Fra 1814.
Ole Hauger (Hauer) var kommet fra Foss i Eidsberg og forpaktet Hauger som da var presteenkesete i Askim. Ole var utkommandert i 1814, og var med nedover til Langnes og over til Spydeberg. og kona var igjen alene på gården. Hun ventet svenskene og fryktet for at de ville reise med hesten deres. Hun tok da hesten og tjoret den på en liten slette attunder Rognefjellet ved Gjellestadbekken, slik at hesten rakk å få drikke i bekken. Ja, svenskene kom, og de spurte etter hest, men her var altså ingen. De ble på gården en to tre dager, og kona gav dem av det hun hadde, og da de drog videre la de igjen en del tør kjeks. Kona hadde ikke våget å se til hesten så lenge de var på gården. Da hun nå kom ned til den, hadde den gnagd svart rundt seg, men den hadde da greid seg.
Ole kom også hjem en tur under krigen. Han hadde gått sydover til Skiptvedt og satt over elva.Han og noen andre bønder skulle ha hatt en trefning med noen svenske soldater. Flere av de svenske falt, og skal være begravet på Vestre Løken. (Der hvor baker Berg nå bor).
Fru Oline (Lina) Østereng forteller.
Gamle fru Østereng er nå i sitt 91./92. år (1946), men det skulle en ikke tro når en ser henne. Ansiktet har ennu sin fyldighet og stemmen kraft, og når det gjelder gamle dager, d.v.s. hennes barndom og ungdom, er hukommelsen klar og skarp, og det var hyggelig å høre for en lærer at hun hadde så gode minner fra sin skoletid.
Min mor tjente hos lensmann Hygen i 19 år, sier Oline, så giftet hun seg med sønnen tilforpakteren på Hauger, og mine foreldre flyttet hit til Østereng da jeg var et halvt år gammel,og siden har jeg bodd her.
Jeg gikk på Moen skole, og hadde L. Svendsen til lærer (Han var lærer på Moen 1846-1886). Jeg likte Svendsen godt, jeg, og var glad i å gå på skolen, og jeg gråt den dagen jeg ikke kunne få gå mere. Det var Sidsel Enger, Ragna Gjellestad (?) og jeg vi satt sammen på første benk hele tiden. Om sommeren plukket vi blomster og la på benkene våre, og så satt vi med follede hender under overhøringen. Stille måtte vi sitte. Han var streng slik Svendsen. Vi hadde forklaring og bibelhistorie, skrivning og regning og lesning hver dag – ja, og så sang. Andre lærerbøker hadde vi ikke.Læreren delte ut lesebøkene hver dag, så dem hadde vi ikke med oss hjem.En gang om året var det preste-eksamen, og da var det presten som eksaminerte.”
”Du var jo lærerinne også, du” sier sønnen. ”Ja,” sier hun og ler litt, ”de siste årene gikk jeg på skolen. Den dagen jeg var fri hjalp jeg Svendsen å lese med de mest tungnemme i småklassene.”Jeg samlet dem bak i klassen og stavet med dem mens han holdt skole med de andre.Å, hå! tenker jeg. Vekselundervisning, den Bell-Luncasterske (Lancasterske?) metode som jeg nettopp hadde lest om i et skoleblad. Den var oppfunnet borte i England for 150 år siden,og var meget på moten en 50 års tid i landene ute i Europa. Den gikk ut på at en lærer hadde mange elever, opptil et par hundre, og så hadde han de største og flinkeste elevene til å hjelpe seg.I 1870 årene da Oline gikk på skolen, var nok metoden forlatt ute i verden.Men på Moen skole i Askim ble den altså fremdeles praktisert.
”Jeg ble konfirmert i 1872, sier Oline, av presten Olsen.” (Prest i Askim 1868 – 1879) ”Da kunne du Pontoppidan?” sier jeg. Å, ja” sier hun og rugger på hodet. Og så var det Grunnboka,” sier hun. Hva? Grunboka? Ja, vi skrev det vi hadde gjennomgått hos presten for hver gang. ”Hvor var det vi begynte, og hva har vi nå gjennomgått?” sa presten. Så skrev vi det i Grunboka. og den leverte vi til presten da han skulle avgjøre hva nummer vi skulle stå på kirkegolvet. Jeg stod nr. 6, sier hun. Svendsen sa det var ikke riktig da han hørte det, men det gikk vel kanskje noe etter gavene også da, sier hun, men uten noen slags bitterhet. Jeg fikk se Grunboka som hun ennu gjemmer som en skatt.Den er pent og sirlig skrevet, og består av spørsmål og svar i barnelærdommen. Underlig.Barnetro og barnelærdom, som hun har levd på gjennom hele sitt lange liv.
