Dette er manus til et foredrag Arne Lystad holdt for Askim rotary klubb tirsdag 15.mars 1994.
Når vi leser historie, for eks. Om land eller folk, tror vi at vi får stort sett den hele og fulle sannhet servert. Det er jo gjennom mange år forsket så mye i menneskehetens historie at man vel har avdekket det meste.
Det er ikke alltid slik.
For eks. Om renessansen. Den blir vanligvis fremstilt i lyse farger. Vi leser om renessansens dynamikk, individualisme og skjønhetssans. Det står lite om pest, syfilis og smittsom hjernehinnebetennelse som i perioder gikk som en farsott over hele europa. Vi leser lite om at det var et ekstremt mannssamfund som dominerte og om utbredt homoseksualitet osv.
Det samme gjelder håndverket.
Jeg har lest mye tradisjonell håndverkshistorie og pløyet gjennom mange håndverkerforeningers jubileumshistorier. De siste er ikke noe særlig anderledes enn hvilken som helst fagforenings jubileumshistorie. Og det første, håndverkshistorien, gir stort sett bare et bilde av håndverkets utvendige side.
Alt er meget bra på sin måte, men ufullstendig i håndverksammenheng.
Det var først da jeg for noen år siden over en periode satte meg inn i frimureriets historie jeg fant at håndverkets historie nok var noe mer komplisert, og ikke minst mer interessant.
Jeg begynte å forske i håndverkets historie fra denne nye innfallsvinkelen og endte til slutt langt langt tilbake i tiden, i de såkalteMysteriesamfund og fant til min forundring at her var håndverkets utspring. *
I mysteriesamfundene s0m jeg, i likhet med vel de fleste som hadde hørt om dem, betraktet som noen hemmelige klubber for presteskapet,
Et arnested for overtro, gudetilbedelse, offerhandlinger osv. Så oppdaget jeg at det religiøse bare var en liten del av et samfund hvor man i hemmelighet var opptatt med datidens vitenskap. Jeg fant det var riktig som det ble påstått at mysteriesamfundene var datidens høyskoler mer enn de var menighetsforsamlinger som tilba en gud eller fler
Og det var ikke småtterier de utviklet og lærte ut ved disse høysskoler. Euklid sammenfattet geometrien, men det var i mysteriesamfundene den ble utviklet. Pythagoras er tillagt æren for den pythagoreiske lære- setning, men sannsynligvis har han fått den i det mysteriesamfund han var tilsluttet før han etablerte sin egen mysterieskole.
For noen år siden ble det nemlig i det tidligere persia funnet en leir- tavle hvor den pythagoreiske lærettning a2+b2=c2 var risset inn før platen ble brent. Denne platen ble tidfestet til omkring 1500 før pythagoras.
Euklids matematiske læresetning er innhogd i en vegg i denderatemplet i Egypt, i den nederste del av bygget som det har vært vanskelig å tidfeste. Det var ingen utdannelsesmuligheter utenfor mysteriesamfundet den gang så en må vel anta at også Euklid hadde sin utdannelse i et slikt og fått læresetningen med derfra.
I den på 3-400 tallet utviklede kultur i sumer og i mysteriesamfundene finner vi opprinnelsen til seriøs byggekunst, særlig den sakrale, men også annen byggekunst og håndverk forøvrig:
Når man bruker en slik innfallsvinkel på håndverket får det en dimensjon til, det blir nemlig et viktig ledd i sivilisasjonens utvikling fordi det viser seg at det er gjennom håndverket vi har bevart mye av mysteri i samfundenes kunskaper, kunskaper som i mange tilfeller er like viktige i dag som den gang, for eks. Geometrien.
Jeg tror derfor at den kulturhistoriker som uttalte følgende har rett: "det er få ting her i verden som har hatt så stor betydning for den kulturelle utvikling som håndverket. Det er få ting som har grepet inn på så mange områder og det er få ting som har fremstått i så mange former.
Det blir derfor bare en liten brøkdel jeg kan klare å formidle i løpet av en drøy halvtime, men for å gi dere et så allsidig bilde som mulig har jeg delt kåseriet i fire deler.
