Arne Lystad
De første ferdselsårer
Selv i den fjerneste fortid var det behov for ferdselsårer. Det betyr imidlertid ikke at
våre forfedre i fortiden opparbeidet ferdselsårer. Sannsynligvis benyttet de, i likhet
med de innfødte i Amazonasjungelen, dyretråkkene når de var ute i skog og mark.
Med den første bosetting ble det behov for ferdsel mellom bosettingene, og vi fikk
de mer permanente ferdselsårer. Det var enkle fotstier, ridestier, og stier for kløv og
slep. Man hadde også en form for slede, eller slae. Den ble brukt både på bar mark og
på vinterføre. Denne slaen ble den senere «høyvogna» med hjul, i min barndom kalt
«høyslae». Fattigfolk uten hest var derimot henvist til bære på ryggen, og jeg husker så
sent som i min barndom at ejnkelte fremdeles bar både høy og nek på ryggen, fra jordet
og inn på låven, og at de sidén tresket komet med sliul.
Fram til hjultrafikken begynte, foregikk all ferdsel etter stier, men at noen bedre
stilte bønder etter hvert skaffet seg kjøretøy med hjul, førte ikke til utstrakt
veibygging. Ganske lenge kjørte man i de gamle stitraseene, la noen stokker på tvers,
eller steiner, i bløte partier, og kom seg på et vis ff am. Selv de offentlige veiene var
elendig. Christian IVS lov fra 1600-årene påla riktignok enhver jordeier å vedlikeholde
og istandsette veier som av allmuen var lagt over hans eiendom, men dette ble visstnok
tatt nokså lettvint.
På slutten av 1700-årene skjedde en betydelig innsats for å bygge om de viktigste
veiene, men det var først med den virkelig store overgangen til transport på hjul, i
første halvdel av 1800-årene, en merkbar utbedring av veiene begynte. Men fortsatt
var veistandarden elendig, kjøreveiene var fortsatt en blanding av ridesti og kjørevei.
Det tok mange år før veibyggingen ble tatt på alvor.
Et eksempel på hvor smått det gikk er ombyggingen av Kolstadbakken. Først i
1874 ble den bygget om, og det var etter sterkt påtrykk fra 69 oppsittere i
Lunderfjerdingen. I et andragende fra disse oppsitterne heter det bl. annet at veien hele
vinteren er livsfarlig fordi «det varende Belæg er is», og at «det er voveligt selv for en
gaaende at befare den». Da gikk ikke veien i skråningen som i dag, men sannsynligvis
rett ned den bratte bakken på nordsiden av Kolstadbekken, og rett op den like bratte
bakken på sydsiden. Ifølge Odd Stokkebekk gikk den over hans tomt, og fortsatte
derfra i samme trasé som nuværende vei mot Askimgårdene og kirken.
Tiden er for knapp til å fortelle om alle de gamle veiene vi kjenner i Askim, og jeg har
derfor valgt et par av gjennomfartsveiene, eller rettere sagt gjennomfartsstiene. Vi skal
nemlig langt tilbake i tiden.
Kongeveien Ifra Onstadsund, over store Hoel og Mørkved kjenner dere sikkert
godt av omtale, så vi ser bort fra den. Men vi har en Kongevei til, nevnt i
folketradisjonen, men lite kjent blant folk flest. I likhet med Carl Johans kongevei
begynte også denne ved Onstadsund og fulgte samme trasé som kongens vei fram til
Trippestad.
Der skilte de lag, kongens vei fortsatte til Hoel, mens folketradisjonens vei
fortsatte over Eidareng og Store Rud til Kråka i Eidsberg. Det er usikkert hvor den
gikk over Øyerudsletta, men fra vestenden av Monaryggen fortsatte den langs denne,
over Momarken og videre til grensetraktene. Like før Kråka krysset veien
grensebekken mellom Askim og Eidsberg på en bru, Krage bru. I tradisjonen heter det
at det ved brua en gang var en trefning mellom norske og svenske militærstyrke. Det
forteller at dette var en viktig innfartsvei til Askim, og en bekreftelse på det har vi også
i at veien var rodebelagt bygdevei til Eidsberg helt til chausseen kom i 1857.
Fra Trippestad fortsatte det også en vei rett fram, i retning Tømmerås og
Sekkelstenkrysset, trolig i samme trasé som nåværende vei. Den kunne følges til
Lekum, og er trolig en av de eldste gjennomfartsårene i bygda.
