Del 1

Gårder og plasser
som har avgitt grunn til det senere sentrumsområdet

Tekst: Arne Lystad

Kartet fra 1799 viser at det ennå ikke var det vi kan kalle villabebyggelse i det senere sentrumsområde. Foruten prestegården - Askim - Grøttvet - Henstad - Løken - Hov og Gurud, var ifølge kartet de øvrige bosteder i området trolig bare plassene Hagan - Vollene - Stegen - Magnhildrud - Kalvehagen - Bilitt og Grinna. Plassen Frankrike kom noen år senere.

Prestegården

Prestegården heter Koltorp, ifølge  stedsnavngranskeren og arkeologen Oluf Rygh, og han forklarer navnet slik: «Det finnes som gårdsnavn både sammensatt og usammensatt, både i flertall og entall». Rygh sier videre at «første ledd i sammensatt torp-navn er oftest et mannsnavn eller tilnavn, men kan også være et elvenavn eller et ord som henviser til steders beliggenhet eller beskaffenhet». Om slike navns alder sier Rygh at «det for tiden lader seg neppe andet sige enn at de må gå temmelig langt tilbake». Temmelig langt tilbake betyr sannsynligvis lenger tilbake enn da kirken ble bygd i slutten av 1100-årene. Det synes derfor som at prestegården kanskje allerede var til stede da kirken ble bygd.

Første ledd i navnet Koltorp, kol, finnes i mange navn, sier Rygh, og henviser til kullbrenning eller mørk farge. Kol kan også stamme fra forskjellige ord som fjellnavnet Kollr og mannsnavnet Koll eller Kollr. Så langt Rygh, og det var interessante opplysninger.

Stedet hvor prestegården ligger, eller det nærmeste området, peker seg imidlertid ikke på noen måte ut som et sted med så sterke tradisjoner i kullbrenning at slik virksomhet kan ha navnsatt sted eller gård. Vi kan sikkert se bort fra betydningen kullbrenning i navnets første ledd Kol. Betydningen farge virker heller ikke overbevisende. Det er ikke kjent at det er, eller har vært noe, i området som skiller seg ut som spesielt svart eller mørkt. Som oftest er det første ledd et mannsnavn, sier Rygh, og det er sannsynlig at det også i vårt tilfelle forholder seg slik. Kolltorp, - Kolls gård.

Om ordet torps betydning sier navneforskeren at i oldnorsk ble det brukt om «en klynge gårder», eller i betydningen «flokke seg sammen». Rygh mener at ordets egentlige grunnbetydning var «tett bebodd», eller «folksomt sted», og da kan vi i vår del av landet se bort fra ordet torps vanlige betydning: husmannsplass, fordi slike plasser her alltid har ligget spredt, og aldri som «en klynge gårder». Det synes som dette også er Ryghs oppfatning.

Allerede i oldnorsk var altså navnets andre ledd torp godt befestet med innarbeidet betydning: klynge av gårder – flokke seg sammen – tett bebodd – folksomt sted, som gir assosiasjoner til fortidsgården, gården med mange hus rundt et eller flere tun med fegater ut til beiter og åkerlapper. Allikevel en gård, -ættegården hvorfra det etter hvert blir skilt ut parter for rydding av nye gårder. Vi kan imidlertid ikke uten videre knytte navnet Koltorp til en så tidlig gård. Koltorp er nemlig et sammensatt navn og skal da ifølge gårdsnavngranskingen ikke tilhøre de eldste gårdsnavn, og da er det vel tvilsomt at prestegården er områdets første gård. Vi kan imidlertid ta en del forbehold her.

Rundt bronsealdergården Store Dal i Skjeberg ligger -torp gårdene Stabbetorp, Skjeltorp, Brandstorp og Gunnarstorp. Man antar at disse gårdene er fra vikingtid, 800-1000 e.Kr. eller litt før, men på grunn av den store gravplassen ved Gunnarstorp holder man det sannsynlig at de kanskje er eldre, og flere fortidsminner og oldfunn i området synes å bekrefte det. På Skjeltorps grunn er det funnet en dysse som inneholdt skår fra traktbegerkulturen, en jordbrukskultur som var etablert i Danmark, i sydlige Sverige og sydøstlige Norge i tiden 4200 f.Kr. til ca. 2400 f.Kr.