Først skal vi se litt på den lokale håndverkshistorie. Jeg har laget et lite utdrag av den "håndverkshistorie for Askim" som jeg skrev til øvres 75-års jubileum. Altså en tradisjonell historie.
Deretter skal jeg ta dere med langt tilbake i tiden, 5-6000 år omtrent, og derfra skal vi følge byggekunsten fram gjennom tidene, den del som vi vel mest forbinder med håndverk.
Vi skal videre se litt på byggelaugene, deres opprinnelse og store betydning for byggekunsten i Europa.
Vi skal også se litt på et enkelt bygg, det som blir betegnet som kanskje det mest interessante i europeisk byggekunst, ideene og prinsippene som ligger til grunn for dette bygget og dets plassering.
Og så håper jeg det blir tid til å vise dere i praksis hvordan man fant det kraftsenter som burde være tilstede der en helligdom skulle bygges, der hvor alteret skulle plasseres.
Et senter man derimot undgikk når et vanlig hus skulle plasseres i terrenget. For eks. Et svensk soldattorp, et fjøs eller en stall i Tyskland osv.
Den første håndverker i Askim kan vi selvfølgelig ikke finne, men at han er runnet ut av bondens drift, byggeri og vedlikehold av egen gård, er vel ganske sikkert.
De første rene håndverkere her i distriktet var sannsynligvis tømreren og smeden, og smeden kanskje den første av disse.
Smie var det på mange gårder, men det var vel helst grøvre ting bonden og hans folk tilvirket på ambolten. Det var ikke hver mann med smie gitt å kunne smi den rette eggen på et hogge- eller skjæreredskap, og finere gjenstander som låser og beslag, gravkors med flotte krusseduller og lignende ble vel overlatt til bygdesmeden, mannen som ofte var håndverker, kunstner og bygdegeni i samme person.
Det har nok sine grunner at smeden er den håndverker vi oftest møter i nordiske sagn og eventyr, ofte framstilt som en uvanlig stor og sterk kar som kunne mer enn sitt fadervår. Det fortelles jo for eks. at han lurte selv st. Peter og at fanden ikke torde slippe ham inn i helvete. Det var kanskje ikke rart at folk flest var overbevist om at smeden kunne smi seg fugleham og fly om han ønsket det.
Om det var i håp om gjennom smedyrket å kunne tilegne seg slike overnaturlige evner at mange av overklassen lærte seg smedyrket, fortelles ikke, men det er en kjensgjerning at mang en adelsmann i sin tid var en god smed,
For eks. Ludvig 14. Som ifølge historien var en ypperlig låsesmed.
Det er derfor litt morsomt at den første smed jeg fant i Askim kanskje er av adelig herkomst. Fransk var han i hvertfall og kom via Sverige til Norge som flyktning. Major Tornerud fant noen data om denne karen i et av statens arkiver for mange år siden, men disse data er dessverre ikke å finne lenger.
Det eneste man i dag vet med sikkerhet er at han slo seg ned på Heia ved kolstadkrysset en gang i tiden og livnærte seg som smed.
Tomta etter den gamle smia han arbeidet i er ifølge Harald Berg enda synlig i asen ovenfor Haralds smie.
Harald Berg, "heiasme'n", kjenner dere alle så godt at jeg ikke skal referere noe om ham.
Vi går heller rett på Haralds onkel, Ove Tørholen, smeden som lærte Harald det første i smiekunst. Han drev sitt yrke i samme smia som Harald boltret seg i senere, og hadde ifølge Harald et stort og interessant produktutvalg.
Ved siden av at han utførte alle slag vanlig smiarbeide var han hovslager og børsemaker, og Harald fortalte at han laget meget gode våpen.
Tenger og annen redskap hørte med til produktutvalget og når han leverte en hammer var det med egenprodusert skaft. Mye av hans produksjon gikk til Oslo for videresalg der. Prisen for en hammer med skaft, levert av Ove, var 70 øre, samme pris som for å sko en hest.
Ingstadbrødrene Karl, Emil og Petter på Ingstad drev egentlig i stor målestokk til å være i annen halvdel av forrige århundre. De arbeidet sammen på Ingstad med smiarbeide, hovslageri og hjulmakeri . Dessuten bygde de vogner og sleder av alle slag, men var også leverings-dyktige for annen redskap bonden måtte ha bruk for.