Det tok av en vei til ved Trippestad. Den gikk til Mellom-Grøttvet, der den ble
kiysset av en vei fra Onstadsund, som fra Grøttvet fortsatte til Øvre Henstad. Der
delte den seg i en trasé over Løken til Lindhoel, og en over Moen og Skjørten til
Lekum. En av disse traseene er den såkalte Lindholveien.
Vi går tilbake til Mellom-Grøttvet og forlenger veien fra Trippestad i en annen
trasé, - mot kirken. Det er den såkalte Kirkeveien. Fra Grøttvet gikk den ned på
Flaten, fulgte Flaten til den omtrent på høyde med prestegården tok av til høyre og
gikk ned den bratte bakken mot Kolstadbekken. Den passerte bekken på ei fin
steinbru, fortalte Harald Blandhol. På den andre siden, omtrent fra foten av skibakken,
fortsatte veien opp bakken mot prestegårdsjordet, passerte over dette, krysset
Kolstadveien og fortsatte fram til prestegården. Fra prestegården fortsatte så veien inn
i prestegårdsskogen, passert forbi Kløverud og Trostebekk, for til slutt å ende opp på
Langnestangen.
Veien fra Monaryggen, over Kråka, Store Rud, Eidareng og fram til Trippestad, er
sannsynligvis den eldste innfartsåren til Askim, og da er vi flere tusen år tilbake. I
fortsettelsen over Grøttvet og kirken til overfartstedet Langnes, har vi dessuten en
indikasjon på at dette var en gjennomfartsåre fra langt tilbake, -i stienes tidsalder.
Det er mulig vi også har tre bevis for at dette var en gjennomgående ridesti.
I vestenden av Monaryggen, ned mot meieriet/Obs er det en dyp sti. Ifølge arkitekt
Johnny Bergersen i Mysen er dette en rest av en oldtids/ridesti som kom fra
grensetraktene og passerte Momarken før den fortsatte vestover langs Monaryggen.
Denne ferdselsåren har retning mot Kråka, og er trolig en forløper for
folketradisjonens Kongevei.
Det andre beviset på en gammel ridesti i traseen mot Langnes, finner vi på
Museumstomta. Like bak Randulfstua er det en kort rest av en sti som er klassifisert
som ridesti.
Det tredje beviset er en sti i åssiden mot Trostebekk. Denne stien ligger ikke i
traseen over Trostebekk, og det er fordi veien over Trostebekk sannsynligvis ikke kom
før bruket ble ryddet på 1600-tallet. Før Trostebekk ble ryddet fortsatte trolig stien fra
prestegården rett fram der veien til Trostebekk i dag svinger inn under jernbanen.
Oppe i åssiden over undergangen finner vi den gamle fortsettelsen av stien fra
prestegården. Den har retning vestover mot undergangen til Gudim, der den gamle
veien fra Gudim til Langnes og Ilen passerte. Nedover i åssiden er den stedvis ganske
dyp, og i enkelte partier bygget opp på nedsiden for å utligne terrengets fall. Denne
oppbygging var ikke nødvendig for fottrafikk, og det tyder på at vi her har en ridesti.
På en befaring med en arkeolog i området så vi også på denne stien, og arkeologen
hadde ingen motforestillinger til at det er en gammel ridesti. Han påviste også hvor jeg
skulle lete videre for å finne fortsettelsen østover mot veien fra kirken.
Grensetraktene, Momarken, Monaryggen, Store Rud, Trippestad, Grøttvet,
prestegård/kirke, overfartsted (Langnes). Kanskje en gjennomgående ferdselsåre,
kanskje en første innfartsvei til Askim fra øst? En spennende trasé som trolig er en av
de eldste i bygda.
*
Prestgårdsom rådet og prestegården
Avtalen var at jeg også skulle fortelle litt om gårder i Askim, og da venter dere trolig
at jeg skal redegjøre litt for noen av de gamle gårdene i bygda. Jeg skal ikke det, det
meste man vet om bygdas gårder kan dere lese selv i Gårdshistorien, og det ville være
å sløse med tiden å gjenta det her. Jeg skal i isteden redegjøre for hva jeg har funnet ut
om prestegårdsområdet, og dets mulige eldste historie. Da får vi også en mulig
gårdshistorie, men en historie som sikkert er ukjent for de fleste av dere, sannsynligvis
alle.
I Gårdshistorien heter at man antar at prestegården er utskilt fra Askim.
Sogneprest Stene mener det samme. Han sier i jubileumsheftet for kirkens 100-års
jubileum at de første prestene fikk utlagt jord, det vil si de fikk noen mål jord for å
brødfø seg. Han henviser til at det var praksis på Sira Sigurds tid, i 1300 årene, men
det betyr ikke at man hadde den praksis da bygda fikk sin første kirke og prest vel 300
år før Sira Sigurd.