Slike dysser blir sett som familiegraver for de første bønder, og siden denne ligger på gården Skjeltorps grunn forteller det at her var gård tidligere enn torp-navnet antyder. Vi kan ikke overse at det en gang i tiden kan ha skjedd et navneskifte på gården, og at det gamle navn etter hvert er blitt glemt. Forklaringen kan være så enkel.

På Gunnarstorp finner vi også noe som ikke stemmer med dateringen av –torp gårder til vikingtid eller litt før. Det er gravplassene og en steinring fra keltertid, 500 f.Kr.-Kr.f. Det er tydelig at det også her har vært gård lenger tilbake enn -torp navnet tilsier.

Likheten med prestegårdsområdet i Askim er spennende. Vår prestegård er ifølge Rygh en -torp gård, og vi har i likhet med på Gunnarstorp graver og en steinring fra keltertid i nærheten – indikasjoner på en meget tidlig gård i området. I tillegg har vi i området bunnlaget av en stor røys fra eldre bronsealder, som også beretter om tidlig bosetting.

-torp gårdene var fra vikingtid eller litt før, og det betyr at det var ikke nødvendig å skille ut jord fra Askimgården til prestegård, som sogneprest Stene hevder i Gårdshistorien. Gården var der da den første kirke ble bygd. Men gården kan også ha vært eldre enn fra viking tid eller litt før. Steinringen og gravplassen på Offeret er samtidige med steinringen og gravplassen på Gunnarstorp – fra keltertid, og sett i forhold til Ryghs tolkning av prestegårdens navn: klynge av gårder – flokke seg sammen – tett bebodd – folksomt sted, som gir assosiasjoner til fortidsgården – til urgården, kan prestegården være urgården i dette kulturlandskapet.

Asbjørn Bakkens beskrivelse av urgården:

Vi vet at de gamle bygdesamfunn var helt annerledes enn da Snorre levde. Det begynte som en slekt, en slekt som eide og rådde i hele «bygda». Det begynte med at denne slekt bodde på en sentral gård, selve modergården, eller ur-gården. Her bodde slekten sammen, «de åt av samme sekk, og drakk av samme bekk», som det heter. Barna som vokste opp, flyttet ikke ut, men bygde seg et nytt hus på gården. De giftet seg med den de fikk anvisning på. Og den opprinnelige gård besto av en mengde mindre hus, alle tømret opp. Her holdt slekten sammen, underordnet en høvding, slektens eldste. (Sammenlign Ryghs tolkning av torp: «tett bebodd, folksomt sted»).

De flyttet ut på utmarksgårder om sommeren, ryddet og drev disse i den varme årstid. Familiene flyttet ut, men om vintrene flyttet de sammen igjen på ur-gården. Ingen kunne si at den gården var sin, for hele herligheten eide de sammen. Slekten rådde over alt. På denne ur-gården – la oss si det var Askim eller Eid – hadde de alt som trengtes for å leve – mat og klær, hus og krøtter. Ved å holde sammen kunne de forsvare seg. Her hadde de også sitt kultsted, en helligdom der de dyrket de høyere makter de trodde på, og som ga dem det de trengte; mat av jorden, fisk og vilt fra skogen, seier over fremmede ildgjerningsmenn, lykke over mennesker og dyr. Vi må se dette klart for å forstå det store trosskifte. Det kom på 900-tallet. Da nådde den kristne misjon våre bygder i Viken. Da hadde utflyttingen fra modergården for lenge siden begynt, gårdene var ikke arbeidsplasser bare om sommeren, de var blitt oppholdssted for de enkelte familier hele året, men slektens band var ennå meget sterke. Den enkelte familiefar kunne derfor ikke si: denne gård er min og den er din. Det var på en måte felleseie. Det var ikke tale om å kjøpe og selge den enkelte gård. Det var slekten som var eier, og slekten solgte ikke.

Her hadde de også sitt kultsted, en helligdom der de dyrket de høyere makter de trodde på, og som ga dem det de trengte; mat av jorden, fisk og vilt fra skogen, seier over fremmede ildgjerningsmenn, lykke over mennesker og dyr,» sier Bakken. (Offeret?

 

Askheimr (Askim)

Opprinnelig har det sikkert vært én Askimgård, men så langt tilbake som det finnes kilder finner vi to gårder. I 1337 er nevnt østre Askim, og det betyr at det også må ha vært et vestre Askim. I 1846 ble Askim østre delt i to deler, og i dag er det tre Askimgårder: Askim vestre, Askim østre/vestre og Askim østre.