Vi har tidligere funnet at det var noe spesielt med smeden og smedyrket; sagn og eventyr, overnaturlige evner, hobbyvirksomhet for adelen, men det ser ut til at det også er forbindelse mellom smedyrket og lyst og evner til såkalt "oppfinneri".
Jeg har funnet to slike smeder i Askim, den før nevnte "heiasmeden" som konstruerte vedfyrte båtmotorer ved siden av en mengde andre snurrige mindre kjente saker, og dessuten en noe mindre kjent smed utenfor lokalsamfundet: han Karl Bø. Det fortelles at han Karl var en megetgod fjærsmed og at han var utrolig flink til å løse tekniske problemer bare han fikk "fundert litt på det", som han sa.
Men hans store drøm - løsningen på det eldgamle problem "perpetum mobile", evighetsmaskinen, gikk aldri i oppfyllelse.
Jeg spurte han Karl en gang hvordan det gikk med disse eksperimentene, og da fortalte han et han hadde fått noen til å gå ganske lenge, men de stoppet alle til slutt.
Karl var den siste smeden som gikk rundt og smidde i bøndenes smier når det ikke passet a gjøre arbeidet i egen smie. Siste gang jeg snakket med han Karl var han pensjonert, men fortsatt opptatt i smia,
Et noe mindre romantisk fag, men desto mer levedyktig, er tømrerfaget. orandringer er det nok blitt også her i konstruksjoner og fasonger, men materialene tømreren arbeider med er fortsatt trevirke med tømmerstokken som utgangspunkt.
Redskapen er i prinsipp den samme og bærer vel stort sett samme navn som tidligere, selv om nok noe av den er blitt motorisert og lettere å handtere.
Fra 1880-årene er det stort sett slutt på håndhøvling av bord her i distriktet. Ved bygging av Herland kirke kjøpte nemlig Tollef Dahl distriktets første høvelmaskin og den ble etter kirkebyggingen plassert på Dal i Herland.
En del oppgangssager hadde da i lang tid vært i virksomhet rundt i bygdene og håndsagede bord og planker var forlengst noe som hørte historien til.
Det begynner derfor på denne tid å bli tvilsomt om betegnelsen tømrer er riktig, og i vår tid er vel tittelen bygningssnekker vel så dekkende.
I min lille lokalhistoriske forsking fant jeg et herlig sammensurium av tømrere, bygningssnekkere, innredningssnekkere, benkesnekkere, dør- og vindussnekkere, laggere, pumpemakere, rørmakere m.m. Som alle hadde samme utgangspunkt for sin virksomhet: tømmerstokken.
Nesten alle opererte dessuten i flere fag og var ofte gårdbrukere eller husmenn ved siden av sitt yrke.
Det ser ut til at det var først i 1850-årene at det her i distriktet begynte å melde seg behov for bygningssnekkere på heltid.
Før det var tømrerne dagleiere, det vil si de gikk fra gård til gård og tømret og ble betalt for dagen. En slik dagleier fant jeg, det var Ole Toresen som i manntallet for 1905 var registrert som tømrer med bopel Skjolden.
Det går mange år før neste registrerte tømrer dukker opp, men fra da av florerer det med tømrere og snekkere i hele distriktet, fagfolk som opererte over både bygdegrenser og fylkesgrenser med sin virksomhet. De hadde vanligvis hvert sitt firma, men det hendte ikke sjelden at de tok på seg bygg sammen.
At forskjellige håndverk ble utført av samme person har jeg nevnt tidligere. Det var for eks. ikke uvanlig at tømreren, når han allikevel var i farten, også "slengte opp pipa", som det het på fagsproget.
Martin Hansen Pedersbråten var en slik allsidig håndverker. Han kom fra Trøgstad 1905 og begynte som håndverker i Askim med bistand av bror og slekt. Før han kom til Trøgstad, hadde han vært sagmester i Ski, og en meget god slik, ble det fortalt. Han var også en de få tilbakeværende som behersket til det fullkomne laftekunsten, som fram til omkring 1910 ble betalt med 10 øre pr. Alen laft.
