Tømmerfløter i tunnel i Solbergfoss.
Johannes Wesleng, f. 12.12.1917
Fortalt til Ingrid og Atle Nesje. 23.02 1998
Johannes Westeng arbeidet i flere år ved tømmertunnelen ved Solbergfoss. Det var 3 skift i døgnet, og 2 på hvert skift. De som arbeidet der var: Oskar Eng, Trygve Olaussen, Fridtjof Ødeli, en fra Askim, Hagen fra Tosebygda og Johannes Wesleng.
Foran tømmertunnelen var det en skuff som kunne stenges så ikke tømmeret kom inn i tunnelen. Tømmeret kom fra Øyeren, og når det var mye vann, kom stokkene løse. Var det lite vann, kom hele soppen med wire rundt med rundt 500 stokker i hver sopp. Det sto en mann på hver side av lensa med hake. Soppen ble dratt inn til lensa, og en mann gikk ut på soppen for å løse wiren. Den ble løst opp med nøkkel. Da gjaldt det å komme fort inn på lensa. Wiren tok en med seg. Den ble kveila opp og brukt om igjen. En måtte styre stokkene så det ikke kom for mange på en gang. Da kunne det tette seg til i tunnelen, en måtte kjøre opp skuffen, gå inn i tunnelen og løse opp flokene. Tømmertunnelen begynte gjennom fjell, så åpent i dagen, så fjell og til slutt åpen renne. Var det lite vann, kunne en øke strømmen med to hjelpemotorer (aggregater). Det gikk stort sett greit, men en gang kunne det gått rent galt. Hans Flateby fra Flateby på Stegen som på den tid bodde på Søgård, skulle gå av med pensjon, men manglet noen poeng. Hans jobb ved tømmertunellen var å løse opp soppen. Han kom ut, fikk av wiren, men snublet og kom ikke fort nok inn på lensa. Johannes Wesleng så han forsvinne inn i tunnelen sammen med stokkene. Han holdt tømmeret tilbake, fikk heist skuffen og stengte av vannet. Så løp han alt han orket på land mot enden av tømmerrenna. Hans Flateby kunne ikke svømme. Wesleng hørte han skreik. Han lå i vannet med en stokk under hver arm. Kjell Sammerud fra Askim hørte skriket, rodde ut, og snart var han på land igjen. Han spurte om de ikke snart skulle begynne å slippe mer tømmer. Flateby var en harding. Han sa ikke noe om at han var redd. Øvre hadde et oppslag om hendelsen. Det var på 60-tallet.
Tømmertunnelen i Solbergfoss
Lense i elven 1836 Tømmertunnelen ble ferdig i 1924 Pris kr. 150.000
TEKNISKE DATA:
Lengde = 700 meter Dybde = 1,75 meter Bredde = 1,50 meter i bunn
Bredde på topp = 2,50 meter Tunnellengde = 350 meter Fall 1:60 (Øverst)
Vannhastighet = 6,2 til 10 m/sek eller = 25 km/time. Fall 1:10 (Nederst)
Tunneldim = 3 meter under taket – bredde det samme.
Satt stokkene fast i tunnelen kjørte man 50-60 cm vann i tunnelen, og fløtere inne i tunnelen.
Var i bruk i 60 år. Mellom 500 – 600 millioner stokker har passert.
Kjell Sammerud tlf. 69 88 34 81
Nils Østbye tlf. 69 81 51 08
Inntaksskuffen for tømmer og vann til tømmerrenna. Hele konstruksjonen veide ca. 30 tonn og kunne heises opp eller ned etter hvor høy vannstanden var ovenfor demningen. Inntaksskuffen var festet til tømmertunnelens øvre ende. Bildet er tatt etter at tømmerfløtingen var slutt i 1985. Inntaksskuffen er i ferd med å starte på sin siste ferd. Et stykke ovenfor Solbergfossdemningen ble den senket på 50 – 60 meters dypt vann. De to tårnene som sto på hver side av inntaksskuffen, ble sprengt av Heimevernet kort tid etter. Det ble gjort forsøk på å bevare hele konstruksjonen som et minne om fløtingen, men eierne sa nei. Foto Jon Gimmingsrud.