24 januar 1838 ble det første formannskapsmøte i bygda holdt på vestre Askim, og på vestre/østre Askim (Asbjørn Høie) hadde Ole Andersen i 1840-50 årene butikk. Det heter at Ola var bygdas betydeligste handelsmann, og hadde sitt utsalg i kjøkkenet

Askimgårdene var sentrale i striden om skansen på Langnes i 1814. Svenskenes hovedleir var på to av vestre Askims jorder og ett av prestegårdens jorder, og i hovedbygningen på den midterste av Askimgårdene, Asbjørn Høie i dag, var svenskenes lasarett.

I Gårdshistorien heter det at Prestegården ble fradelt Askim til prestegård da bygda fik sin første prest. Det er vist at det ikke kan være riktig, og navnegranskeren Magnus Olsen bekrefter at gårder med navnet Askheimr (Askim) ikke var urgårder, men fradelt en eldre gård.

Forskerne nevner to perioder med såkalt folkevandringstid, noen 200-600, og andre 400-600 e.Kr. Man talte da såkalt «urnordisk» her i landet. Navneleddet -heimr plasseres vanligvis i denne tiden, men ifølge navnegranskeren Magnus Olsen kan atskillige av -heimr navnene føres helt tilbake til tiden for Kristi fødsel. Det finnes imidlertid bevis for at -heimr har vært brukt også så sent som i vikingtid, 800-1000 e.Kr., og det er derfor vanskelig å tidfeste når vår første gård Askheimr ble ryddet.

Det er uten motforestillinger (som jeg kjenner) godtatt at bygdenavnet Askheimr har sin opprinnelse i gårdsnavnet Askheimr. Et interessant spørsmål, som så vidt jeg vet ikke er stilt før, er imidlertid om vi skal se navnet Askheimr som gårdsnavn alene, eller fra gammelt av også som navnet på et større område innen det område som tidligere ble kalt Eid.

I sammensetninger hvor første ledd bringer tanken hen på et videre område enn gården med dens nærmeste omgivelser, og det gjør uten tvil første ledd i navnet, Ask (Askr), kan navnet nemlig være bygdenavn., sier Magnus Olsen. En slik idé underbygges av at i vårt gamle språk brukes heimr også om «verden», menneskenes felles hjem. Et eksempel på -heimr navn som dekker større område er Bjarnheimr, hvor -heimr er sammensatt med dyrenavnet «bjørn», sier Olsen. Det kan selvfølgelig være så at det akkurat i Askimgårdenes område var usedvanlig mye ask, og at gårdsnavnet av den grunn har blitt Askheimr, men vi vet at tresorten ask var så vanlig tidligere at den sannsynligvis var like rikelig til stede i et meget større område, kanskje spesielt rikelig i det område som en gang ble bygda Askim.

Ordet heimr har imidlertid så langt det kan følges tilbake i de germanske språk også hatt en bibetydning av det vi forstår med et sted hvor mennesker b o r, et område begrenset til en gård, fortsetter Olsen. Sannsynligvis er det vel i denne bibetydningen vi dette tilfelle må se navnet Askheim, og det bekreftes kanskje av et rettsdokument datert 12. februar 1336, hvor det står at det er utstedt på Eid. Det tyder på at navnet Askheimr på den tiden fremdeles var bare et gårdsnavn i Eid, og ikke bygdenavn. En bekreftelse på at nåværende bygdenavn og kretsnavn enda ikke var tatt i bruk, viser muligens også et kirkelig dekret fra samme tid, hvor Hovin i Spydeberg fremdeles kalles Lysadalr.

Forklaringen til at Askheimr i sin tid ble valgt til bygdenavn, finner vi sannsynligvis hos navneforskeren Rygh. Han sier nemlig at prestegårdens navn vanligvis ble bygdenavnet. Det passer jo ikke helt i Askim hvor prestegårdens navn er Koltorp, men det er mulig man på den tiden da Askim ble bygdenavn hadde samme oppfatning som sogneprest Stene og gårdshistoriekomiteen århundrer senere, at prestegården ble utskilt fra gården Askheimr da bygden fikk kirke og prest, og at bygden av denne grunn burde få denne gårdens navn.