Allsidigheten kunne imidlertid omfatte så mangt. En annen tømrer jeg fant, Hans Nygård, var både tømrer og utlært lagger. Laggerarbeidet besto i fremstilling av forskjellige kjørel til bæring eller oppbevaring av vann, melk, øl eller lign.
Saltebaljer og tønner hørte med til produktutvalget, og det fortelles at hans også laget bord og stoler. Vi finner altså tre håndverk samlet hos en person: tømrer snekker og lagger.
Dette var en liten del av alt jeg fant av personer, fag og historier om håndverket i Askim en gang i tiden.
Jeg sa vi skulle bevege oss 5-6000 år tilbake i tiden, og der finner vi begynnelsen på de fag som av historikere er betegnet som de viktigste av alle handverksfag, samfundsmessig og globalt sett, nemlig murer- og stenhuggerfagene.
Det er mange faktorer som ligger til grunn for denne rangering, men veldig enkelt sagt er hovedgrunnen at byggekunsten, helt fra begynnelsen av det vi kan betegne som sivilisasjon, var nøye knyttet til religion,
Og religionsutøvelse, uansett hvor og hvilken religion.
Å føre opp en helligdom, om det var et hedensk tempel eller, i senere tider en katedral, var en hellig handling som måtte utføres med den største ærbødighet for oppgaven. Man utførte da i praksis den hellige geometri, etter datidens oppfattning guds tanker omsatt til et synlig og forståelig språk.
Men man gjorde alltid bevisst en liten feil i arbeidsstykket for ikke å konkurrere med den høyeste byggmester.
For eks. Cellini, som er betegnet som en av tidenes største gullsmeder, han gjorde en liten feil på sine kunstverk og begrunnet det med at var tillagt bare gud å gjøre det fullkomne.
Allerede hos sumerene, det gåtefulle folket som ingen vet hvor kom fra, finner vi sammenkoblingen religion og byggekunst i full blomst. Man hadde allerede den gang den oppfatning at religiøse hemmeligheter lå skjult i den hellige geometri, guds tanker, som jeg sa, og geometrien.
Ble derfor brukt ved konstruksjonene av helligdommene som til slutt
Sto der som et, etter datidens oppfatning, materielt budskap om en usynlig, åndelig verden som ikke kunne forklares på annen måte.
Sumerernes kunnskap i byggekunst og annet håndverk bredte seg etter hvert utover hele det indre middelhavsområde og listen over byggverk i tegl og stein blir med tiden imponerende. Byer av anseelig størrelse, moskeer og kirker, bruer og festninger, og med tiden utover hele Europa, slott, ridderborger og katedraler, alt i tegl og stein.
Og templene, kirkene og katedralene ble alle bygget etter de hellige talls lov, den hellige geometri.
De kunnskaper som lå til grunn for disse konstruksjoner, blant annet de imponerende hvelv og buekonstruksjoner, ble samlet og utviklet videre i mysteriesamfundene, datidens høyskoler.
Slike mysteriesamfund kan vi finne langt tilbake i tiden og de var opprettet av presteskapet. Mange av fortidens kjnete personer hadde sin utdannelse ved en slik skole, som for eks. Pythagoras, som siden opprettet sin egen skole, videre Platon, Sokrates, Aristoteles m. Fl.
Solon hadde visstnok vanskeligheter med å få full utdannelse, blir det fortalt, men han var ihvertfall innom en slik skole.
Vi husker også fra vår bibelhistorie at Moses var opplært i all egyptens visdom, hvilket betyr at han hadde gått gjennom alle grader i et Egypts mysteriesamfund.
De tre første grader i et mysteriesamfund tilsvarte de tre første grader i murer- og stenhuggerfaget. Først læregutt, så svenn og til slutt meste de kunskaper man ble tilført i disse tre grader var minimum som ble forlangt for å få være med å bygge en helligdom.
Noe om geometri og den hellige symbolikk måtte man kunne.
Gradene utover de tre var de såkalte mysteriegrader hvor man ble tilført den høyeste kunnskap om de store mysterier. Var man gjennom disse lå alle muligheter åpne i prestehierarkiet og man var kvalifisert til å tegne, beregne og stå for oppførelsen av templer og andre helligdommer hele tiden gikk byggekunst og religion hånd i hånd.
