« En smed med sjela i behold»
Overskriften er hentet fra Østfoldposten i 1966 og fortsetter : « Harald Berg har ikke solgt sjela si til fanden, men en god smed var han i mange herrens år.»
Harald ble kåret til årets navn i Øvre i 1985 «fordi han var snill og hjelpsom». I sitt yrke har Harald vært vennlig og gjort folk mange tjenester, ofte uten å kreve noe for det.
Harald ble født i smia til faren i 1911. Det høres dramatisk ut, men smia besto av to deler , en bodel og den andre delen var smia. Faren var Thomas Berg og drev som smed på Smeby ca. 500 meter fra Tomter stasjon. Moren Petrine Berg døde da Harald var 4 år. Far Thomas var alene og hadde ingen mulighet til å ta seg av gutten,
En tante og onkel til Harald , Ove og Karoline Tørholen i Askim ville derimot gjerne ta seg av Harald. Onkelen Ove Tørholen hadde drevet som smed i Holli i Spydeberg før 1890. Da Harald kom, hadde han drevet i 20 år og hadde nettopp bygget ny smie og våningshus på Heia ved Kolstadkrysset.
Under første verdenskrig var det stor vareknapphet, og det var vanskelig å få tak i køl til essa. Vanlig pris var 23 til 25 kroner for hektoliteren, men etter en lang reise til Slitu fikk de kjøpt en hektoliter til 40 kroner. Det var den dyreste køla de noensinne kjøpte. Den første jobben som Harald fikk, var å banke koks til småbiter. Disse bitene ble blandet med køla for å drøye den. Det første Harald lærte var å slå med slegga. Han ble oppslager som det heter. Til læreguttens oppgaver hørte også å passe belgen som hang opp under taket. Alt skulle læres. Det skulle ikke være noe som het : «Det kan jeg ikke!»
Noe av det første en læregutt skulle lage på egenhånd, var nagler. Det er ikke lett å få hodet til å sitte midt på naglen. Skruer og bolter ble smidd og gjenget for hånd. Det ble laget mye beslag av alle typer. Smeden formet og smidde beslaget, og læregutten var med å slegge og sette det på plass. Når beslaget var ferdig, svidde man avtrykket i trevirke. Skulle det være to like, målte man med det første.
Smia var et samlingssted og et sted der en fikk spurt nytt. Man fikk greie på mye, noe som kunne være brysomt, spesielt under siste krig. De hyppigeste kundene var naturlig nok de nærmeste bøndene. Gikk redskapen i stykker, ønsket man at det ble i orden snarest mulig. Det gjaldt spesielt i onnene. Vognaksler, nye hjul, slåmaskintinner eller noe så enkelt som gjødselgreip, skruer, bolter, låser, nøkler og beslag ble laget og reparert. Mest var det redskaper som ble brukt i jordbruket. Det finnes regnskapsbøker eller ordrebøker etter Harald, og her ser man mangfoldet.
Det var ofte som folk sa « smie på enhver gård», men det var ikke alle som hadde et godt håndlag. Derfor var det også omvandrende smeder som gikk fra gård til gård i bygda. Harald var i militæret i 1931. En i hans kompani hadde en far som var omvandrende smed. Det medførte vanskelige arbeidsforhold, og sønnen sa at det ville ikke han bli, men etablere seg med egen smie.
Under militærtjenesten fikk Harald opplæring i hovslageryrket, noe som skulle vise seg å bli meget økonomisk fordelaktig. Selve hesteskoen 4 ½ tommer eller 5 ½tommer ble kjøpt i hvilket som helst landhandleri. Smeden ordnet skoene slik at de kunne brukes flere ganger. Man lagde også såkalte sykesko. Dette var spesialtilpassede hestesko til hester som hadde unormale bein, samt også ringsko. Disse så ut som en ring. Folk hadde ikke råd til å kjøpe nye hester, så det var om å gjøre å få hesten til å gå, selv om hesten helst burde få slippe. Det var lite med oppdrag for det offentlige. Men en gang ble Tørholen tilkalt til sorenskrivergården Kolstad for å se over låsene.
Hovslagerfaget bidro til en større kundekrets, hjulmakeryrket likeså. Tørholen lærte opp Harald til å lage hjul. Det var nesten en kunst å lage de svære høyrive-hjulene. Det var ikke lett å drive som smed i 20-30 årene. Det ble bedre etter hvert som flere og flere av de gamle falt fra, men det var vanskelige tider for folk flest.
