Lensmann Hygen og Johannes Gurud.
Paul Hygen var lensmann i Askim fra 1839 til 1857. Han tok seg nok av og til en tår over tørsten. En gang han skulle innover til byen, sovnet han i sleden. Hesten snudde likeså godt og dro på hjemveien. Men lensmannen våknet ikke før han kom til Gurud i Askim. Mannen på Gurud hette Johannes. Han var litt av en original. Han gikk således med langt hår nedover jakkekraven og med en lang frakk sommer og vinter. Han gikk ute på veien da lensmannen kom kjørende. Lensmannen får se ham og roper: ”Hei du jenta mi. Kan du si meg om det er langt igjen til Ski?” ”Jeg er inga jente,” sier Johannes. Jeg er Johannes Gurud og bor ved den nye vei” – Ja, det var samme året som chausseen fra Fusk over Fossum bro var ferdig (i 1857). Det var forresten den første veien i Askim som var bygd av ingeniørkyndige menn, med kultet og avgrøftet veibane og moderate stigningsforhold. (1:20)
Et og annet fra Lunderfjerdingen for en 50 – 60 år siden.
Kristian Hagen er ingen gammel mann ennå – han har nok ikke fylt 70 år. Han har god hukommelse og er flink til å fort(elle?) og når en snakker med ham får en tydelig forståelse av hvor fort utviklingen har gått, eller om du heller vil hvor store forandringer der er skjedd den siste mannsalder her i Askim.
Da jeg var en guttunge fikk jeg 20 øre dagen når jeg var med bortover på gårdene og kjørte hestevandringa eller tok opp poteter, forteller han. Et par år etter konfirmasjonen hjalp jeg en av naboene her oppe en uke i onna. Da jeg skulle ha betalinga nevnte jeg et par kr. Det fikk jeg jo, men jeg forstod at det ikke var fritt for at han syntes det var litt meget.
Så lenge presten drev prestegården selv, og det gjorde de til i sokneprest Stangs tid, var det fast skikk at konfirmantene gikk til Prestegården og hjalp til med skuronna. De skar gjerne et mål hver. (Denne skikken var nok gammel i Askim, for J.N. Wilse nevner den i sin bok Spydebergs beskrivelse som kom ut i 1779. Skikken var ikke almindelig i andre bygder her om kring).
Konfirmantene møtte naturligvis ikke alle på en gang, men fra en og en fjerding om gangen. Det var blitt skikk at de fra (side 46) Lunderfjerdingen møtte sist. De var da så heldige at de fikk ”skurgrauten”, men de andre tok da sitt monn igjen ved å kalle Lundefjerdingen for Grautefjerdingen. Ja, det var jo en meget rimelig og en psykologisk forklaring på det klengenavnet.
Hagakremmeren, eller Kristian Larsen, som var hans rette navn, drev en betydelig handel på Haga fra 1860 til1892 (?). Han tok varene sine over Øieren, og kjørte dem fra Mørkfoss. Da dette var før den nye veien til Trøgstad. Folk satte ikke så store krav den gang, verken til forretningen eller til betjeningen. Hvis kundene kom mens kjøpmannen hvilte middag, så fant de seg rolig i å vente et par timer. De gikk da enten hjem og kom igjen siden, eller de satte seg på benkene på en svalegang utenfor døra og fikk seg en prat. Kundene måtte helst ha med seg noe å ha varene i, enten det så var salt eller sukker de skulle ha. Butikken var et rom i stuebygningen, men den hadde ikke egen inngang, kundene måtte gå gjennom kjøkkenet. Innredningen var naturligvis også meget enkel. Det var en slags reol med hyller og skuffer. Den viktigste skuffen var naturligvis den hvor pengene og tobakken lå. Den var delt i to, et rom til pengene og et til tobakken. På kanten av den var skåret dype hakk. Det var mål for lengden av skråtobakkstykkene, når de ikke kjøpte så meget som en kvart rull.Ja, nå er det over 50 år siden den siste kunden gikk ut av denne butikken, men den gamle bygningen står på Haga fremdeles. Alle spor etter butikken er for lengst forsvunnet, huset brukes som stuebygning på Haga. Den ser gammel og skral ut, og så snart eieren får seg opp en ny bygning, skal den gamle butikken flyttes hit til museet og restaureres her. Det er som bekjent Askim handelsstand som har tatt på seg denne oppgaven, og vi får håpe at de snart får anledning til å realisere den.
Etter Marta Frøhol går det mange morsomme ordtak. En gang hadde hun Henrik Fagerås til å gjøre onna for seg. I middagshvilen sa hun til Henrik: Du får reise i skauen etter et lass ved til meg du, men hesten hviler seg.
Den samme Marta brukte å handle hos Guderud, men hun gikk sine egne tanker, og kom inn til Maseng i stedet. Je skulle ha en pott liter salt, sa hun – Nei, og så er je kommet til gæren kremar au.