ØVRE.
Utrolig nok hendte det aldri noen dødsulykke i eller ved tømmertunnelen i Solbergfoss, men «tilbud» var det mange av, særlig når det var hele moser(sopper) som skulle åpnes like foran inntaksskuffen i øvre ende av tømmerrenna. Den som hadde den jobben, skulle være en «kald badegjest». Tross de mange tilbud, gikk det galt bare en gang der. På et nattskift i 1961 hendte det at han som skulle fjerne den siste wiren på en tømmersoppe, fulgte med tømmerhaugen inn i tunnelen og forsvant inn imellom et par hundre tømmerstokker i stummende mørke. I 25 km. fart klarte tøffingen Hans Flateby uskadd å følge med tømmeret hele renna ut, og hang på 2 stokker nedover mot Onstadsund. En ung gutt der nede hørte Hans rope, fikk tak i en båt, rodde ut og fant den uskadde Hans som dagen etter var på jobb igjen. Jeg traff Hans ut på dagen og sa: «Åssen greidde du det, Hans?» Han så på meg og sa: «Døm visste nok hvem døm kunne sende gjennom der». Han Hans var 60 år den gangen.
TØMMERTUNNELEN VED SOLBERGFOSS.
AV ODDMUND GIMMINGSRUD, TRØGSTAD
Tømmertunnelen ved Solbergfoss sto klar til bruk i 1924 samtidig med kraftstasjonen. Før den tiden gikk Glomma fri og vill forbi der kraftstasjonen ligger i dag. Ved Solbergfossens begynnelse gikk en evje inn på østsiden av elva, Reiershullet som det kaltes. Holmen nært land øst i elva var Reiersholmen. Ved høy vannstand i elva gikk vannet mellom holmen og land på østsiden og la igjen en hel del tømmer der. For å hindre tømmergangen i sundet, ble det lagt en lense der i 1836. Vannet rant utover steiner, klipper og de store fordypninger som kaltes Solbergkjellene og ut i Glomma igjen like ned for Solbergfossen. Svartevja eller Svarteviksbukta kaltes bakevja på østsiden av elva. Litt ned for Solbergkjellene, på fjellveggen i «Svartia», satt det ofte store stygge tømmerhauger (skjermer) før oppdemminga, de aller fleste haugene gikk ut av seg selv. En og annen gang måtte fløtere ut på tømmerhaugen, og det var en lite populær jobb, for det hendte flere ganger at hele tømmerhaugen gikk ut i fossen. Da var det liv om å gjøre. En gang fløterne 15. mars var ute på haugen, var det iblant dem en «ekta gammal fossekar» fra Tosebygda som hette Solli. Han hadde et langt skjegg. Tømmerhaugen kom i bevegelse, men stoppet igjen. Sollien snublet, og da han skulle reise seg opp igjen, satt skjegget hans fast mellom to stokker. Han måtte ha hjelp for å komme løs igjen. Tømmerløpet forbi den nye kraftstasjonen og dammen ble en stor dragkamp mellom fløtningen, Oslo kommune og Staten som eide Mørkfoss-Solbergfossanlegget. Det første forslaget fra dambyggerne var en tømmerlense til flomluke 2. Det ble ikke godtatt av «fløiten». Så kom forslaget om en tømmertunnel forbi dammen. Det ble godtatt av begge parter under en del tvil fra fløtningens side. I ettertid kan vi si at tvilerne hadde rett. Tømmertunnelen ved Solbergfoss ble, så lenge det var fløting i Glomma, en flaskehals, som utallige ganger skapte vanskeligheter for tømmergangen forbi kraftstasjonen. Toppen på det hele var jo at fløtingen gikk hen og overtok lenser, tunnelen og alt vedlikehold av hele anlegget for en sum av 150 tusen kroner. Tømmerrenna ved Solbergfoss var en ca. 700 meter lang