Sannsynligvis fikk ikke den første presten noe jord. Det synes som de hadde en
meget lav status, kanskje på nivå med omgangsskoleærerens, og han fikk sannelig
klare seg selv. Et påbud i den yngre Gulatingslov synes også å bekrefte en lav status.
Det heter nemlig der at det ikke lenger var lov å styre prestene m ed hogg. Det betyr
antagelig at det ikke lenger var lov å straffe presten korporlig hvis han ikke oppførte
seg som det passet kirkeeieren, storbonden, og menigheten. Det bekrefter en lav
status.
Vi vet fra kirkehistorien at det vanligvis var den mektigste mann i bygda,
storbonden på storgården, som bygget den første kirke på egen grunn. Gården
Askheimr kan ha vært storgården med mektig bonde som omkring det første
tusenårsskifte bygget den første lille trekirke i Askim. Ifølge navnegranskeren Magnus
Olsen er det nemlig meget som løfter -heim gårdene opp til storgårdsplan. Han
henviser bl. annet til at når de gamle guder fikk sine boliger tildelt, bosted med veldige
landområder rundt, da er det heimr-navn man først og fremst gjør bruk av. Frøy bor i
Alfheimr, Tjatse og Skade i Prydheimr, og Glaåsheimr er gården hvor Odins Valhall
står.
Men vi skal merke oss hva han legger til: «Også ved -heimr-kl&ssen blir
sluttresultatet: sekundært i forhold til eldre bebyggelse», -heimr gårdene er altså utskilt
fra en annen gård, og det indikerer at den første av de tre Askimgårdene en gang ble
ryddet i en eldre og større gårds område. Det betyr at det kan ha vært en eldre
storgård i prestegårdsområdet før den første Askimgården, og ifølge det mønster de
misjonerende munker og prester brukte i Europa forøvrig, er det mulig at det var
bonden på denne gården som bygget den første kirken.Vi har ingen dokumentasjon for en slik gård i prestegårdsområdet på den tiden,
men noen fornminner gir oss mange indikasjoner, og til dels bevis, på at den en gang
må ha vært der.
I folketradisjonen heter det at det var en steinring på Offeret, en høyde på venstre
side av veien til Gudim, for lenge siden, men at den siden er blitt borte. Under rydding
av gravfeltet for et par år siden fant jeg imidlertid en rest av folketradisjonens
steinring. Steinringen er fra keltertid (500 f.Kr. - Rr.f.), og foruten denne er det på
Offeret 10 gravhauger fra jernalder (500 f.Kr.-lOOO e.Kr.) og bunnlaget av en røys fra
eldre bronsealder (1800 f.Kr. - 1000 f.Kr.)
Vi har i steinring og bronsealderrøys på Offeret to bevis for en gård i
prestegårdsområdet mange hundre år før den første Askheim r-gården ble ryddet. Dette
er en bekreftelse av at heimr-gårdene er sekundærgårder.
Noen hevder at -vin gården Gudim kan være den gamle storgården, primærgården
til både Askim og prestegården. Det går heller ikke i hop. Både steinring og røys er
lagt opp før Gudim ble ryddet til gård.
En slik gård er som sagt ikke dokumentert, og spørsmålet er om vi ad andre veier
kan finne noen flere bevis eller indikasjoner på at gården virkelig har vært tilstede. Og
vi har en annen vei. Det er å undersøke prestegården, se om vi i den kan finne noe som
bekrefter en gammel og stor gård. Vi må da se bort fra Gårdshistorien og Stenes
antagelse at prestegården er fradelt Askim til den første prest.
Vi skal derfor se litt på hva navnegranskeren Rygh sier om denne gården.
Prestegården heter Koltorp, sier Rygh. Koltorp er et navn med to ledd, kol og
torp. Vi ser bort fra det første ledd, kol, som trolig er mannsnavnet Koll. Det er det
andre ledd, torp, som er av interesse for oss fordi ordet torps betydning i oldnorsk var
«en klynge gårder», eller i betydningen «flokke seg sammen», sier Rygh.
Og det synes, fortsetter Rygh, som at ordets egentlige grunnbetydning var «tett
bebodd», eller «folksomt sted», og da kan vi i vår del av landet se bort fra ordet torps
vanlige betydning: husmannsplass. Slike plasser har her alltid har ligget spredt, og aldri
som «en klynge gårder». Det synes ganske klart at dette også er Ryghs oppfatning.