Mye av symbolikken er derfor lik i mysteriesamfund og murerlaug, og ikke å forglemme i frimureriet som delvis har sine røtter i murerlagene.
Disse mysteriesamfundene opprettet etter hvert underavdelinger som ivaretok byggingen av alle helligdommer. De romerske kollegier var en slik underavdeling, eller en fortsettelse av en slik.
Disse kollegier finner vi omkring 700 år før Kristus. Fra denne kom siden den berømte comasinerlosje hvis medlemmer ble betegnet som sin tids største arkitekter og byggmestere.
Etter hvert som den katolske kirke vokste i makt og bredde etablerte den munkeordener for forskjellige spesialiteter.
Noen hadde som spesialitet legekunst og dyrking av legende urter.
Andre hadde vinproduksjon som sin spesialitet og atter andre fremstilte byggematerialer, for eks. en rød teglstein som var noe større enn den vi bruker i dag, den såkalte munkestein.
I Wien og Wiesbaden var det store klostre som organiserte byggingen av klostere, katedraler og vanlige kirker. Disse klosterenes spesialitet var geometri og byggekunst og de organisert byggelaug som bygget de fleste helligdommer i Europa.
Det var ikke organisert byggelaug for bare murer- og stenhuggere. Det var laug for alle håndverk som deltok i et byggeprojekt. Det var laug for blytekkere, glassmestere, teglebrennere, smeder osv. Med tiden ble det også laug for andre handverksfag, men da ikke i regi av kirken.
Håndverkerne i klosterlaugen var tilsluttet klosterene som brødre av laveste grad, det var lærlinger, svenner og mestere som tilhørte skarpt adskilte laug med hver sin seremoni og hvert sitt rituale.
Det fantes den gang ingen undervisning utenfor kirken, og dette var nok en av grunnene til at de aller fleste håndverkere tok sitt yrke og sin oppgave alvorlig. Ble man utstøtt av lauget var det stort sett bare tre brukelige muligheter til livnæring, almindelig håndverker utenfor lauget, gårdsgutt eller lignende og endelig leiesoldat.
Lite fristene alt sammen for en som var under laugets beskyttende vinger. Den berømte håndverkerære hadde nok i mange tilfeller sin praktiske årsak, men selvsagt var det håndverkere som satte sin ære i å gjøre en skikkelig jobb. Idealisme og idealister har alltid hørt med til menneskets historie, selv i dag kan man jo finne slikt, bare med den forskjell at betegnelsen i dag stort sett er naivisme og litt dumme folk. Kanskje ikke uten grunn i mange tilfeller
Hemmelighetsprinsippet var en av grunnpilarene i mysteriesamfundet og dette prinsipp fulgte med inn i det mektige apparat kirken og munkeordenene disponerte.
Dette prinsipp fulgte byggelaugene etter at de ble fristilt fra kirken og de beholdt den gamle symbolikk, seremonier og ritualer. Selv i dag kan vi finne dette i håndverkersammenheng, for eks. i murer- og stenhuggerlaugets lokaler i København.
En frimurer som kommer inn her vil tro han er kommet i en frimurerlosje, og det er ikke så merkelig som vel mange vil synes. Det kommer ganske enkelt av at både symbolikk og andre sakrale hjelpemidler har et felles utspring i de gamle mysteriesamfund.
I førsten av 1800-tallet vokste opposisjonen mot laugsvesenet i Norge og ellers i Europa var det indre forfall langt fremskredet. Industrialiseringen brøt gamle produksjonsgrenser og laugene viste ingen evne eller vilje til a tilpasse seg de nye forhold.
På denne tiden kom de første laugsvesenets opphør og krav om egen håndverkslov, noen ønsket også fullstendi fri næring, men først i 839 ble en slik lov vedtatt og laugsvesenet avskaffet.
Men ønsket om fullstendig fri næring med adgang for alle levde videre, og ved lov av 14. April 1866 ble alle krav om kompetanse avskaffet.
Fra nå kunne alle som hadde fylt 21 år og var ustraffet, kreve håndverksborgerskap.
