadde også andre tillitshverv innen kommunen som han skjøttet samvittighetsfullt.
Johan Eik var høyremann og innvalgt på høires liste. Blant småbrukerne der oppe i kretsen fantes det nok en og anden venstremann også, men de stemte på Johan allikevel. Venstrepartiet blev set på som meget radikalt, og høyre beskyldte det for at være revolusjonært. Følgene ble at Johan Eik blev gjenvalgt i flere perioder. Selv om Johan var politikker og komunemann, hadde han ingen uvenner blant sine granner og i kretsen for øvrig. Han var ingen taktiker, men sa det han mente ærlig og likefram, uten og legge til eller ta ifra.Når en kom til Erik, ble en bedt inn, og måtte ha servering, det var ikke til at komme forbi. Hans hustru Karen var likedan. De var begge makeløse når det gjalt og være gjestfrie.Karen hjalp nok mang en stakkar som trengte mat og kom der forbi.
Johan Eik var nok både snartenkt og klok på mange måter, men småguttene i Thømtkroken lurte ham likevel. Hvordan det gikk til skal her berettes.
For omlag førti år siden bestemte herredsstyret i Askim at kråkene måtte utryddes. Herredstyrets representanter skulde da utbetale kr. 0,20 i skuddpremie for hver kråke, og kr. 0,05 for hvert kråkeegg. Der var jo lite hensiktsmessig ta kråker med sig for og få utbetalt premien, derfor var det nok å ta med seg beina. Mottakerne oppbevarte ikke disse beina som bilag for at få de utbetalte penger refundert, men slengte dem bare vekk ett eller andet sted. Småguttene i Thømtkroken fikk snart snusen i hvor Johan Eik kastet kråkebeina, og de hadde sin plan færdig. De la sig på lur, og så snart Johan hadde hivd dem fra sigbak bryggerhusveggen, var de på pletten og samlet dem opp.
Dagen efterpå kom de troskyldige igjen, og pengene ble utbetalt. Johan betalte jo mer en gjerne disse guttene som i hans øine var mer enn alminnelig flinke fangstmenn. De var jo med og utryddet hans værste fiende, kråkene, og slikt måtte selvsagt påskjønnes.
Det kan vel hende at det var flere av herredstyrets representanter som blev lurt på denne måten. Det fantes sikkert nok av smågutter i de andre kretsene også som var like oppfinnsomme og flinke som de det her berettes om, men derom tier sagaen.
Av Josva Thømt