Allerede i oldnorsk var altså navnets andre ledd godt befestet med innarbeidet
betydning: klynge av gårder - flokke seg sammen - tett bebodd -fo lkso m t sted. Dette
fører helt naturlig tanken til wr-gården. Vi kan imidlertid ikke uten videre knytte navnet
Koltorp til en så tidlig gård. Koltorp er nemlig et sammensatt navn og skal da ifølge
gårdsnavngranskingen ikke tilhøre de eldste gårdsnavn, og da er det vel tvilsomt at
prestegården er områdets første gård. Vi kan imidlertid ta en del forbehold mot dette.
I Skjeberg ligger -torp gårdene Stabbetorp, Skjeltorp, Brandstorp og Gunnarstorp.
Man antar at disse gårdene er fra vikingtid, 800-1000 e.Kr., men på grunn av den store
gravplassen ved Gunnarstorp holder man det sannsynlig at de kanskje er eldre, og flere
fortidsminner og oldfunn i området synes å bekrefte det.
På Skjeltorps grunn er det funnet en dysse (gravkammer) som inneholdt skår fra
traktebegerkulturen, en jordbrukskultur som var etablert i Danmark allerede 4000
f.Kr., og som det er funnet spor av også i Østfold. Slike dysser blir sett som
familiegraver for de første bønder, og siden denne ligger på gården Skjeltorps grunn er
det en indikasjon på at her var gård mye tidligere enn torp-navnet antyder.
På Gunnarstorp finner vi også noe som ikke stemmer med dateringen av -torp
gårder til vikingtid eller litt før. Det er gravplassene fra keltertid, 500 f.Kr.-Kr.fi, og
en steinring som er datert tilbake til overgangen mellom bronsealder og jernalder, altså
ca. 500 f.Kr.
Både på Skjeltorp og Gunnarstorp er det altså funnet fornminner som, etter vanlig
oppfatning, er eldre enn torp-navnet. De refererte fomminnene viser altså at det har
vært gård i området lenger tilbake enn -tor/?-navnet tilsier.
Likheten med prestegårdsområdet i Askim er spennende. Vår prestegård er ifølge
Rygh en -torp gård, og vi har i likhet med på Gunnarstorp graver og en steinring fra
keltertid i nærheten. I tillegg har vi i området bunnlaget av en stor røys fra eldre
bronsealder. Fornminner som viser at det ha vært en meget tidlig gård i området, før
både Gudim og Askim.
Rygh legger altså betydningen klynge av gårder - flo kke seg sammen - tett bebodd
- folksom t sted i andre ledd, -i ordet torp, og det gir som sagt assosiasjoner til
fortidsgården, gården med mange hus rundt et eller flere tun med fegater ut til beiter
og åkerlapper. Allikevel en gård, -ættegården hvorfra det etter hvert blir skilt ut parter
for nye gårder, -sekundærgårder som Gudim og Askim.
Ryghs tolkning av andre leddet torp er meget interessant sett i sammenheng med
Asbjørn Bakkens beskrivelse av ur-gården. Bakken var i sin tid Fylkeskonservator i
Vestfold, og vi bør derfor anta at han vet hva han snakker om.
I en artikkel i Øvre for en del år siden skriver han om den første lille trekirken i
Askim før tusenårsskiftet, og han har der også en beskrivelse av ur-gården, som han
kobler til det første kirkebygget. Igjen møter vi klynge gårder, flo kke seg sammen, tett
bebodd og folksom t sted.
«Vi vet», skriver Bakken, «at de gamle bygdesamfunn var helt annerledes enn da
Snorre levet. Det begynte som en slekt, en slekt som eide og rådde i hele «bygda». Det
begynte med at denne slekt bodde på en sentral gård, selve modergården, eller
ur-gården.
Her bodde slekten sammen, «de åt av samme sekk, og drakk av samme bekk»,
som det heter. Barna som vokste opp, flyttet ikke ut, men bygde seg et nytt hus på
gården. De giftet seg med den de fikk anvisning på. Og den opprinnelige gård besto
av en mengde mindre hus, alle tømret opp. Her holdt slekten sammen, underordnet en
høvding, slektens eldste.
De flyttet ut på utmarksgårder om sommeren, ryddet og drev disse i den varme
årstid, men om vintrene flyttet de sammen igjen på ur-gården. Ingen kunne si at den
gården var sin, for hele herligheten eide de sammen. Slekten rådde over alt. På denne
ur-gården hadde de alt som trengtes for å leve, -mat og klær, hus og krøtter.