Dette gikk ikke bra, og 1891 ble det på nytt innført kompetansekrav, en ordning som vedvarte til 25.7.1913 da vi fikk lov om håndverks- næring med strenge kompetansekrav, den såkalte håndverksloven,
Som var virksom til den for noen år siden ble erstattet med den någjeldende "mesterbrevloven" som i realiteten fristiller håndverket fra kompetansekrav på nær sagt alle områder.
Stormen på vestlandet for et par år siden førte imidlertid til at man igjen vurderer en form for kompetansekrav.
Det viste seg i ettertid at de hus som var ført opp av håndverkere med fagutdannelse sto for stormen og at de fleste av de hus som blåste ned var oppført av ufaglærte håndverkere som ikke kjente byggeforskriftene.
Det siste jeg har hørt om dette er at det nå vurderes å opprette et register over håndverkere som kan sitt fag og at man ut fra dette register skal tildele tillatelse til å bygge hus.
Stortinget ble i sin tid advart av 80% av landets kommuner, LO og mange andre organisasjoner mot a fjerne kompetansekravene, men neglisjerte advarselen.
Nå er man sannsynligvis i ferd med å forsøke å redde ansikt ved å innføre kompetansekrav på nytt under et nytt navn.
Det er mange og mørke sider ved laugsvirksomheten.
De ble maktmonopoler og utnyttet denne makt maksimalt til egen fordel. De var stadig i opposisjon til konge og kongemakt og dirigerte ut fra egne interesser tilgangen på både mestere og lærlinger i de forskjellige fag.
Et viktig pluss var laugenes sterke tilstedeværelse og makt.
Gode tradisjoner ble holdt i hevd og ført videre, i håndverkeræren satt i høysete og kravet til det enkelte laugsmedlem om oppfyllelse av faglige kvalifikasjoner og faglig utførelse var ubestridelig.
Ble man tatt i fusk og fanteri var det ubønnhørlig strenge bøter, eller, i verste fall, utestenging fra lauget hvilket betød at man mistet tillatelsen til å drive håndverk.
Jeg sa vi skulle se litt på et spesielt bygg. Det er chartreskatedralen som ligger omtrent 9 mil sør-vest for Paris.
Denne katedralen blir betegnet som høygotikkens ypperste mesterverk, en "bibel i stein" blir den også kalt. Den blir hyllet som den mest ærede katedral i hele verden og omtalt som det mest mystiske av samtlige kirkebygg.
Det siste er dels på grunn av tomten den er bygget på. På tomten fantes det nemlig fra gammelt av, fra før kelterne boltret seg i denne del av Europa, en stor steingrav, en dolmen og en brønn ved siden av. Denne brønn ble kalt "den sterkes brønn".
En dolmen var et lite byggverk fra megalittiden, altså fra samme tid som Stonehenge i England ble bygget, og besto av 4-5 store steiner på høykant med en flat stein på toppen, etter datidens oppfatning et hellig, beskyttet rom.
En slik dolmen ble alltid plassert på et sted hvor man mente det strømmet en kraftkilde opp fra jorden, i dette tilfelle fra brønnen. Etter datidens oppfatning fikk alle som kom i berøring med en slik kraftstråle fornyet styrke, og derfor ble stedet hvor dolmen og brønnen var betraktet som et hellig sted.
Jeg forteller dette så detaljert fordi det forklarer hvorfor charter- katedralen ble plassert akkurat der den er og ikke et annet sted, eller noen meter til siden. Jeg kommer tilbake til det.
Da de første kristne kom til chartres en gang i det tredje århundre etter Kristus bygde de en kirke der hvor dolmen og brønnen lå og viet, som det var vanlig på den tiden, kirken til "vår frue", altså jomfru Maria.
Til sammen har det vært 6 kirker på tomten. De fem første ble ødelagt av brann, den siste av de av danske vikinger, og katedralen som står der i dag er den sjette.
Hvem bygget så katedralen i chartres som ble påbegynt 1194?
At det var den tidens ypperste arkitekter og håndverkere er vel hevet over tvil, og derfor er det vel nærliggende å tro at det var klosterene i Wien og Wiesbaden som sto for byggingen med sine laug og hjelpearbeidere fra stedet.