En av jobbene til læregutten var å gå med regninger. Harald måtte gå og innkreve penger for utført arbeide fra han var konfirmant. Onkel Tørholen hadde en bok med navn på hver side hvor det sto hva som ble utført og til hvilken pris. Det var dårlige tider og vanskelig å få inn penger. Det hente at onkel Tørholen sa at Harald burde få seg annet arbeid, men det var ikke lett det heller.
Under læretiden til Harald skjedde det en liten industriell revolusjon, og det var sveiseapparatet. Først kom gassapparatet , og siden det elektriske. Arbeidet i smia ble helt noe annet. Man slapp å varme opp store ting i essa, og man sveiset bare på ting som var ferdig bearbeidet. En smed var og ble en mann med styrke. Yrket var preget av slit og tunge tak og ikke minst vanskelig å få betalt. Ofte ble det sagt at smeden hadde temperament. En historie fra Kykkelsrudanlegget bekrefter det. En smed på anlegget skulle ha blitt meget sint og løftet opp ambolten og kastet den ut av vinduet. To mann måtte bære den inn igjen.
Harald begynte for seg selv i 1934. Da kjøpte han huset av onkel Tørholen. Den gamle smia var mye mindre enn den som står der i dag, og glissen, og den kunne være kald om vinteren. I 1947 bestemte han seg for å bygge ny smie. Penger til det hadde han ikke og fikk jobb på gummivarefabrikken. I 1952 ble smia bygget, og da sluttet han på fabrikken. En litt spesiell ting med ei smie er gulvet. Gulvet må ikke være av betong. Når arbeidsstykket er ferdig fra essa, blir det slengt på gulvet til avkjøling. Er gulvet av betong, vil det gå biter av stålet. Hardstampet jordgulv er det beste. Mye av næringsgrunnlaget ble borte med hesten, men maskiner skal jo også ha sitt stell.
Et eksempel på noe av det Harald har arbeidet med, er gjengitt i Øvre i juni 1969. To kanoner fra krigen mot svenskene i 1808 skulle restaureres, og Harald fikk jobben. Kanonlaveten var av tre, og det tok et år før treverket var tørt nok og til at munnladningskanonene kunne monteres. Det finnes kun tre av denne typen kanoner, en av dem står på Hærens Museum. De gamle regnskapsbøkene taler sitt eget språk. De eldste regnskapene er fra 1891. Reparasjon av en knipetang kostet kr.0,30 mens det kostet en bonde 70 øre å få hesten skodd.
Smia på Heia har eksistert helt siden før århundreskiftet, og både Harald og sønnen Hans som driver smia i dag, har et helt lite museum av mange merkverdige gjenstander. Harald lagde det klassiske våpenet armbrøst som var svært så populært på 1400 tallet, og som det er bilde av under.
Harald lagde dette 1400 tallets armbrøst i 1943
En hel vegg er viet forskjellige former for smiebeslag. Midt i beslagene er det et relief av onkel Tørholen.
Et lite utvalg av smiebeslag
Harald hadde blikk for våpen. Denne er laget av Harald og er i samlingen.
Kongen hedrer Harald Smed sto det i avisen.
Kongens fortjenestemedalje fikk han av daværende ordfører Gøsta Ekman ved en tilstelning på museet i Askim. Harald var aktiv på museet i over 30 år. Han har hatt tilsyn med bygninger og vært fagkyndig omviser. Besøkende har hatt glede av hans enorme kunnskaper om gamle ting og om fortiden. Han har samlet inn mange ting som han har sett rundt om på gårder i Askim, og mang en gammel ting er blitt reddet fra å bli ødelagt.