Ved å holde sammen kunne de forsvare seg. Her hadde de også sitt kultsted, en
helligdom der de dyrket de høyere makter de trodde på, og som ga dem det de trengte:
mat av jorden, fisk og vilt fra skogen, seier over fremmede ildgjemingsmenn, lykke
over mennesker og dyr. Vi må se dette klart for å forstå det store trosskifte.
* I dette tilfelle Offeret?
Det kom på 900-tallet. Da nådde den kristne misjon våre bygder i Viken. Da hadde
utflyttingen fra modergården for lenge siden begynt, gårdene var ikke arbeidsplasser
bare om sommeren, de var blitt oppholdssted for de enkelte familier hele året, men
slektens band var ennå meget sterke. Den enkelte familiefar kunne derfor ikke si:
denne gård er min og den er din. Det var på en måte felleseie. Det var ikke tale om å
kjøpe og selge den enkelte gård. Det var slekten som var eier, og slekten solgte ikke
noe».
Så langt Bakken.
Da jeg første gang refererte mine tanker om tidlig kirke og storgård i
prestegårdsområdet, ristet noen på hodet. Særlig fant man ideen om kirke før
steinkirken helt på jordet. Det var så fattigslige forhold her i bygda på den tiden at man
ikke hadde råd til å bygge kirke, sa en person. Jeg fortsatte ikke diskusjonen,
vedkommende viste han var historieløs.
Det var nemlig ikke samfunnet som bygget de første kirker, det var storbonden på
storgården, og han hadde sikkert råd til bygge en liten trekirke, ikke større enn et lite
uthus. Dessuten hevet det sikkert statusen å bygge en egen kirke eller et gårdskapell,
ikke bare i lokalsamfunnet, men også hos kongen. De første kristenkongene
oppfordret nemlig storbondene til å bygge private kirker eller gårdskapell. En tidlig
kirke er derfor en god indikasjon på storgård og storbonde i kirkeområdet.
Tvileren overså også at det århundrer tidligere var bygget en bygdeborg i Askim,
et byggverk som krevde en langt større innsats enn å bygge en liten og enkel trekirke
på kanskje 30-40 m2.
Når det gjelder ideen om en tidlig storgård i prestegårdsområdet forstår jeg delvis
tvilen som ble uttrykt. Tvileren visste på den tiden ikke om hverken steinringen eller
bronsealderrøysa på Offeret, sannsynlige bevis på en gård før både Gudim og Askim.
Det store antall fornminner i form av gravhauger i området tyder dessuten på lang
kontinuitet i områdets bosetting. Fra Offeret til Folkeparken og sykehuset er det
registrert i alt 40 gravminner. Gravhaugene på Offeret kan tilhøre Gudim, men de
øvrige haugene er for langt unna gården Gudim til å ligge til den. Det vil si at de tredve
øvrige fornminner tilhører Askim, men et så stort antall liggende til en -heimr gård
virker lite sannsynlig i vårt distrikt. Dessuten virker avstanden og sikten mellom for
eks. Askim og gravfeltene ved sykehuset og i Folkeparken lite overbevisende. Som
før nevnt er også både bronsealderrøysa og steinringen flere hundre år eldre enn
Gudim og Askim, og det er sannsynlig at også noen av gravhaugene på Offeret er
eldre enn Gudim.
Vi kan heller ikke unnlate å se kirkens plassering i forhold til Offeret som en
indikasjon på at prestegårdsområdet var et tidlig sentrum. Offeret kan ha vært en hellig
plass for bare Gudim, men steinringen indikerer at det her var en offerplass allerede før
Gudim ble ryddet. Sannsynligvis har vi her et kultsted for et større område fra den
tiden man dyrket naturgudene i såkalte hellige lunder.
Kirkens plassering i forhold til Offeret taler også for at det Offeret var et kultsted
for et større område. De første kirkene ble forsøkt plassert på selve kultstedet, der
hovet hadde stått, eller i nærheten av slike steder. Det indikerer igjen at det i
prestegårdsområdet var et maktsenter for et større område, og et maktsenter viser til
storbonde og storgård.
Uansett hvordan vi snur og vender på dette: for å forklare fomminnene i
prestegårdsområdet og kirkens plassering, ser det ut til at vi har behov for en eldre
gård enn Gudim og Askim i området. Kanskje en urgård med en mektig storbonde
eller høvding i det gamle Eid.
I Gårdshistorien finner du mye fin lokalhistorie. Du kan også låne mine hefter i
biblioteket og der lese fakta og spekulasjoner om gamle Askim.
Guide til fornm inner - Steinkjerka - Gamle ferdselsårer i Askim - Trimturer
1997-1998-1999 - M isjonskirker i Skiptvet og Askim - Veier i Askim I-Il.
