Det går et ord om at i gamle dager lå det nedgravet et digert pengeskrin i Trippestadåsen. Pengene skulle nok ikke være samlet på ærlig måte, ble det sagt. Det skulle være stjålet gods, røvet i hop i ufredstider og bortgjemt av en som senere falt i krigen. Når det var mørkt om høstkveldene, kunne folk se et blått lys der oppe i åsen, og nettopp der under den blå luen skulle skatten ligge nedgravd.
Mange hadde hug på å grave opp disse pengene, men det var lettere sagt enn gjort. De som skulle ha noen tanke om å få tak i denne skatten, måtte være tre brødre, og de måtte grave tre torsdagskvelder på rad, og så måtte de for all del ikke snakke et ord,ellers ville skrinet synke enda dypere i jorda.
En gang var det tre modige brødre som ville prøve seg. To torsdagskvelder på rad hadde de vært oppe i åsen og gravd, og ikke en knyst hadde vært å høre fra dem. Tredje torsdagskvelden støtte spadene deres mot noe hardt som det klang i, og den eldste av brødrene var ikke sen om å gripe med begge nevene om håndtaket på en svær, tung kobberkjele. Men nå hendte det forunderlige at kjelen forandret seg til en olm stut av rent gull. Det fræste varme og glør ut av neseborene på ham, og gutten stod og holdt ham i horna. Og da brødrene så opp, stod alle gårdene rundt omkring dem i lys lue. Da var det ikke fritt for annet enn at guttene ble litt redde, og den yngste hvisket: ”Nei, nå må jeg fly, gutter!” Men i samme øyeblikk forsvant stuten, kjelen gled ut av nevene på den eldste broren og sank ende ned i jorda, og borte var han. Luen i gårdene rundt omkring blåste bort som av usynlig makt, og den mørke himmelen hvelvet seg over verden, stille og rolig som før.
Fortellingen stod i bladet ”Den 17de. Mai” nr 67 – 1898.