Det er meget som løfter heimr-gårdene opp til de gamle storgårders plan, sier Magnus Olsen. Han henviser blant annet til at når de gamle guder fikk sine boliger tildelt, bosted med veldige landområder rundt, da var det heimr-navn man først og fremst benyttet. Frøy bor i Alfheimr, Tjatse og Skade i Þrydheimr og Glaðsheimr er gården hvor Odins Valhall står.

«Dette hever -heimr gårdene opp over de jevne bønders nivå, men også ved -heimr klassen blir sluttresultatet: sekundært i forhold til eldre bebyggelse», sier navnegranskeren. Askheimr er altså en sekundærgård, en gang ryddet i en eldre gårds område – kanskje en urgård?

Grøttvet

Navnet Grøttvet kommer av grjot og tvet. Grjot er gårdsnavn, og tvet betyr utskilt part eller for seg selv liggende jordstykke. Oluf Rygh hevder at det i blant er mulig å finne den opprinnelige gårds navn i nåværende gårdsnavn, og sier at de fleste gårdsnavn Grjot, Grot, Grøt «er dannet i hensyn til stenete jordbunn». Navnet Grøttvet kan derfor tolkes som at den første av de tre Grøttvetgårdene ble ryddet på et steinete jordstykke utskilt fra gården Grjot, kanskje områdets første gård.

Gravhauger og steinringer fra eldre jernalder (500 f.Kr - 600 e.Kr.) synes å bekrefte dette. Uansett om disse gravminnene kanskje er lagt til oldtidsveien de ligger ved, vitner de om meget tidlig bosetting i området, langt før tvet-navnene ble tatt i bruk.

Henstad

Henstad er vikingtidsnavn, men vi tar forbehold for navnet, det kan være lånt fra en annen gård. Det er imidlertid ikke noe som taler for lånenavn, det er all grunn til å tro at en person med navn Hedin ryddet stadr her, - med vårt språk bosted, en gang i vikingtid (800-1000). Et spennende spørsmål er hvilken eldre gårds område Henstad er ryddet i, er det Grøttvet (en første ukjent gård) eller Løken? Det er nemlig lite trolig at hele Henstadområdet lå ubenyttet helt fram til vikingtid, og mangelen på fortidsminner i området, for eksempel gravhauger, tyder på at gården er ryddet sent i hedensk tid.

Opprinnelig var dette også én gård, men i gammelnorsk tid ble den delt i to bruk som ble kalt store og lille Henstad. Brukene ble igjen slått sammen, og fram til 1842, da det ble fradelt et nedre bruk, var Henstad atter én gård. De to brukene fikk ved delingen 1842 navnene øvre og nedre Henstad.

Øvre Henstad hadde det opprinnelige tun fra vikingtid. Det lå ved den skarpe knekken på den gamle Korsgårdveien, på venstre side like etter Gimmingkrysset. Husene er revet for lengst, og i dag er det bygd en stor villa på tomten. Da lensmann Berg overtok bruket i 1853 bygde han nye hus, og der fikk Askim i 1857 sitt første poståpneri. På 1900-tallet begynte fradelingen av bruket, og i 1940 var det bare fem mål igjen av øvre Henstad.

Nedre Henstad hadde tunet i det senere fabrikkområdet til Viking Dekk A/S. 1930 ble deler av bruket solgt til A/S Askim Gummivarefabrik, og da husene på bruket ble revet i 1935 ble tuntreet stående igjen. Gå inn i området fra der vaktstua lå tidligere og fortsett mot badet, og bare noen meter lenger fram kan du på venstre side se tuntreet på nedre Henstad.

1852 kjøpte Johan Olsen nedre Henstad, men allerede et halvt år senere solgte han to tredjeparter av gården. Den tredjeparten han holdt tilbake solgte han året etter til Askim Kommune. Det ble den senere Klokkergården.

Fra 1912 til 1922 var det sagbruk på nedre Henstad, og fram til ca. 1910 drev Thorvald Løken skysstasjon der. Han hadde også slakteri, og utsalg av kjøttvarer på nedre Henstad.

Skysstasjonen ble overtatt av Johan Hansen Thorud fra Enebakk. Han kjøpte også to parseller av gården, Enevold og Austvold, hvor han bygde to bolighus.