Det man imidlertid vet med sikkerhet er at det var en munkeorden som ble kalt Cictersienserne, opprettet av Bernard av Clairvaux, som var byggherrer.
Denne Bernhard var sterkt involvert i opprettelsen av tempelherre- ordenen, og denne forbindelsen er antagelig årsaken til at det i det hele tatt lot seg gjøre å bygge denne katedralen slik den ble. Cictersienserordenen var nemlig fattig som en lus helt til tempelridderne kom hjem fra det hellige land.
Da ble den plutselig den rikeste og mektigste orden i Europa.
Alt taler for at det ved siden av private donatorer, som bl. Annet ga de prektige glassmaleriene katedralen er berømmet for, var det 'tempel-herren som skaffet den enorme kapital som var nødvendig for å bygge tidenes prektigste helligdom.
Og ikke nok med det. Det var med denne katedralen høygotikken blomstret opp, og historikerne spør seg derfor om de enestående kunnskaper som ligger bak konstruksjonen av katedralen også er tilført av tempelridderne, en skatt av hemmelig visdom fra det hellige land, omsatt til nye former uten å bryte de gamle prinsipper.
For eks. De nye veggkonstruksjoner som tillot større takspenn og spissbuene som har persisk opprinnelse.
I løpet av tredve år skapte stenhuggere, murere, glassmestere, blytekkere, snekkere, stukatører, billedhuggere og ikke å forglemme arkitekter og eksperter i geometri et helt utrolig byggverk.
Bygget ble bevisst konstruert slik at det etter datidens oppfatning skulle stimulere ånden og sjelen maksimalt.
Og i akkurat dette finner vi en passe blanding av gammel hedensk tro på naturkrefter og kristen tro. Det hellige senter i en kirke er alteret og alteret i Charterkatedralen er plassert rett over de tidligere religioners hellige sted, -brønnen. Nøyaktig 37 meter under alteret ligger vannspeilet i den hellige brønn, senteret for den kraftsøylen man mente kom opp fra undergrunnen. Og så, -rett over alteret konstruerte man et buet tak, i samme avstand fra alteret som vannspeilet i brønnen, nemlig 37 meter.
For å forklare ideene bak dette strekker antagelig ikke de kunnskapene vi kjenner fra de tre første grader i mysteriesamfundet til, man må sannsynligvis lete i de såkalte mysteriegrader som er over de tre. Problemet er imidlertid at disse graders innhold stort sett er gått tapt. De ble nemlig overlevert kun muntlig, og bare til de som ble funnet verdige til det.
Det man i dag antar er hensikten med denne gjentagelsen av de 37 meter og spissbuen i denne høyde var a fange opp kraftstrålen fra brønnen som på grunn av buens fasong ble forsterket og returnert enten ut over menigheten eller i en samlet stråle rett ned i alteret.
Dette høres noe tullete ut for oss, men hvis jeg rekker den demonstrasjonen jeg nevnte, skal vi se at disse ideene ikke var så helt bort i veggene som de synes. Ut fra de forutsetninger man den gang la til grunn for slike ideer var ikke konklusjonene så gale, men om forutsetningene var holdbare, er jo en annen sak.
Slikt som dette har lite med byggehistorie å gjøre mener vel mange. Det er helt feil. Hele byggekunsten er gjennomsyret med slikt, det er en vesentlig del av byggekunsten helt fra den spede begynnelse lang opp i vår tid. Så sent som på slutten av 1700-tallet ble det undersøkt på forhånd etter skadelige jordstråler før selv noe så enkelt som et svensk soldattorp ble stedsbestemt i terrenget.
I mellomeuropa ble nærmeste kvistgjenger tilkalt før man bygde et fjøs eller en stall på en bondegård. Man mente å ha registrert at dyr, særlig hester, kuer og griser mistrivdes over vannårer.
For oss moderne mennesker i kjernekraftens og måneferdenes tidsalder fortoner dette seg som naiv og barnslig overtro. Det er nok også mye slikt involvert i mange tilfeller. På den annen side har vel vi litt for lett for å forkaste det som ikke følges av en forklaring, uten a undersøke om det kanskje kan være noen realiteter i det påståtte.
For eks. Dette med ønskekvisten som var det redskap man brukte for å påvise de kraftsenter jeg har snakket om som var nødvendige i en helligdom.