trerenne, 1,75 meter dyp og hadde på bunnen en bredde på ca. 1,5 meter, på toppen var renna ca. 2,5 meter bred. Ca. 350 meter gikk renna i tunnel, resten av renna var åpen. Fallet i renna var 1 til 60, vannets hastighet 6,2 meter pr. sekund. Nederste fall var 1 til 10, vannets hastighet her var 10 meter pr. sekund. Det var den delen av renna som gikk i tunnel, som i alle år var flaskehalsen. Tunnelen var for lav og trang. Mange steder var det snaut 3 meter under taket, og bredden var omtrent det samme. Etter som årene gikk, vokste kravene på den tømmermengden som skulle gå gjennom tunnelen til et kvantum som langt oversteg den tømmermengden tunnelen var beregnet på. Tunnelen var den samme så lenge det ble fløtet tømmer i Glomma, og tømmermengden som ble presset gjennom anlegget, ble etter hvert det dobbelte av det tømmertunnelen var beregnet for. Resultatet var en tunnel som gikk full av tømmer og tetnet, iblant i hele sin lengde. I den siste 10-års perioden fløtinga var i gang, skulle 10 mann på 2 skift i døgnet sende igjennom den gamle renna og tunnelen som 21 mann på 3 skift klarte før, så det var ikke rart tunnelen var tett oftere enn før. Det var en slitsom og farlig jobb å få flere tusen tømmerstokker ut av den 350 meter lange tunnelen. Arbeidervern og Arbeidsmiljøloven nådde aldri inn i tømmertunnelen i Solbergfoss. De unge måtte lære jobben av de eldre som hadde ryddet tunnelen mange ganger før. I de mer enn 60 årene tunnelen var i bruk, passerte mellom 500 og 600 millioner stokker gjennom den. Ingen reporter eller fotograf satte noen gang sine føtter i det trange «hølet» som gikk forbi dammen ved Solbergfoss, så ingen kan se eller lese om den ikke ufarlige jobben det var å rydde vekk alt tømmeret, når tunnelen tetnet. Det var å stå i vann som sprutet oppover gummistøvlene som helst burde ha vært fulle av vann, for da sto du best. De siste 10-15 årene «fløiten» var i gang, fikk vi lykter, slike som redningstjenesten bruker, det var en stor lettelse. Før den tiden var det å krype over tømmerhaugen opp under tunneltaket med en langkabel. Det var ingen jobb for folk med klaustrofobi. I bunnen på renna måtte vi kjøre 50-60 cm. vann, så stokkene vi dro løs fra haugen, kunne forsvinne ned gjennom renna. Utrulig nok hendte det aldri noen dødsulykke i eller ved tømmertunnelen i Solbergfoss, men «tilbud» var det mange av, særlig når det var hele moser (sopper) som skulle åpnes like foran inntaksskuffen i øvre enden av tømmerrenna. Den som hadde den jobben, skulle være en «kald badegjest». Tross de mange tilbud, gikk det galt bare en gang der. På nattskift i 1961 hendte det at han som skulle fjerne den siste wiren på en tømmersoppe, fulgte med tømmerhaugen inn i tunnelen og forsvant inn imellom et par hundre tømmerstokker i stummende mørke. I 25 km. fart klarte tøffingen Hans Flateby uskadd å følge med tømmeret hele renna ut og hang på 2 stokker nedover mot Onstadsund. En ung gutt der nede hørte Hans rope, fikk tak på en båt, rodde ut og fant den uskadde Hans som dagen etter var på jobb igjen. Jeg traff Hans ut på dagen og sa: «Åssen greidde du det, Hans?» Han så på meg og sa: «Døm visste nok hvem døm kunne sende gjennom der». Han Hans var 60 år den gangen.