Hov

Gården er fra førkristen tid, og det har sikkert ligget et hov på gården, heter det i Gårdshistorien. Det er imidlertid er grunn til å sette noen spørsmålstegn ved både datering og eventuelt hov.

Navnet Hov indikerer at gården har navnet etter et hov å på gården. Det betyr i tilfelle at gården ikke er ryddet før det ble vanlig å dyrke de gamle guder i hov, og det betyr at gården sannsynligvis er etablert tidligst i vikingtid.. Det virker imidlertid underlig at det i dette område var ledig jord for rydding av gård så sent, og om så var tilfelle, er det ikke mindre underlig at en nyetablert gård ble valgt for plassering av et kultsted som sannsynligvis skulle dekke et større område. Det er en vanlig oppfatning at det var den største og mektigste person i et område som hadde hovet på sin grunn, og det er vel sannsynlig at det så sent som i hov-tid allerede var godt etablerte, mektige personer til stede i dette område, maktpersoner som trolig hadde kommet foran en nyrydder vedrørende hov.

En forklaring kan imidlertid være at hovet allerede lå der da gården ble fradelt en i området eldre gård, og at den nyetablerte gården fikk navnet Hov fordi hovet lå på dens grunn. Det er mulig at gården er etablert langt før hov-tid, men at det gamle gårdsnavnet etter hvert ble glemt fordi det ble vanlig å henvise til hovet. På samme måte som det lenger fram i tiden skjedde med gårder som fikk kirken på sin grunn. Vi har mange eksempler på at i slike tilfeller hendte det at det gamle gårdsnavnet ble glemt fordi gården på folkemunne ble kalt prestegården. Hvor mange er det for eksempel i Askim som vet at prestegårdens navn er Koltorp?

Men vi har nok et problem med denne gården og navnet Hov. Det er ikke lenger en vanlig oppfatning hos ekspertene at alle gårder med navnet Hov eller Hoff heter så fordi det en gang var hov på gården. Man mener nå at det sannsynligvis er de færreste av gårdene med disse navn som har hatt et hov, og siden vi i vårt tilfelle har bare navnet som indikerer et hov på gården Hov, kan det ikke, så bastant som det er gjort tidligere, hevdes at her var bygdens hov, og dermed også bygdens maktsentrum.

Gården kan dessuten ganske enkelt blitt navnsatt Hov i betydningen gård. Det tyske ordet Hoff betød gård, og det danske ordet hoveri hadde i middelalderens Danmark betydningen undergivne bønders arbeidsplikt på hovedgården, og hov betød i en slik sammenheng gård. Kanskje har det tyske eller danske ord for gård vandret til Askim?

De mange gravhauger i området, fordelt på 3 felt med henholdsvis 11, 5 og 6 hauger, blir tatt til inntekt for at Hov var storgård og er meget gammel. Det er riktig at mange gravhauger indikerer storgård, men gravfeltene forteller ikke at gården hører til i den tidligste rydningsperioden. Kanskje heller det motsatte. Gravskikkene forandret seg underveis, det er få synlige hauger på de eldste gårdene fordi kremering og flatmarksgraver lenge dominerte.

Det er også underlig, hvis gården hadde hov, at ikke kirken i sin tid ble bygd på gården eller i dens nærområde. Det hevdes nemlig av en del forskere at da kirkene erstattet hovene som helligdom, ble de ofte bygd der hovene tidligere sto, eller i nærheten av et kultsted. Ifølge disse antagelser på eksperthold burde derfor kirken i Askim ligget i Hovområdet, ikke der den nå ligger – i prestegårdsområdet.

Det kan imidlertid ha vært en kirke på plassen Kirkerud under Hov, og da øker sannsynligheten for at det var hov på gården. Navnet Kirkerud er et såkalt kirkerelatert stedsnavn, og flere forskere, bl. a. arkeologen Jan Brendalsmo og forskeren Hans Hosar har dolumentert at kirkerelaterte stedsnavn kan ha sin opprinnelse at det lå en tidlig kirke på stedet. Og det høres ikke usannsynlig ut i dette tilfelle. Kirkerud er en høyde i terrenget, og ligger dessuten tett til bronse/jernalderveien som førstearkivar ved Riksarkivet Jørgen Marthinsen mener passerte området.