Fire gode kamerater og ihuga historieinteresserte var; Harald Berg, Trygve Rognerud, Thorstein Torp og Harald Blandhoel. Grunnen til at alle er nevnt, er at samtlige har gitt intervjuer som vi har på CD i Askim Historielag. Til sammen har vi ca. 80 intervjuer om gamle dager. Som et eksempel forteller Harald om :
Oppvekst i Askim
Holterenga Skole
Læretid og smed
Reparatør på fabrikken
Historien om båtmotoren
Folketro og sagn
Glomma, fergesteder, fiskemetoder
Valdisholm
Ulvegrava på Skjørten
Jakt og gjeting
Diverse metoder for smedarbeid
Harald Berg var en mann man satte pris på . I 1958 sto følgende i Øvre :
TIL EN SMED
Det er alment kjent at litteraturen-slik vi kjenner den- ofte har lagt for dagen et svært virkelighetsfjernt bilde av vår djerve håndverkstand. Skomakeren , hvis yrke har skrumpet besynderlig inn, fremstilles f.eks.ofte som en meget fattig og snill mann. Ja, at han er snill er vel og bra, men hvorfor alltid så fattig? Slik kunne man også ta andre håndverk for seg, og finne mange underliggende påstander. Men da dette lille oppsettet i særlig grad gjelder smeden, får de omtalte påstander få lov til å hvile en stund til. I motsetning til den fromme skomakeren, har smeden måttet tåle å bli stemplet både som sint, brutal og voldsom, og det som verre er. Skal en regne dette som en regel, hvilket jo det ikke er, så må det også her gjelde, nemlig : ingen regel uten unntagelse. Mye har forandret seg i vår motoriserte tidsalder, og smedyrket har ikke lenger den hevd som det hadde i « hine hårde dager». Hvor vederkvegende er det ikke å møte en «gammeldags» smed anno 1958 her i Askims utkant, og til og med en «snill» smed—en unntagelse? Siden undertegnede ikke personelig kjenner noen smed som hverken kan sies å være sint eller brutal, ser jeg bort i fra hva litteraturen har å fortelle om smeden, når jeg tenker på denne trauste håndverker- min venn smeden. Han sto i døra til smia og skulle antagelig kvelde da jeg nådde bort til smia. Det var ikke tilfeldig at jeg oppsøkte denne smed. Jeg hadde meget alvorlige hensikter. Vår barnevogn hadde nemlig vært utsatt for et mindre uhell, og nå sto jeg der og trengte hjelp. Bare som en smed som kan det, gikk han løs på oppgaven .Jeg ble fort overbevist om at jeg sto ovenfor en smed som kunne mer enn å reparere en bagatell på en barnevogn. Snart etter kunne jeg gå hjem igjen med barnevogna – god som ny. Jeg kjenner ikke til hva De, kjære leser, mener om smeden, men hvorom allting er. Så gjenstår det bare en ting å si ; TAKK SMED!
Red.
(sitat slutt)
I 1961 fylte Harald 50 år , og Trygve Rognerud vår ikke ukjente Askim-maler, skrev varme ord i Øvre Smaalenene. Disse gjengis noe stykkevis for å vise hvor stor pris sambygdingene satte på Harald.
«Mestersmed fyller år» var overskriften , og fortsetter :
Jeg velger å kalle han «mestersmeden». Her oppe hos oss bruker vi kjelenavnet «Heiasmeden». Det er et burlesk humør som lyser ut av gnistregnet rundt storslegga. Her i øvre bygda er han en uunnværlig institusjon. Harald er en kombinasjon av trollmann og redningsbelte, og de som kommer for å få hjelp, går smilende og fornøyde hjem. Harald er ikke bare grovsmed, men «kleinsmed» , finsmed, låsesmed og kunsthåndverker av rang. Er det en antikk kiste eller stabbursnøkkel eller et kunstferdig beslag som trenger å restaureres eller forbedres, blir vi nødt til å spørre Harald Berg, for det skal holde hardt om det mellom Halden og Oslo finnes dyktigere utøver av denne gren av smed-håndverket.
(sitat slutt)
I 1971 sto følgende å lese i Øvre Smaalenene
Til Harald Berg
( Askims gjenlevende bygdesmed )
Ved din smie der ligger den gamle tid
hvor andledet strålte i dagens strid
I kampen for brødet som jorden oss gav
er du nå den siste som står ved dens grav.
Som unggutt du hamret i smia hass far
og smed sku du bli, det var drømmen du bar
ved ambolt hvor knasende jern var så varmt
i grytidlig morgen der solen rant.
Og smeden han hamrer og slår på et jern,
og lever med tiden som ligger så fjern.
Her jobbes med tålmod og flittig en hånd
og osende bensin har ei blitt hans ånd.
Den blå-gule flammen slår ut fra ditt sted
når belgen blir krympet med drasnoren ned.
Og spør du ham hvorfor han vil være smed,
så svarer han; «Tingene jeg føler nærheten ved»
ROLF OPÅS
Askimmann med vedfyrt båtmotor ;» Jeg kan kjøre en dag på to bæreposer skrapved «
Også en artikkel i avisa om Harald Berg og om hans varmluftmotor som opererer i tre
Trinn. Veden varmer opp luft. Den varme lufta driver et stempel, og kraften overføres til
propellen, ikke noen brølende påhengsmotor. Den er helt lydløs. Dette er den enkle måten
å forklare virkemåten på.
Ideen til varmluftmotoren ble til under krigen. 1943 modellen var fyrt med kull. Seks år senere var varmluftmotoren fyrt med ved et faktum. Tegningene til motoren var laget av en holender Van Rennes og en tysker ved navn Lehmann