Jeg tjente ett år i Prestegarden. Jeg fylte 19 år det året og det var ganske stridt, sier hun. Når vi hadde storvask, kokte jeg klær hele natten og så reiste vi til Onstadsund og skylte. Men da presten fikk greie på at jeg vasket hele natten fikk vi en kone til hjelp. Men det verste var den dårlige kosten. Det var grøt og sild og poteter. Det hadde vi med oss når vi var ved elva og skylte ogsaa. Johan Pettersen – far til Hans Skjolden tjente også i Prestegården. Han og husmennene var svert leie all den salte silda, og en dag la de over at de ville gå inn i stua og takke for maten. Ja, Johan gikk, men husmennene betenkte seg. Men prestefruen ble så opprørt at hun sendte bud på mor til Johan og ville vite hva dette skulle betyde. ”Nei, at han kunne finne på det, da (du?)” sa moren, men hva slags mat hadde hun (han?) fått, da?” ”Å, det var sild og poteter, det,” sa prestefruen. ”Å nei, det var da ikke stort å takke for heller det, da,” sa moren.
Men den store begivenheten (begivenhet?) det året i Prestegarden, var nok da bispen kom på visitas. Da hadde vi ni retter til middag, sier Oline, og det skulle ha vært flere. Vi skulle hatt levende fisk fra Øieren (antagelig krebs), og jeg gråt da jeg tenkte på å koke den, men så kom husmannen igjen uten fisk, og glad var jeg. De tre lærerne som da var i Askim Svendsen, Hannisdal og A(?). Christiansen var i Prestegården, og ble overhørt i et rom for seg selv, sier Oline. Det stod nok skrekk av den overhøringa. Den lærde og overmåte myndige biskop Essendrop var en mann det stod stor skrekk av blant skolemesterne. Det går mange historier om det.
Når biskopen var på visitasreiser, hadde han egen kammertjener med seg, og det hadde han også da han var i Askim i 1876. Denne tjeneren var en farlig jentefut, forteller Oline. Maren kokkekone kom settende ned i kjøkkenet med senga si ut på natta, for bispetjeneren hadde skremt henne. Jeg turde ikke gå bort og banke på døra hans, da jeg skulle vekke ham om morgenen. Jeg tok med en lang stokk og dundret i døra hans med den, sier Oline. Da bispen reiste, la han igjen 5 daler til meg, og av prosten Lassen fikk jeg en daler. ”Du er vel glad nå,” sa presten til meg da de var vel av gårde. ”Ja, jeg er glad jeg også” sa han ”Jeg har hørt om en prest som mistet embetet fordi bispen ikke likte seg hos ham.” Dette var vel neppe riktig, men det viser at det var andre enn skolemesterne som hadde skrekk for den mektige biskop.
”Du husker vel godt den gamle kirken, du?” sier jeg. ”Åja, jeg er jo konfirmert i den, jeg. Den var likesom delt på midten, så det var vanskelig for dem som satt bakerst å se opp til alteret. Midt på gulvet var en stor stolpe som de hengte kranser på ved begravelser. Hver gård hadde sin bestemte benk. Vi satt i Skjoldenbenken. Kvinner satt på venstre, og karfolka på høyre side. Det året jeg tjente i Prestegården drev de og tok ut sten til mur under den nye kirken(Den ble ført opp i 1877 – 1878)
Det var vel ikke mange husene ved stasjonen i din ungdom? Nei, jeg husker det var bare ett,og det var Guderuds (Bilit?). Jeg og søster min reiste meddet første passasjertoget herfra til Spydeberg da jernbanen begynte i 1882.Det var mange som skremte oss og sa det var farlig å reise over brua, men det gikk da bra.
Jeg sier adjø og takk for meg. Da jeg kom var jeg litt redd og litt spent på hvordan det ville gå. Det var første gang jeg var ute med blokk og blyant på denne måte, og jeg var forberedt på å måtte gå hjem med et magert resultat. Nå går jeg rolig og vell fornøyd hjem over (hjemover?). Jeg var blitt så godt og vennlig mottatt, og jeg synes jeg var blitt kjent med noen riktig snille og hyggelige mennesker. Enkle mennesker med ro og harmoni i sitt sind. Og slike mennesker er det godt å være sammen med.