Mange gårder har jorder, havnestykker, skogholt og lignende med navn hvor ordet «kirke» er inkludert. For eksempel «Kirkejordet», «Kirkevollen», «Kirkeholen» osv. Fordi slike navn hører hjemme i folketradisjonen blir de vanligvis ikke tatt særlig høytidelig, verken av leg eller lærd. Det har imidlertid vist seg mange ganger at navnet har sin opprinnelse i at det for lenge siden sto en liten kirke på jordet, vollen eller holen, sier Jan Brendalsmo, og hevder at det prinsipielt ikke er noen forskjell på å tolke navnet «Hampevelta» som et sted på gården hvor det ble dyrket hamp, som å gå ut fra at «Kjerkegårdsåkeren» viser til en nedlagt kristen gravplass.

Han viser som eksempel at i Åseral i Vest-Agder ble det for noen år tilbake flateavdekket et område som alltid har gått undernavnet «Kyrkjevodden» (Kjerkevollen). Ifølge tradisjonen i bygda skulle det ha stått en kirke der, og det viste seg at tradisjonen var pålitelig. Under torva dukket fram spor av en øst-vest orientert bygning og minst tre kristne graver. Brendalsmo henviser for øvrig til flere andre steder i landet hvor det er funnet rester av tidlige kirker på steder med navn som henviser til tidlig kirke.

Vestre del av søndre del av nordre Løken

Eget bruk fra 1773, fra Moen i syd til Henstad i nord. 1880 ble plassen Stegen fradelt Hov og lagt til vestre Løken. Husene til vestre del av Løken lå på begge sider av Vammaveien. Uthusene lå der Bekkevards forretningsgård er i dag, og den gamle bygningen på nordsiden av Stegenvegen, rett overfor Bekkevards forretningsgård, var en tid brukets hovedbygning. Den ble i 1928 kjøpt av Oluf Berg. Bryggerhuset, svært ombygget, ligger på østsiden av Vammaveien, og hovedbygningen lå der Kristen Borgers hus ligger, også på østsiden av Vammaveien.

Fra 1900 var det privat skysstasjon på Løken vestre, og fra 17. mai 1914 hadde skysstasjonen bil til frakting av passasjerer.

Før 1940 var hele vestre del av søndre del av nordre Løken utparsellert.

Kalvehagen

Kalvehagen, som er nevnt første gang i 1796, var trolig holen syd for Askim Sag og Høvleri, området hvor Bjørnstads rørleggerverksted lå. Kalvehagen er ikke nevnt som husmannsplass, og var trolig havneområde for nordre Løken før det ble bygd hus der omkring 1790.

Da Kristian Andersen det året overtok Kalvehagen bygde han stuebygning, lagård, vedskur med bod og kjone. Stuebygningen hadde en liten avdelt kove, to «svalkover», et lite loft og kjeller. Lagården besto av låve med to lauer og to skikuer med stall i den ene, fjøs med fem båsrom og sauebinge. Svinehus var det i et skur mellom lagården og fjøset. Da nordre Løken i 1821 ble delt i søndre og nordre del av nordre Løken, ble husene på Kalvehagen flyttet til Magnildrudveien, -til nordre del.

Stegen

Stegen lå vest for bekken i dalen mellom Vammaveien og Hovsveien. Plassen ble tatt opp i siste halvdel av 1700-tallet, og kom under nordre Hov ved delingen av gården i 1852, men ble i 1880 lagt under vestre Løken. I 1865 var det 2 kuer og 1 sau på plassen, og det ble sådd 1/4 tønne hvete, 3/8 tønne rug, 1/4 tønne bygg, 2 tønner havre og satt 1½ tønne poteter. Plassen hadde 29 mål innmark og 32 mål skog. 1880 ble plassen lagt under vestre Løken, og det bodde folk på plassen til omkring århundreskiftet 1800-1900.

Vollene

Vollene ble tatt opp som husmannsplass under Hov på 1700-tallet. Da Hov ble delt i to bruk kom plassen under vestre Hov. Plassen lå ved gårdsveien til Hov. Vollene ble brukt som plass til begynnelsen av 1900-tallet.

1865 var det på plassen 2 kuer og 1 sau, og det ble sådd 1/4 tønne rug, 1/4 tønne hvete, 2 tønner havre og det ble satt 2½ tønne poteter. Karl Andreassen var trolig siste husmann på Hov, fra 1890-årene til ut i begynnelsen av 1900-årene, men det bodde fortsatt folk der i flere år. Fra like etter 1910 og under første verdenskrig bodde Thorvald Rom på Vollene. Han hadde vanligvis 2 kuer. Etter hvert er Vollene utparsellert til tomter.