Alle har hørt historier om ønskekvisten og kvistgjengere, men hvor mange har forsøkt sjøl om det er noe i dette?
Derfor henger det hele litt i luften for de fleste, bortsett da fra de som av prinsipp benekter alt som ikke kan måles eller veies.
Man både tror litt på dette og tviler kanskje mest.
Jeg har aldri vært fornøyd med en slik holdning til tilværelsen, til fenomener hvor det ikke følger med en forklaring. Jeg er nysgjerrig,
Jeg vil vite hva som foregår, hva det dreier seg om.
Jeg undersøker derfor i den grad jeg kan undersøke, selv om jeg har erfart at en slik nysgjerrighet blir tolket som aksept og derfor kanskje reduserer aktverdigheten noe i lokalsamfunnet. Jeg har imidlertid ikke registrert redusert kredittverdighet, og da betyr det andre egentlig lite.
Tilbake til ønskekvisten.
Ved en tilfeldighet viste Øivind Sandem meg to vann- og metallsøkere som han har, og jeg fikk låne disse.
Jeg begynte å eksperimentere litt og fikk dem ganske raskt til å virke. Tidligere hadde jeg lest om disse pinnene, men fant forklaringene noe vel fantasifulle. Det var tydelig at de fleste som forfattet denne litteratur ikke hadde de rette forklaringer. De trodde ganske enkelt litt for mye det de ønsket a tro og trakk bastante forklaringer ut fra denne tro.
Jeg kom ingen vei med forklaringer. Jeg fikk dette til å virke, men hva som virket og hvorfor hadde jeg ingen formening om.
Så i en helt annen forbindelse fikk jeg noe litteratur om moderne forsking i elektromagnetisme med ekstrem lav intensitet. Jeg oppdaget raskt at dette faktisk ga en ny innfallsvinkel på ønskekvistproblemet.
En kjent russisk biofysiker ved navn Gurvitsj fortalte nemlig at hans forsking i stråler med lav intensitet begynte med ønskekvisten.
Jeg ba min kontakt på dette område å skaffe meg mer om denne nye forskingen, og dette med ønskekvisten begynte virkelig å bli interessant
Denne litteraturen omtalte også den eldgamle såkalte pyramidekraft, og refererte til laboratorieforsøk hvor det ble fastslått at pyramidekraft er en realitet og målbar. Med gausmeter er det nemlig målt at pyramide- formen danner et svakt magnetfelt inne i pyramiden, og at dette felt stråler ut i toppen av pyramiden og danner et omvendt felt over pyramide
Enkelte biologer har lenge påstått at form alene kan skape noe, og det ser ut som de her har fått en bekreftelse på sin påstand.
Denne forsking har pågått siden midten av tredvetallet i Russland, og man kjenner der sikkert til alle ønskekvistens hemmeligheter. Dessverre er det lagt lokk på denne forskingen i både Russland og i statene fordi forskingen i elektromagnetisme med ekstrem lav intensitet er blitt militær interessant. I statene har for eks. Private forskere på dette område mistet all statlig støtte. Alle midler blir etter deres påstand kanalisert til marinen som driver grunnforsking av denne typen. Av den grunn får vi vel heller ikke foreløpig noen forklaring på ønskekvisten.
Men det går jo an å leke litt på egen hånd, hvilket jeg har gjort, og det er litt av denne lek jeg skal vise dere.
For de tidligere håndverkere var det derimot ikke lek, det var en viktig del av deres yrke og hverdag. At de kanskje trakk noen gale konklusjoner skal vi ikke le av, de hadde ikke våre muligheter til å måle, veie og kontrollere og sammenligne med annen forsking.
Vise pyramiden
2. Sette fram stativet
3. Vise at det ikke er
4. Merke n-s.
5. Hjørner n-s.
6. Vise at det ikke er
7. Langside n-s.
8. Vise stråling.
9. Kobberpyramide.
10. Undersøke om det er
11. Utslag over magnet.
12. Utslag sider magnet
13. Snu magnet.
Finne kraftlinjer.
Finne kryss.
Blokkere med magnet.
Stråling
Stråling
Stråling
Pendel.
Pendel på plate