Hagan - Gurud

Gården Gurud ble ryddet i gammelnorsk tid (1000-1349), men er siden delt opp i flere bruk og plasser. Plassen Hagan er fra begynnelsen av 1700-tallet, og ble fradelt Gurud i 1820. Hagan ble fra da kalt øvre Gurud. I 1832 ble den østre delen av Gurud kjøpt inntil og brukt sammen med Hagan til 1859, da bruket ble delt i to. Hagan ble så tillagt en mindre part av hovedbruket mens bruk nr. 2 fikk en part av Hagan.

1863 var Hagan på 81 mål åker og dyrket eng. 1865 var det på bruket 1 hest, 3 storfe og 2 sauer. Siste bruker var Georg Østby. I dag er husene borte, eiendommen utparsellert til tomter, og Arne Hasles fabrikkbygning ligger på det gamle tunet.

Laholmen

Laholmen er en gammel plass under Prestegården. Den ble nevnt allerede på 1600-tallet, og ble i 1780 delt i to. Ifølge kartene gikk både Chausseen og jernbanelinjen mellom plassene, og i 1890 ble Laholmen sør for jernbanen lagt til Gurud. På grunn av at jernbanen kuttet Chausseen ved Stordahl, ble Chausseen flyttet syd for jernbanelinjen og gikk parallelt med denne fra Stordahl og fram til nåværende jernbaneovergang. Derfra fortsatte veien i nåværende gågate fram til Apotekkrysset, hvor den gikk inn i den gamle Chausseen. I en kjøpekontrakt er veien kalt den nye Chauseen.

Nordre Laholmen ble da liggende nord for den nye Chausseen, og søndre Laholmen syd for den, litt nedenfor Stordahls karosserifabrikk, og på sydsiden av den senere Osloveien/E-18. Ved graving for de nåværende villaer ble det funnet rester av den gamle bebyggelsen på søndre Laholmen.

Hans Kristian Hansen var husmann på nordre Laholmen til 1897. Han hadde kontrakt som husmann, og den bør tas med fordi den forteller mye om husmennenes kår også i det området som senere ble Askimbyen

Ifølge kontrakten skulle han betale 32 kroner i årlig avgift. Han var pliktig til å arbeide på prestegården ved behov for 33 øre dagen om sommeren og 20 øre dagen om vinteren. Holdt han kosten sjøl, ville han om sommeren få 1 krone og 87 øre om vinteren. Han hadde plikt til å skaffe et arbeidsdyktig fruentimmer som skulle arbeide 40 dager om sommeren for 20 øre, eller for 70 øre dersom hun holdt kosten sjøl. Husmannen hadde rett til havn for to kuer og en kalv i felleshavna for Tornerud-Laholmen.

I 1918 fikk kjøpmann Johannes Maseng festekontrakt på hele nordre Laholmen. Han bygde bolig der og parsellerte etter hvert ut mindre fester til boligtomter.

Tornerud

Tornerud ble antagelig ryddet som gård i gammelnorsk tid, 1000-1349, men gikk siden inn i prestegården. Plassen Tornerud under prestegården ble antagelig anlagt i begynnelsen av 1700-tallet. 1895 ble Tornerud fradelt prestegården med 165 mål, som trolig var større del enn det område plassen hadde hatt til rådighet, og Tornerud ble gård.

I 1919 ble Tornerud solgt, og eieren holdt tilbake 16 mål som beholdt det gamle bruksnummer. På den fradelte delen lå inn til veien fra kirken mot Gurud den gamle husmannsstue. Det ble bygd nye hus på plassen i 1919, og da det i 1929 ble bygd nok et våningshus, ble den gamle husmannsstua revet.

Tornerudveien, som de fleste kaller veien fra Askimbyen skole til Tornerudkrysset, heter Granveien. Veien har en spesiell historie, som blir gjengitt senere.

Sentrumsområdet

Den første spiren til nåværende bygdesentrum var trolig offerplassen på Gudim – Offeret – hvor de hedenske guder ble dyrket, og hvor enkelt utvalgte personer fikk sin grav. Slike offerplasser var ofte også den profane møteplass for et større område, blant annet tingsted, og kirkens plassering synes å bekrefte at området fra gammelt av hadde tradisjon som møtested. Tidligere riksantikvar Harry Fett hevder nemlig at de første kirker i noen tilfeller ble lagt nær de gamle kultsteder fordi stedet gjennom århundrer, foruten en religiøs (hedensk) møteplass, ofte også var blitt områdets profane samlingssted.

Det synes derfor naturlig at kirkeområdet ble utgangspunktet for den videre utvikling mot det sentrum vi har i dag. Grunnlaget for en forskyvning av sentrum sydover var trolig det gamle veikrysset ved Bilitt (Henstad Plass), litt nedenfor kirken, og Chausseen som passerte gjennom området. At krysset ved Bilitt (Henstad Plass) ble sett som viktig kom fram da herredsstyret i et møte 23. april 1878 anbefalte for stortinget at jernbanestasjonen ble lagt ved Bilitt/Henstad, fordi, som det ble hevdet: «… der møtes bygdeveier og veier fra nabobygdene Trøgstad og Eidsberg».

Men allerede i 1852 hadde bygdefolkets oppfatning av området fra kirken og sydover som et bygdesentrum kommet klart til uttrykk i herredsstyrets vedtak om å anskaffe et kommunehus «midt i bygda», og det etterfølgende kjøp av en del av nedre Henstad (Klokkergården), for etablering av skole og kommunelokaler i bygningen.

I 1857 kom Chausseen, den nye hovedveien, og med den 3-4 nye hus i Hovskogen, det vil si på vestsiden av Skolegata, fra og med Bospareklubbens blokk og vestover. Den første spede begynnelsen på en bygningsmessig utvikling av et bygdesenter var i gang.

Første halvdel av 1800-årene

Askim var fremdeles bondebygd, med jordbruk som hovednæring. Noen håndverkere var i gang med sin virksomhet, vesentlig med vandring fra gård til gård. Askim var et lite prestegjeld, det var stort sett små og middels gårder i bygda, synkende folketall og fattige forhold. Det var vel ikke noe som tydet på at denne bygda skulle bli et industri- og handelssted med betydning for store deler av Indre Østfold.

Bortsett fra Karl Johans kongevei, Sundveien, som var ferdig utbedret i 1818, var veinettet i Askim trolig elendig. Det heter i landets veihistorie at den første ferdsel med hjul foregikk etter gamle stitraseer, som bare var litt utbedret for å kunne ta hjultrafikken.

I 1814 var det registrert 7 håndverkere i bygda, og det var trolig «rene» håndverkere. De fleste bønder kunne nok mer eller mindre i flere håndverk, men det var en kunnskap som vel stort sett kom gården til gode. For eksempel var det smie på mange gårder, og om ikke alle bønder var like gode smeder, så kunne de smi det nødvendige til gårdens drift. Det var et typisk selvbergingssamfunn i Askim

De første handelsmenn vandret fra bygd til bygd og fra hus til hus, kremmerne som bar varebeholdningen med seg i ei skreppe på ryggen eller i en koffert, men i første halvdel av århundret var det også noen gårdbrukere som ved siden av gårdsdriften drev litt handelsvirksomhet med utsalg på gården. Man hadde ennå ikke lokaler spesielt beregnet på butikkvirksomhet, og varene ble oppbevart i kasser og skuffer i kjøkken eller kammers. Vareutvalget var også enkelt, så vidt man vet begrenset til dagligvarer som kaffe, sukker, specerier, mel, tobakk, lerret, blåtøy, vevegarn osv. Andre varer folk trengte måtte de kjøpe på handletur til byen, eller når det var marked.

Når den første handelsmann etablerte seg med bosted og forretning i sentrumsområdet, er usikkert. I folketradisjonen heter det at første handelsmann i Askimbyen var Ola Kræmmer, og at han holdt til i ei lita hytte i prestegårdsskauen, omtrent der grusbanen er anlagt. Sannsynligvis var dette en meget enkel virksomhet. Større vareutvalg hadde nok Ole Andersen da han i 1840-50 årene hadde landhandel i kjøkkenet i Asbjørn Høies Askimgård. Det heter at butikken på Askim hadde bygdas største vareutvalg, og det antyder at det trolig var flere enkle butikker i bygda. Handelen fra bondens kjøkken falt imidlertid bort da det ble faste utsalg med stort varespekter i lokaler med disk og hyller.